I boka «Kniver og knivmakere» (1990) skrev Per Thoresen følgende om Olav H. Wåle:
«Olav H. Wåle, Heddal
Wåle er en av våre mest kjente knivmakere. Han lager både bunadskniver med fullt utstyr, brukskniver med utskåret slire, og enkle brukskniver med minimal dekor. Og han smir bladene sine selv. Han har gitt ut bok om å lage kniver («Kniven – en knivmakers hemmeligheter»), holdt en lang rekke knivkurs mange steder, demonstrert knivarbeid på mange arrangementer, holdt foredrag, vært knivdommer, fått førstepremier på utstillinger, vært intervjuet i aviser og fjernsyn. Olav H. Wåle er rene institusjonen.
Han er født og oppvokst i Hjartdal, men bor i Heddal, helt nede mot Notodden.
Før han prøvde seg som knivmaker, hadde han laget mye bunadssølv, og den første kniven han laget, på slutten av 1970-tallet, var en klassisk staskniv. Det vanlige er jo at en lager en god del brukskniver først. Ved en tilfeldighet fikk han vite at det skulle være knivkurs, med Torstein Groven som lærer, og han meldte seg på. Som erfaren sølvsmed slapp han unna de fleste nybegynnerproblemene som kan få mange andre til å gi opp. Etter dette kurset har han laget kniver, først som hobby, så på deltid, og i de senere årene har han sluttet som byggmester og gjort kniver til heltidsjobb. Bunadsølvet er det blitt stadig mindre av. Det kan gi bedre timebetaling, men han føler at knivarbeidet gir større utfoldelsesmuligheter.
Siden har han holdt mange kurs selv, der det er blitt laget mye kniver som ligner hans egne. Det er han forresten ikke så begeistret for, et kurs skal sette i gang saker og ting i hodet på deltakerne, han passer seg for å gi altfor detaljerte og konkrete instrukser. Og han passer seg for å korrigere for mye, for da blir det lett en Wåle-kniv av det.
Stasknivene hans bygger på telemarkstradisjonen, med gravering etter Bjørn Kleppos forbilder. Likevel skiller de seg klart ut fra andre knivmakeres kniver. Han har arbeidet mye med formen og komposisjonen, han syns mange kniver av denne typen har en form så stiv og stram at de sitter i slira som en blyant. Skaftene hans er langt mykere i linjene. Og de fine bladene hans følger samme linjer.
Dekoren i sølvet har han ikke gjort like mye for å videreutvikle, den er fremdeles av type Kleppo, selv om det også her er lett å se at det er en Wåle-gravering en har foran seg. Han sier at det er mye som er ugjort her, han skulle gjerne hatt mer grundige kunnskaper om dekorasjon.
Wåle er forsiktig med å forandre staskniven før han er sikker på at det er til det bedre. I staskniven er det solid tradisjon og nokså strenge hovedregler. Disse kan nok brytes, men ikke bare for å forandre.
En konkurranse som ble spesielt viktig for ham, var «Skogskniven» på Norsk Skogbruksmuseum i 1985. Juryen uttalte at Wåles enkle, kraftige brukskniv var utstillingens beste med god margin. Skogskniven hans har han siden laget en mengde av.
En annen hovedtype er en med stempeldekor. Her har han hentet idéer fra gamle dagers tvislirer. I disse knivene har han skapt sin egen type, en helstøpt knivmodell som skiller seg ut, for slik stempeldekor er pussig nok lite brukt, det er mye vanligere med fri pauting. Han får til fine effekter ved å kombinere ganske få stempler, det gir et dypt, karakteristisk mønster med mange variasjoner.
Wåle har ikke så mye sans for overdekorerte brukskniver. En staskniv fra Telemark skal være heldekorert, men brukskniven kan godt være nesten uten dekor. Han liker Skogskniven godt, det er mye brukskniv for pengene. Men mange vil jo gjerne ha litt mer, og en variant med utskåret slire er populær, eventuelt med elghorn i skaftenden mot bladet.
Det er ingen tvil om at Skogskniven har trekk fra Voldbakkens kniver, men det er mest av utseende. Slira er sydd på lest, av lær uten rårand, innsatt med skjellakk. Wåle syr også slirer med friere utforming, med rårand og uten bruk av lest. Voldbakken sa at Wåle var eksempel på en som var blitt påvirket av idéene hans uten å kopiere. Han hadde tatt opp i seg og fordøyd og bearbeidet inntrykkene. Og så hadde han laget sine egne modeller på sin måte ut fra dette materialet.
To velkjente detaljer er Wåles egne. Først den viktige plasseringen av sømmen. Den går ut mot kanten av slira, gjemt bak kanten. Han mener dette er det beste stedet å legge sømmen. Den blir stabil, den holdt godt sammen i den skarpe krummingen, og den gir plass for den andre detaljen: det spesielle opphenget. Voldbakken likte godt begge disse måtene å gjøre det på, i en av knivene som var på utstillingen som ble stjålet i 1989, hadde han selv gjort det på akkurat samme måte – han hadde lyst til å kopiere litt en gang, han også! Kniven hadde dessuten O.H.W.-blad, som mange fine kniver fra Voldbakken har hatt.
I bruksknivene bryr Wåle seg lite om millimeterpresisjon og strøkne detaljer. Dette er robuste kniver, han lager brukskniver for at de skal bli brukt. Er det en veggdekorasjon om å gjøre, henviser han til stasknivene. Nå havner de jo ofte på veggen i alle fall, bruksknivene også, dette kraftige preget er det mange som setter høyt. Og andre som misliker.
Noe av preget fra bruksknivene går igjen også i stasknivene, uten at de er grove. Utskjæringene er av samme type, og i graveringen er det også ting som er i slekt med bruksknivene.
Wåle lager kniver på bestilling. Det kan gi mer frihet å lage det en har lyst til og håpe å få solgt det etterpå, men det gir en fin følelse av trygghet å ha lang bestillingsliste. Han setter av tid til kniver utenom lista, slik at han får noen å selge på knivtreff. Disse knivene uten oppdragsgivere gjør at han får eksperimentere og utvikle seg videre og ikke bli sittende fast i de kjente modellene.
Det går omtrent like mange rette og krumme staskniver. Og nå er det over halvdelen som bestiller knivene med gravert sølvplate i opphenget. Det gir stor, ekstra flate for en pen gravering, det gjør at kniven blir enda mer påkostet og staselig, men selv ville jeg valgt kniven uten slik plate. Jeg syns det er en sak som ikke hører til kniven, liksom. En smaksak, selvfølgelig.
Det er mest private kunder, hos Wåle som hos andre knivmaker. Men han liker spesielt godt offentlige oppdrag, eller fra firmaer. Det er morsomt å se knivene sine brukt som eksklusive gaver og premier, enten det er gaver til kongelige eller premier på travbanen. Det er ikke bare fordi det er han som blir valgt, men også fordi det er kniver som blir valgt til dette, at kniver blir vurdert høyt nok til slikt, for eksempel i stedet for en gullklokke. Ofte blir en kniv gitt sammen med knivboka hans.
Det er også morsomt å lage ting som blir vurdert som investeringsobjekter. En av knivsamlerne har etter hvert kjøpt hele femten staskniver fra Wåle.
Brukskniver laget i store serier kunne lønt seg bra, men med den arbeidsmåten han bruker, har han faktisk bedre timebetaling for å lage staskniver. Men en staskniv er et alvorlig prosjekt, det kan være avslappende å lage brukskniver innimellom.
Wåle tror sikkert at han må gå helt lei av å lage kniver en dag. Han blir stadig vekk lei, men foreløpig ikke verre enn at det hjelper å lage en Skogskniv eller to.»
I boka «Kniver og knivmakere» (1990) har Per Thoresen skrevet følgende om smeden Aasmund Voldbakken:
«Aasmund Voldbakken, Oslo (1943-1990)
Norsk knivtradisjon er ikke den samme etter Aasmund Voldbakken. Han har gitt oss en viktig knivtype, satt opp et forbilde med rike muligheter for videre individuell utvikling, med ganske løse rammer som vi virkelig kan utfolde oss innenfor. Hver knivmaker kan lage sin selvstendige knivmodell uten å merke stort til disse rammene, gjerne uten å vite at det er disse rammene han støtter seg til.
Ideer om form og dekor – og ideer til tekniske løsninger – har også påvirket kniver av helt andre typer. Voldbakkens innflytelse går langt utenfor det vi kaller voldbakkenkniven.
Han har også gitt grunnlaget for noen av de friskeste og morsomste diskusjonene blant knivfolk – vi har tilhengere og motstandere av den provoserende enkelheten hans, og vi har dem som benekter at det er noen enhetlig knivtype som kan kalles voldbakkenkniv.
Mange undrer seg over fenomenet Voldbakken, de synes det ser litt for lettvint ut. Ikke skar han mønster i lær. Ikke graverte han selv. Han brukte ikke engang sølv eller annet metall i skaft eller slirer. Lite smidde han, og vi har folk som syr penere. Mange synes knivene hans ser forskrekkelige ut og at han teknisk sett var og ble en nybegynner som knivhåndverker. Så for mange er det ikke til å fatte at noen ville betale stasknivpriser for bruksknivene hans og rose det opp i skyene som det beste som har hendt norsk knivmakerkunst i denne halvdelen av århundret!
Det så lenge ut til at det var lærer han skulle bli. Etter å ha prøvd seg på en skole i Namdalen og funnet ut at han egnet seg, tok han lærerskole og fikk jobb som lærer. Det som ble starten på veien fram til posisjonen som ledende knivmaker, var en hest han kjøpte. Hesten måtte ha seletøy, og det kunne jo kjøpes, men han fikk lyst til å lage det selv. Og etter å ha sydd det som trengtes og mye mer, utvidet han den nye hobbyen og sydde saltasker og annet til hesten.
Det var utrolig morsomt. Han begynte å sy vesker, flette lær, lese om lær, snakke med lærhåndverkere. Og i motsetning til det de fleste andre ville gjort, å ha det som en fin hobby, sa han opp jobben sin og leide et lite verksted blant kunsthåndverkerne på Kirkeristen i Oslo, senere på Fysja. I begynnelsen til stor forskrekkelse for omgivelsene – noe så uansvarlig!
Noe kortvarig innfall ble det ikke, Voldbakken satset på lærarbeid med alt han hadde, og var snart en kjent og beundret kunsthåndverker, helt selvlært. Han deltok i en rekke utstillinger, foreløpig uten kniver. Lærarbeidene hans ble innkjøpt til den ene offentlige samlingen etter den andre, i 1977 fikk han Statens reisestipend, og fra 1979 hadde han Statens garantiinntekt.
Ikke bare en hobby altså, men en hel tilværelse. Voldbakken dro til Afrika og India for å se lærarbeid, det ble to lengre opphold i India, særlig fordi han var opptatt av indisk filosofi og religion. Han hadde stort utbytte av en indisk guru som han siden holdt kontakten med. I Gambia i 1981 kom han nær innpå folk som laget ting av lær på gammelt vis og for salg på lokale markeder uten turister. Det var her han laget de første knivene, og tilbake fra Afrika begynte han for alvor å bruke kunnskapene om lærarbeid til å lage kniver og knivslirer.
Flere ganger holdt han kurs på Raulandsakademiet, og han deltok ofte på knivtreff. Alle steder diskuterte han knivmodeller og reklamerte for valklær med rårand. Det varte ikke lenge før ideene hans ble til kniver over hele landet.
Den internasjonale orienteringen var enda videre, han leste om og studerte bilder av amerikanske kniver. Det meste hadde han lite sans for, han tvilte på bruksverdien, men hos den store knivmakeren Bob Loveless fant han ideer om utforming av skaft og bladfasonger som tiltalte ham, selv om de er laget på helt annen måte og med andre materialer. De velkjente bladene fra Bjarne Engli har konturer ikke ulike Loveless «Caper Finn». I det aller siste så han også nærmere på «Dropped Hunter» da han ville utvikle en ny jaktknivmodell. Heller ikke i denne kniven ville han ha noe fingervern mot bladet, slik det sjelden har vært på norske knivfolks kniver. Han hadde aldri opplevd at fingrene gled fram mot eggen, men til jaktbruk kunne han tenke seg ei lita grop til lillefingeren.
For det meste er det norsk knivtradisjon som kommer til syne i knivene, all forenkling og selvstendighet til tross. Her tok han opp i knivene sine det han likte best og laget en helhet og konsekvens ut av det som få andre. Former og dekorer var hans egne. Ofte ser det ut som om han bare lot knivene bli det de selv ville, så naturlige kan de virke. Det var blant annet for å få til dette frie uttrykket at han ikke brukte slirelest, han ville ikke at slira skulle presses inn i en form som lett kunne virke stiv og påtvunget. Mange av slirene har former og detaljer fra kvinnekroppen, mens de fleste følger bladets fasong. Han har vist oss at lær kan være utrolig vakkert uten dekor av noen art, kanskje bare med ei linje eller to øverst og nederst, eller noe som understreker formen og markerer retning, begynnelse og slutt.
Den ellers ofte anonyme beltestroppen ble en viktig detalj som også vitner om sansen for lær som materiale. Det ga en fin følelse å bruke bare lær i opphenget, ikke kombinasjon av lær og metall. Firkantede spisser i enden på beltestroppen tredd langt inn i runde huller i slira, hamret lett så de presser seg permanent fast.
Var det en knivmaker eller kniv som betydde spesielt mye? Han svarte litt overraskende Tarjei Haugo. Han brukte i flere år en Haugo-kniv som fylte alle krav han hadde til en god spikkekniv. Mange av skaftene hans er skåret med den. Da han skulle komme fram til den ideelle bladfasongen, var det blad til trearbeid som var målet, og spesielt et som var godt å spikke knivskaft med. Han likte å tegne kniver. Når en tegner, ser en lettere helheten enn når en bare går i gang med å lage kniven. Men på tegningen ble bladet stadig like bredt som skaftet, slik at linjene gled ubrutt. Hvordan kunne han kombinere flyten i linjene på det brede bladet merd Haugo-bladets egenskaper som spikkekniv? Ved å gjøre det spisst. Et bredt, spisst blad kunne konkurrere, særlig om det også var tynt. Om den ikke skulle brukes til grovarbeid, ville han gjerne ha spikkekniven så tynn som tre millimeter, til finere arbeid enda tynnere.
Et skaft kan være en liten skulptur. Voldbakken har ofte hatt et stilisert fuglehode i skaftenden. Skaftet har hatt mange andre figurer også, av og til inspirert av skumle afrikanske masker eller av ansikter på afrikanske skjold, andre ganger var det alpeluelignende endeknotter eller andre finurlige detaljer, noen ganger malt. Noen skaftender har en lærfletting som avslutning, en knop. Den er det ikke mange som har prøvd å gjøre etter. Han var aldri helt fornøyd med denne løsningen, men det var morsomt å bruke en slik detalj fra det øvrige lærarbeidet. Mange av skaftene er usymmetriske, beregnet på enten høyrehånds- eller venstrehåndsbrukere. Dette bidrar også til inntrykket av skulptur. Noen av dyrehodene omarbeidet han så de ikke så så tegneserieaktige ut. Han sa at han kanskje burde sluppet seg litt mer løs her og latt dem bli som de først ble.
Tre er et hyggelig materiale å holde på med, særlig i små dimensjoner av utsøkte emner. Vedens emner utnyttet han usedvanlig godt, med sikkert blikk for det som la av muligheter i den uferdige trebiten, og med den samme fine materialfølelsen som i lærarbeidene. Han mente at ikke noe slår det klassiske, rette skaftet til trearbeid, men et krokete skaft er bedre for å få kniven opp av slira. Det kan i det minste være en liten kant. Og så er det jo det at en knivmaker må få lov til å leke seg litt, og det er morsomt å lage en liten krok eller figur. Kroken ble mindre med årene, skaftene ikke så usymmetriske heller.
Bladene kom fra mange smeder i årenes løp. Han etablerte et godt samarbeide med knivsmeden Bjarne Engli, så signaturen B.Engli er svært vanlig på bladene, ofte blader med grov overflate som viser hammerslagene. Bladene kler Voldbakkens kniver godt, ham laget da også selv modellen til dem. Han sa at Engli forsto hva han ville fram til, og så har Engli en helt jevn, svært høy kvalitet.
Noen få blader har han selv smidd. De har signaturen AAV.
I 1982 deltok han i utstillingen «Tendenser 82» på Galleri F-15 på Jeløya. Det var det store gjennombruddet som knivmaker. Året etter vant han Villmarkslivs konkurranse om Villmarkskniven. I 1985 viste han et stort utvalg av knivene sine i Kunstnerforbundet i Oslo, en styrkedemonstrasjon som ikke akkurat svekket posisjonen hans. I 1989 deltok han igjen på «Tendenser 89» på F-15, men denne gangen ble alle knivene hans stjålet!
I 1973 fikk han Steddingprisen, i 1989 ble han hedret med Norsk Knivforenings pris «Sorte hånd».
Voldbakken var irritert på knivmakeres beskjedenhet. Han likte det dårlig når noen sa at jeg kan da ikke ta mer enn den og den som er så kjent, for dermed sier jeg jo at jeg er bedre enn han, og det går da ikke an. Selv var Voldbakken skamløs, som han sa – prisene hans skulle være det som markedet var villig til å betale, ikke holdt nede av andre knivmakeres falske beskjedenhet. Han subsidierte ikke rike samlere som tjente mange ganger det han gjorde selv, han var heller ikke i tvil om at knivene hans var verdt prisen sin.
Utstillingenes skille mellom brukskniver og staskniver mente han var feil, det var satt der på Telemarks premisser: at en staskniv skal ha enten sølv, helst med graveringer, eller akantusskjæring både på slira og i skaftet, og at alt annet er brukskniver. Nå har vi fått et nytt element som skaper staskniver: damascenerbladet. Det brukte også Voldbakken, både fra Innleggen og Jacobsen, kanskje fra flere. Han mente ellers at en kniv med et annet utsøkt blad, med et skaftmateriale av utsøkt kvalitet, men først og fremst med et helt usedvanlig vellykket formuttrykk, det var en staskniv.
Det ville neppe gått slik, uten voldbakkenkniven, at alle de nye knivmakerne hadde gitt seg i kast med tradisjonelle telemarkskniver eller fredriksenkniver. Mer sannsynlig er det at de hadde sett nærmere på sameknivene, slik de har gjort i Sverige når de ikke har følt tilknytning til noen knivtradisjon, eller falt i den samme grøfta som knivmakere i andre land når de har latt internasjonale knivtyper få slå ut deres egne. Jeg tror ikke Voldbakkens innflytelse på moderne norske håndlagde kniver har gått på bekostning av de tradisjonelle knivene – jeg tror han har reddet oss fra amerikanerne!
I 1990 døde Aasmund Voldbakken, to og et halvt år etter at han fikk vite at han hadde kreft. Det var ventet at han skulle gå bort etter langt kortere tid, i stedet fikk han et par ekstra år som i perioder var gode. Produksjonen var liten i denne tida – stor hadde den forresten aldri vært. Men han laget noen av sine fineste ting mens han var syk. Og han var full av planer om nye modeller. Han holdt også på å planlegge en India-tur til, og han tenkte på å skrive ned tanker om utforming av kniver, men i februar døde han, 46 år gammel.»
Om den typiske «Voldbakkenkniven» skriver Per Thoresen, stadig i boka «Kniver og knivmakere» (1990) følgende:
«Voldbakkenkniven
Brukskniven som Aasmund Voldbakken utviklet, er vesentlig annerledes. Noen karaktertrekk som ofte går igjen:
- Kniven lages vanligvis først, slira tilpasses kniven
- Oljebehandlet skaft med god form uten holker
- Bladet er felt inn i skaftet på en spesiell måte, slik at det ser ut som om skaftet vokser litt framover det, ofte er bladet like bredt som skaftet i overgangen.
- Slire av lær som ikke er gjennomgarvet – det har rårand. Denne råranda, et sjikt inne i læret, gjør det stivt etter tørking uten bruk av lakk eller andre midler. Dette læret, valklær med rårand, var det Voldbakken som oppdaget til slirelær. Før det hadde ikke rårandlær vært handelsvare på mange år. Han fikk importøren til å ta inn kvaliteter som egnet seg, siden er det tatt i bruk i stort omfang, for mange er det vanskelig å tenke seg hvordan det skulle vært uten.
- Selve kniven er lest for slira. Kniven blir maskert med tape eller smurt inn med noe vannavstøtende, deretter blir den brukt som slirelest, med spesielt god passform som resultat.
- Slira går litt sammen over det tykkeste på skaftet slik at kniven går helt til bunns med et klikk. Dette gjør at kniven sitter svært godt i slira. Ofte litt for godt, vil tilhengerne av den andre typen hevde.
- Læret i slira er skåret skrått på innsida øverst, og kanten er deretter bøyd inn mot skaftet. Dette gjør at bare narven er synlig, ikke hele snittflaten som på den andre typen.
- Sliredekoren består gjerne av pautede (innpressede) linjer, ofte er den svært enkel. Akantusen er sjelden å se, men av og til kan det være litt karveskurd. På Voldbakkens egne slirer var det bare pauting.
- Slireopphenget er splittet i to spisser som er tredd i slira på en måte som gjør søm eller nagler overflørdige.
- Den vanligste løsningen på slireopphenget, og den som Voldbakken selv brukte, er å gi beltestroppen en knapp av stivt lær med rårand, festet med mykt geiteskinn. Den gjør at en kan ta slira av og på uten å åpne beltet.
Voldbakkens innsats var delvis komponistens, han satte sammen en knivtype av elementer fra norsk knivtradisjon. Mange av disse elementene har vært brukt på lignende måte før, som det berømte slireopphenget, men det var Voldbakken som hentet dem fram igjen, laget sine versjoner av dem og viste dem til etterfølgelse. Utover dette ligger den store innsatsen mye i å gi oss prinsipper for formgiving, en del hovedideer som har satt tydelige spor etter seg. Det er god grunn til å diskutere om kniver av denne typen lenger kan stilles ut i klassen «Brukskniver uten spesiell tradisjon»!
Noen vil hevde at skal vi virkelig grovklassifisere norske kniver, er voldbakkenkniven av samme type som sameknivene med hel lærslire. Det kan være en overraskende tanke, men flere trekk ved Voldbakkens kniver rettferdiggjør å plassere dem i denne båsen, selv om neppe noen vil kalle dem samekniver.
Sameknivene har også lær med rårand, formet direkte på kniven uten bruk av lest, kniven går dypt i slira med et klikk, og læret er enkelt dekorert med pauting eller innpressede stempler. Så får en diskutere om dette gjør voldbakkenkniven til en slektning. …»
I 1995 skrev Johan E. Strand denne artikkelen om Olav H. Wåle i Norsk knivforenings medlemsblad, Knivbladet:
«OLAV H. WÅLE
Olav H. Wåle betraktes som en av våre aller fremste knivkunstnere. Han mestrer de fleste teknikker og lager alt fra den enkleste brukskniv til de fineste staskniver med dekor i både gull og sølv. Opp gjennom årene har Wåle vært en markant skikkelse i norsk knivmiljø; han har avholdt en rekke knivkurs, vært mye benyttet som knivdommer og holdt mange foredrag om knivstell. Det er derfor ikke til å komme utenom at han jevnlig har blitt portrettert i både aviser, ukeblad og fjernsyn.
Wåle har fått et tyvetalls førstepremier og har forfattet to knivbøker. Å kalle ham en «institusjon» innen knivmakerfaget er derfor ikke for svakt. Til glede for Knivbladets lesere er Wåke villig til å øse fra sin utømmelige viten om knivmakerens edle kunst. I tillegg kommer han med friske synspunkter om bl.a. knivdømming, et hett tema blant mange knivfolk.
Olav H. Wåle burde være kjent av alle norske knivmakere, så i stedet for å fylle sidene med personalia, har jeg også bedt ham komme med tips om knivmaking, noe bladet stadig har etterlyst. Dette portrettet blir derfor en fin blanding av personalia, historikk og meninger fra en nestor i faget.
Olav H. Wåle er født i 1928 og oppvokst i Hjartdal i Telemark. I dag bor han i Heddal, nær Notodden. Utdannelsen fikk han i bygningsfaget og drev i flere år som byggmester. I tillegg har han arbeidet som sølvsmed og laget mye fint bunadssølv før han begynte med staskniver. Arbeidet som sølvsmed gav ham en solid plattform som knivmaker, og resultatene lot ikke vente på seg. Resultatet ble redusert smykkeproduksjon og økt knivmakerarbeide.
Wåle lager fremdeles bunadssølv, men mest deler for å komplettere utstyret til tidligere kunder.
Knivsmiing
Wåle smir selv sine knivblad, og har derfor selvsagt benyttet egne blad på de fleste knivene han har laget. Han fikk tidlig interesse for smiarbeidet og prøvde seg allerede i barneårene sammen med faren, som reparerte gårds- og hesteredskap og kvesset minebor. I 1946 fungerte han derfor som «borsmed» på linjearbeide.
«Jeg var vel ikke rare smeden», minnes han, «men jeg måtte jo forsøke etter beste evne.» Senere la han smiinga på hylla, og tok ikke opp håndverket før han begynte å smi knivblad. Knivbladproduksjonen har aldri vært stor, men fra tid til annen blir det noen blad han ikke selv har brukt til egne kniver, og de har vært ettertraktet. Råsmidde blad begynte han først å smi i 1984, og de har blitt meget populære.
Wåle er opptatt av gamle tradisjoner, og han husker at i guttedagene var alle knivblad råsmidde og at tinndølbladene lå i gamle spikerkasser på butikken, uslipte på både bladside og egg.
Stål til knivblad
Til det bløte stålet bruker Wåle kaldvalset plate, St.12.03, da han synes at dette er lettere å sveise og bearbeide enn det vanlige St.37-stålet. Eggstålet bør helst ha 0,9-1 % karbon og minst mulig legeringsmetaller som mangan, nikkel, krom og annet. Han har også benyttet svensk, lavlegert stål med 0,89 % karbon, det østerrikske VEW.K90 og det svenske SIS 2140-stålet; alt med godt resultat.
Han påpeker at det er viktig å merke seg at både herdetemperatur og anløpning som oftest må endres ved overgang til andre ståltyper. Det er også viktig for kornstrukturen og skarpheten i bladet at stålet blir skikkelig hamret (pakket) under utsmiing. Dette er detaljer som kanskje innvirker like mye på bladets endelige kvalitet som både herding og anløping.
«De gamle smedene hadde årelang erfaring i å smi og varmebehandle stålet. De forstod kanskje ikke helt hva som skjedde i forbindelse med herding og anløping, og dekket seg derfor gjerne bak mystikk og overtro. I dag har vi tekniske oppgaver til hjelp når stålet skal varmebehandles, men dette mangler fortsatt mange knivsmeder, så også i dag er erfaring og gode arbeidsrutiner avgjørende for den endelige kvalitet», sier Wåle med ettertrykk.
Skaftemner
Wåle er kresen ved valg av skaftemner og vektlegger i tillegg tørkingen. Spesielt når skaftet skal holkes, deles opp med mellomringer eller legges beslag på, er han nøye. På rått treverk bør endene beskyttes med litt voks, slik at tørkeprosessen går langsommere. Trebitene kan gjerne ligge med barken på en tid, slik at veden surner noe. Oppbevaring i kjeller uten for mye lufting er glimrende.
Tørkingen kan også fremskyndes ved koking i vann med litt salt – til trebitene synker. Deretter tørkes de på vanlig måte, med endestykkene beskyttet av voks eller lim. En ekstra uttørring i varmeskap kan også gjøre godt og spare deg for mange ergrelser. Den ideelle tørkingen er når store emner får tørke langsomt. Senere kan de splittes, slik at de enkelte, små stykkene får tørke langsomt hver for seg.
«Drømmeemnet» må bevares som en drøm. «Det kommer svært ofte an på øyet som ser, om skjønnhet skal bedømmes. Mens én knivmaker ønsker skaft med fin mønsterstruktur over det hele, vil en annen kanskje heller ha et med mere variasjon og liv i veden.
Slirelær
Olav H. Wåle benytter mange forskjellige former for sliredekor. Å komme inn på alle detaljer, er å gå for langt, men vi vil spørre om hans erfaringer med forskjellig lær, et aktuelt debattemne.
Han sier at det i perioder har vært vanskelig å skaffe godt slirelær, men at det i dag som regel går greit. Wåle foretrekker gjennomgarvet masurlær til slirer med skåret dekor. Til slirer med pauting og annen dekor i fuktig lær vil han heller ha lær med rårand, gjerne med litt løs struktur i overflaten. Til glatte slirer er det best med masurlær, sier han, for kniven har lett for å sette seg fast i en rårandlærslire som er blitt fuktig. Han legger til med et glimt i øyet at det er mange som har fått ødelagt fisketuren fordi kniven sitter dønn fast i slira.
Overdrevet bruk av lærfett på slira er skadelig. Siden vi forsøker, ved valg av lær, tørking og etterbehandling, å få slira så hard og stabil som mulig, bør den ikke mykes for mye opp med lærfett. Til beskyttelse mot fuktighet synes Wåle at det er tilstrekkelig med en forsiktig overflatebehandling med silikonfritt lærfett eller skokrem.
Holker
«For å bli dyktig gravør, gjelder det, her som ellers, at øvelse gjør mester», sier Wåle, som selv er litt av en mester i den kunsten. Det som skjemmer holker og beslag i edle metaller, er ofte dårlig avretting og pussing. Vi ser fordypninger og spor etter fil og pussepapir, selv etter at holken er blanket og polert, sier Wåle engasjert.
Skikkelig utkoking i svovelsyre eller liknende er nødvendig for å fjerne kopperoksyd og andre ureinheter i overflaten. God avpussing og rengjøring er spesielt viktig på gull, og dessverre ser vi ofte gullholker med så dårlig glans at de like gjerne kunne ha vært laget av kopper eller messing. Selvsagt, legger han til, må metallholker være helt ferdige og syrebehandlet før de graveres.
Samlerobjekter og kongelige kniver
Allerede i 1984 gikk bladet Kapital så langt at de betegnet Wåles staskniver som gode investeringer. Det burde fortelle noe om hans omdømme og kvalitetsnivå. Wåle har levert kniver over hele landet, til alle samfunnslag, også til kongelige personer. Da dronning Sonja fylte 50 år, lå det en Wålekniv på gavebordet. Det var selvsagt en damekniv i bunadsutførelse. I 1987 laget han staskniver til Sara og Andrew i England. Knivene var bestilt av SAS.
«Når jeg tenker på alt det styr det i ettertid har vært med det engelske kongehus, er det nesten latterlig å tenke på all den ståhei det var mellom Utenriksdepartementet, Den engelske ambassade og Kongehuset for å få inngravert de kongelige navnene på knivene» - sier Wåle humoristisk.
Knivbøker
Olav H. Wåle er en allsidig mann, for ved siden av et bredt knivmakeri, har han også begått to bøker om samme emne. «Kniven – en knivmakers hemmeligheter» fra 1987 og «I knivmakerens verksted» som kommer ut i år. Her går han også et skritt videre fra den forrige boka og lærer deg å mestre vanskelige oppgaver, som smiing, holking, gull og sølvarbeider.
Knivdømming og utstillinger
Det burde være kjent at Wåles kniver har oppnådd et tyvetalls førstepremier på en rekke utstillinger. I en årrekke har han også fungert som dommer for slike arrangement. Han har klare meninger om slike konkurranser, og her er mye å merke seg:
Han er noe usikker på om knivmakeren også må ha smidd bladet selv for å kunne oppnå første premie. Han er kjent med at dette har vært krevd tidligere, og at både Bjørn Kleppo og Ole Jacobsen Vestby måtte avstå fra første premie i konkurranse fordi de ikke benyttet selvsmidde knivblad.
«Den praksis enkelte knivdommere bruker i dag er helt forkastelig, da den gir dårligere resultat hvis knivmakeren bruker eget blad. Dette har jeg påpekt overfor dommere og knivmakere, og kan gjerne vise hva jeg mener med disse eksemplene:
Jeg smir to knivblad av samme type, størrelse og kvalitet. Begge har en liten feil, f.eks. ujevn slip på den ene siden, eller en liten veile. Det ene bladet bruker jeg selv i en staskniv som leveres inn til konkurranse. Slire, skaft og utførelse blir bedømt til 1. premie, men kniven trekkes ned til 2. på grunn av feil i bladet.
Det andre bladet overdrar jeg til en annen knivmaker som benytter det i en staskniv som også leveres til samme konkurranse. Kniven får samme gode bedømmelse som min og oppnår 1. premie. Feilen i bladet blir kanskje anmerket, men knivmakeren får intet trekk fordi han ikke selv har smidd bladet.
Selv om enkelte kanskje vil kritisere det, har jeg i forbindelse med dømming i konkurranser praktisert å gi knivmakeren fullt ansvar for det bladet som monteres i kniven. Er det benyttet et blad av feil størrelse, form, sliping eller etterbehandling, har knivmakeren fått trekk for dette.
Spørsmålet om bedømming av blad på 1. premiekniver bør snarest avklares, og det burde gis ekstra poeng til den som lager alle knivens deler selv.
For å få mer like forhold i konkurranser bør det snarest mulig settes opp retningslinjer og regler for bedømming. Delte klasser for tidligere premierte og upremierte burde utgå, for en ny knivmaker skal ikke komme lettere frem enn de gamle. Dermed unngår vi også det store skillet mellom gode og dårlige 1. premiekniver. En slik kniv bør ha samme status enten den kommer fra nybegynneren eller spesialisten. Heri ligger nettopp en del av utfordringen til knivmakeren. Det virker kanskje urettferdig for nybegynnere, men for å hjelpe nye knivmakere burde disse få anledning til å levere kniver til egen klasse, hvor de vurderes av erfarne knivfolk. Her bør det ikke være premiering, men kanskje et deltakerbevis eller diplom. På den måten kan en usikker nybegynner få litt hjelp til å komme videre uten å risikere den helt store nedturen. Den som mener han er god nok, kan selvfølgelig ta sjansen og sende kniven sin til «vanlig bedømming».
Profesjonell knivmaker
Siden 1981 har Wåle vært knivmaker på heltid, og omtrent like lenge har han avholdt en mengde knivkurs; i 1980-årene spesielt tilknyttet Akademiet i Rauland i Vest-Telemark.
Olav Wåle har aldri angret på disse årene som heltids knivmaker: «Jeg har fått være med i en viktig utviklingsperiode innen norsk knivmaking. Selv om jeg ikke har stukket meg frem blant de mange «landsfedrene», har jeg hatt en fin tid blant norske knivmakere.
Jeg tror jeg tør si at jeg har hjulpet hundrevis, kanskje tusener et skritt videre på veien. Langt de fleste har også satt pris på hjelpen, og jeg har opp gjennom årene fått takk fra både kjente og ukjente. Dessverre er det også noen av «knivfolka» som har blitt sure når jeg har fått litt oppmerksomhet, og mener samtidig at dette kunne de gjort bedre selv. Synd at det skal være slik, men det har ikke plaget meg så mye.
Jeg går i løpet av året over i pensjonistenes rekker, og har derfor de siste årene tatt inn minst mulig nye bestillinger. Etter hvert vil jeg bare lage kniver når jeg har lyst og krefter.
Fremdeles ligger jeg inne med bestillinger for om lag ett år, men her vil det nok dessverre bli forsinkelser på grunn av sykdommen som har plaget meg den siste tiden.»
Wåle gjennomgikk en større operasjon like før påske, og Knivbladet ønsker han en riktig god bedring og mange gode knivmakerår i fremtiden.»
Add a comment or suggest edits
To publish a public comment on the object, select «Leave a comment». To send an inquiry directly to the museum, select «Send an inquiry».