Photo: Ljøstad, Ole-Thorstein / Anno Norsk skogmuseum
Photo: Ljøstad, Ole-Thorstein / Anno Norsk skogmuseum
Photo: Ljøstad, Ole-Thorstein / Anno Norsk skogmuseum
Photo: Ljøstad, Ole-Thorstein / Anno Norsk skogmuseum

Øks

Merkeøks av jern og stål med profilegget "sko". Merkeprofilen minner om omrisset av et furutre. Over den nevnte "skoen" er det en tilnærmet halvsirkelformet åpning i godset på bla ...

Merkeøks av jern og stål med profilegget "sko". Merkeprofilen minner om omrisset av et furutre. Over den nevnte "skoen" er det en tilnærmet halvsirkelformet åpning i godset på bladet. Denne åpningen tjente som avløp for flis som ble slått løs under merkinga. Øksebladet har vært lakkert med gullfarget lakk. På bladets venstre side er produsentens navn, "A/S JØMNA BRUG", stemplet inn i godset.

Skaftet er lagd av ufarget hickory og har ei relativt rett utforming. Den fremre skaftenden er kilet med en jernkile. På skaftets venstre side er eierens navn, "GLOMMENS TRÆSLIBERI", innsvidd med svijernsstempel.

About the object

about
Merkeøks av jern og stål med profilegget "sko". Merkeprofilen minner om omrisset av et furutre. Over den nevnte "skoen" er det en tilnærmet halvsirkelformet åpning i godset på bladet. Denne åpningen tjente som avløp for flis som ble slått løs under merkinga. Øksebladet har vært lakkert med gullfarget lakk. På bladets venstre si...
Merkeøks av jern og stål med profilegget "sko". Merkeprofilen minner om omrisset av et furutre. Over den nevnte "skoen" er det en tilnærmet halvsirkelformet åpning i godset på bladet. Denne åpningen tjente som avløp for flis som ble slått løs under merkinga. Øksebladet har vært lakkert med gullfarget lakk. På bladets venstre side er produsentens navn, "A/S JØMNA BRUG", stemplet inn i godset.

Skaftet er lagd av ufarget hickory og har ei relativt rett utforming. Den fremre skaftenden er kilet med en jernkile. På skaftets venstre side er eierens navn, "GLOMMENS TRÆSLIBERI", innsvidd med svijernsstempel.
Designation Øks
Precise designation Merkeøks
Identifier SJF.06318
Indexing term Skogbruk Tømmermåling Tømmermerking Skogbruk, merking
Type Thing

Inscription
- Påskrift: «GLOMMEN TRÆSLIBERI»
- Primær, Stempel: «A/S JØMNA BRUG»

Dimensions value
- Lengde Skaft 57.3 cm
- Høyde Blad 13.7 cm
- Vekt 993.0 g

Materials Tre Stål

Colour Bladet er lakkert med gullfarget lakk, treskaftet er ufarget

Techniques Øksa er smidd

Other information

Øksa har nummer 217 på "Merkekart for Glommen 1955", trykt i Julius Nygaards Skogalmanakk 1956. Jfr. SJF.06319.

Merkeøksa var et redskap som ble brukt når tømmeret ble solgt fra skogeiere til trelasthandlere, sagbrukseiere og treforedlingsbedrifter. Slike økser hadde en profilert egg med et symbol som skulle slås inn i hver enkelt stokk i samband med tømmermålinga, før det ble rullet ut i vassdrag der det foregikk sams fløting av tømmer til mange ulike kjøpere. Merkene identifiserte de enkelte stokkenes rettmessige eiere når tømmeret seinere ble sortert ved lenseanlegg i de nedre delene av vassdragene med sikte på fordeling blant kjøperne. De var også identifikasjonsgrunnlag dersom de som organiserte fløtinga ikke fikk betaling fra dem som eide fløtingsvirket, og derfor så seg nødt til å drive inn det de hadde til gode ved å selge noe av debitorenes tømmer.

Merkeøksene ble antakelig introdusert i norsk skogbruk på 1700-tallet. Før den tid ble tømmeret merket med rissejern, som ble brukt til å forme symboler som knyttet hver stokk til en spesiell kjøper. Rissejernene trengte ikke djupt inn i yteveden på tømmerstokkene, og slitasjen stokkene ble utsatt for i nærkontakt med steinskjær og annet tømmer førte til at rissemerkene kunne bli utydelige, nesten usynlige. På denne måten ble det mye såkalt «krabas-tømmer», stokker som det var nesten umulig å fastslå hvem som eide.

Eggpartiene på merkeøksene ble smidd rundt en kon mal av spesielt hardt stål. Smedene plasserte eggpartiet nederst på øksebladene, i noen tilfeller på venstre side, i andre tilfeller på høyre side. I 1908 lanserte smeden Carl Henrik Knudsen fra Mjøndalen i Nedre Eiker i Buskerud en øksemodell der merkedelen ble sveiset fast til «beina» på en U-formet utsparing på den nedre delen av bladet, som tjente som «flisrom». Knudsen-øksa som var bedre balansert enn de tradisjonelle modellene. Modellen ble patentert, og produksjonen ble videreført av opphavsmannens sønn og sønnesønn. Andre smeder fortsatte å levere merkeøkser med der eggpartiet var plassert på ei av bladsidene.

Tømmermerkene skulle ha en distinkt form, slik at fløterne som håndterte stokkene ved lenseanleggene ikke kunne være i tvil om eierskapet. Det var fellesfløtingsforeningene som registrerte og godkjente symbolene, og i de største vassdragene ble det stundom trykket «merkekart» som viste hele «floraen» med symboler og kjøpernavn. Fellesfløtingsforeningene anbefalte enkle geometriske former (sirkel, kvadrat, triangel osv.) eller stiliserte versjoner av objekter som lett lot seg beskrive – for eksempel dyrefigurer eller gjenstander fra hverdagslivet. Merkene skulle helst ikke være for innviklete og ha for spisse hjørner. Erfaring hadde nemlig vist at slike økser ofte bare etterlot seg bare omriss etter eggen på merkeøksa, ikke et nedsenket relieffsymbol, som var atskillig lettere å se når stokkene fløt langsomt gjennom lenseanleggene. Det var vanlig at det ble slått tre merker i hver ende av tømmerstokker som skulle fløtes. Langtømmer kunne få tre merker på midten også. Slik merking ble oftest utført med økser som hadde fasslipt egg. Unntaksvis ble det også brukt økser som hadde planslipt egg. Disse ble plassert i tverrendene av stokkene, der de etterlot seg forholdsvis tydelige merkeomriss, gjerne etter at tømmermerkerne hadde holdt eggen mot endeveden og gitt nakken på merkeøksa et slag med en tung hammer eller med nakkepartiet på ei anna øks.

Mange tømmerkjøpere ønsket seg naturligvis merker som intuitivt pekte mot dem – for eksempel forbokstaver i trelasthandlernes person- eller firmanavn eller en figur som gav relevante assosiasjoner. Gulskogens Cellulosefabrik hadde en «G», Værdalsbruket en «V» og Norges statsbaner kjøpte tømmer under et merke med omriss som minte om et damplokomotiv. Andre måtte nøye seg med former som etter fløtingsadministrasjonens mening var forskjellige nok fra alle andre. I mange tilfeller ser vi at nye aktører i bransjen overtok merker etter andre aktører som hadde gått konkurs eller av andre grunner avviklet sin virksomhet som tømmerkjøpere noen år tidligere. I 1918, før det store krakket etter 1. verdenskrig rammet skogbruket, var det 152 ulike merker fordelt på 133 firmaer i Glommavassdraget, som da var det viktigste fløtingsvassdraget i Norge. At noen firmaer hadde flere merker skyldtes blant annet at de kjøpte ulike tømmersortimenter under ulike merker.

Smiing av merkeøkser var spesialistarbeid, og de aller fleste øksene som ble overlatt til Norsk skogmuseum etter at fløtinga opphørte fullstendig, er fra et fåtall produsenter. De mest kjente var Arild Raaen i Trøndelag (Bangsund), Christian Østmo i Hedmark (Jømna Brug) i Hedmark og Knudsen-smedene i Buskerud (Mjøndalen). Det finnes også økser i samlinga som bærer stemplene til andre smeder. Både formen og tyngden på de smidde øksene og lengden på skaftene varierer.

Add a comment or suggest edits

History

- Gjenstanden ble overlatt til museet av en distriktssjef i Glommens Tømmermaaling. Fra gammelt av overlot trelasthandlere og industriledere måling og verdivurdering av tømmer til sine representanter i skogbygdene – tømmerbetingere, som gjerne var rekruttert fra den økonomiske eliten i lokalsamfunnene. De var på den ene sida tømmerkjøpernes tillitsmenn, på den andre sida leverandørenes naboer og sambygdinger. Ettersom trelast- og treforedlingsindustriene vokste, ble konkurransen om tømmeret stadig større, noe som skapte et prispress som det var vanskelig for tømmerkjøperne å dempe. Ett av tiltakene besto i å presset mot tømmermålerne, som i mange tilfeller utførte arbeidet sitt ut fra grovt skjønn, ikke sjelden preget av at leverandørene trakterte dem rikelig med mat og alkohol. Avlønninga av målerne hadde dessuten vært provisjonsbasert, med utgangspunkt i de volumene og kvalitetene de greide å skaffe til trelast- og treforedlingsselskapene de arbeidet for. Her var det flere forhold som bidrog til at målinga ofte ble raus overfor selgerne. Dette forsøkte sliptømmerkjøperne i Glommavassdraget i 1902 å motarbeide ved å etablere «Tømmerkontrollen». Her påberopte kjøperne seg enerett til å fastsette regler for hvordan tømmeret skulle takseres og til å kontrollere at deres foretrukne prosedyrer ble fulgt. Blant skogeierne var det en utbredt oppfatning at industriherrene opptrådte som «bukken og havresekken». Dette ble møtt med organisatoriske initiativ, blant annet etablering av Solør-, Vinger og Odalen Skogeierforening (1902) og Glommens Skogeierforening (1903). For det nye skogeiersamvirket ble det en sentral oppgave å imøtegå tømmerkjøpernes kontrollordninger. Dette var spesielt maktpåliggende langs Glommavassdraget, der tømmerprisene gjennomgående lå lavere enn i andre store østlandsvassdrag. I 1907 foreslo en komité om var oppnevnt av Glommen Skogeierforening at kjøpernes og selgernes organisasjoner i fellesskap skulle ansette autoriserte målere (også kalt «merkere», fordi tømmerstokkene ble påslått merker som skulle følge dem nedover fløtingsvassdragene idet de var målt) med faste distrikter. Dette kompromissforslaget fikk ikke umiddelbart gjennomslag i organisasjonens eget representantskapsmøte. To år seinere organiserte tømmerkjøperne «Glommens Tømmermaaling», der den eneste innrømmelsen som ble gitt til skogeiernes organisasjoner var at de skulle få representasjon ved ansettelse av distriktssjefer og målere. Initiativet vakte betydelig motstand blant skogeierne. Olav Nergård fra Åmot opptrådte som brubygger. Sommeren 1911 ble det endelig enighet om målebetingelser og organiseringsprinsipper, slik at Glommens Tømmermåling ble fristilt fra de mest åpenbare interessemotsetningene mellom kjøpere og selgere av skurtømmer og slipvirke. Først i 1928 ble hovedtrekk i den organiseringa av tømmermålinga det var oppnådd enighet om for Glommavassdragets vedkommende gjort til en nasjonal norm gjennom Lov om tømmermåling (22.06.1928). Loven fastslo at «Alt sagtømmer i distriktet til industrielt bruk eller foredling, samt for videre salg i uforedlet stand skal … måles i metriske enheter overensstemmende med et av Kongen fastsatt reglement, av tømmermålere der antas og avskjediges av tømmermålingsforeningens styre. Utgiftene ved istandbringelse av tømmermålingsforening, målernes lønn og andre utgifter ved foreningens virksomhet og tømmermålingen utlignes av foreningen på det målte tømmer og utredes med en halvdel av kjøper og en halvdel av selger.»
  
  Seinere samme høst kom det en kongelig resolusjon som definerte virkeområdet til Glommens Tømmermaaling slik:
  
  «1. Der oprettes et Glomma tømmermålingsdistrikt, som skal omfatte et område som ligger innen nedslagsdistriktene for Glomma og Mjøsvassdraget med bielver m. v. og med følgende nærmere begrensning:
  
  a. Paa vestsiden dannes grensen av Oslofjord op til Rødtangen paa Hurumlandets sydspiss, derfra videre nordover således at vannskillet danner delet på Hurumhalvøen samt videre over jernbanelinjen Oslo-Drammen mellem Heggedal og Asker jernbanestasjoner, således at sistnevnte jernbanestasjon inngår i Glomma tømmermålingsdistrikt. Videre vannskillet nordover langs Tyrifjord og østover til jernbanelinjen Oslo-Hønefoss mellem Grua og Roa jernbanestasjoner, således at sistnevnte jernbanestasjon inngår i tømmermålingsdistriktet. Herfra vannskillet videre nordover øst for Randsfjord, dog således at jernbanestasjonen Kutjern op banestrekningen Oslo-Gjøvik inngår i Drammen tømmermålingsdistrikt. Videre vannskillet nordover mellem Mjøs- og Randsfjordvassdraget.
  
  b. Hvaler, Skjeberg, Varteig og Rakkestad herreder skal tilhøre Glomma tømmermålingsdistrikt.
  
  c. Derfra vannskillet nordover på østsiden av Glomma og Øieren, over Urskog-Hølandsbanen mellem Mork og Killingmo jernbanestasjoner, således at førstnevnte stasjon går inn under tømmermålingsdistriktet. Herfra videre østover langs vannskillet på Glommas sydside til trakten syd for Galterud. Derfra sydover til riksgrensen og omfattende Bueelvens nedslagsdistrikt. Fra Vestmarken riksgrensen østover og nordover til vandskillet mellem Glomma- og Trysilvassdragene, dette vannskille videre nordover.
  
  Grensebestemmelsen blir å praktisere således at alt tømmer måles av den forening innen hvis distrikt det er fremkjørt og tillagt.
  
  2. Der oprettes tømmermålingsforening under navn av Glomma Tømmermåling for det under punkt 1 nevnte distrikt.»
  
  Glommens Tømmermaaling ble fusjonert med Haldenvassdragets Tømmermåling i 1985. Deretter ble virksomheten drevet videre under navnet Øst-Norges Tømmermåling. På dette tidspunktet var tømmertransporten i organisasjonens virkeområde fullstendig overtatt av bil og bane, noe som åpnet for helt ny måleteknologi.
  
  Så lenge målinga foregikk ved fløtingsvassdragene var utstyret som ble brukt i tømmermålinga enkelt. Målerne hadde klaver til å registrere diametermål med og stikkbøker hvor informasjonen om tømmeret ble registrert, samt merkeøkser med symboler som ble hogd inn i yteveden på fløtingstømmeret, slik at det lett kunne sorteres ved lenseanleggene nederst i fløtingsvassdragene.
- Produksjon
- Produsent (K) A/S Jømna Brug
  - Adresse, Norge Hedmark Elverum
  - DigitaltMuseum Search in «A/S Jømna Brug»
- Place of creation Norge Hedmark Elverum Sør-Østerdalen Jømna Kverndalen sikker
- Bruk
- Brukssted Norge Hedmark Glommavassdraget
- Aksesjon - 1981
- Giver/siste eier Glommens Tømmermaaling (1911)
  - Adresse, Norge Oslo (fylke) Oslo Manglerud Ryensvingen 15, 0680 Oslo
  - Adresse, Norge Oslo (fylke) Oslo Sentrum Rådhusgata 7 B, 0151 Oslo
  - Adresse, Norge Oslo (fylke) Oslo Nedre Slottsgate 8
  - Profession Tømmermåling
  - Alternative names Øst-Norges tømmermåling (Etter fusjon med Haldenvassdragets Tømmermåling 1985) Norsk Virkesmåling (Etter fusjon som omfattet samtlige norske tømmermålingsforeninger i 2003)
  - Gender Ukjent
  - Nationality Norge
  - DigitaltMuseum Search in «Glommens Tømmermaaling»
- Formidler av gave eller kjøp Søgaard, Per Kjendlie (1923 - 1984)
  - Adresse, Norge Hedmark Åmot Rena
  - Profession Distriktssjef
  - Gender Mann
  - Nationality Norsk
  - DigitaltMuseum Search in «Søgaard, Per Kjendlie»