Øks

Knudsen-smia i Rådhusgata 7 på Veiavangen i Mjøndalen (Nedre Eiker i Buskerud) var en av de betydeligste leverandørene av merkeøkser til tømmermålinga langs norske fløtningsvassdrag. Grunnleggeren var Karl Henrik Knudsen (1870-1956), som hadde gått i smedlære i Bingen i Øvre Eiker. Han og kona, Jørgine Olaussen (f. 1875) fra Modum, kom til Mjøndalen i Nedre Eiker i 1896. Der etablerte Karl Henrik Knudsen smie, mens kona drev «Mjøndalens manufaktur- og skotøyforretning». Paret hadde sju barn, hvorav de seks yngste var født etter at familien kom til Mjøndalen.

Smia ble oppført av teglstein. Den hadde to rom. I smierommet var det blant annet ei todelt esse, ambolter og fjærhammer. I det innenforliggende verkstedrommet var det arbeidsbenker med skrustikker, et par slipeskiver og bormaskin.

Karl Henrik Knudsen var en dyktig og oppfinnsom håndverker. I 1908 tok han patent på ei merkeøks, «ved hvilken merkestykket er anbragt i samme linje som øksens hovedmasse, hvorved forskjellige fordele opnaaes. Saaledes blir meget tydeligere, og øksen får større varighet, fordi der ingen brytning blir i materialet under hugningen» [fra patentbeskrivelse, patent nr. 18142 av 30. mars 1908]. Han tok også ut patent på ei sammenleggbar sportsøks [nr. 36420 27/12 1922], og produserte dessuten blinkeøkser, strafføkser (avkortingsøkser), hoggøkser og fløterhaker. Det var imidlertid merkeøksene som var hovedartikkelen, spesielt etter at det lille familiefirmaet ble eneleverandører av slike økser til Glommens Tømmermaaling. Knudsen var også en dominerende leverandør av merkeøkser til tømmermålingsforeninger i andre vassdrag i det østenfjelske Norge. I hektiske perioder kunne produksjonen komme opp i 50 økser i uka. I slike perioder var det gjerne to smeder og to oppslagere i virksomhet i smia.

Knudsen-smia ble en familiebedrift. Karl Henrik Knudsens eldste sønn, Oddmund (1900-1983), begynte i lære hos faren i 1914, og han overtok smia i 1938. Et par år seiere ble bedriftens stempel endret fra «K. Knudsen» til «O. Knudsen, Mjøndalen». Oddbjørn Knudsens sønn [Karl] Oddbjørn Knudsen (f. 1935), kom inn i virksomheten etter endt folkeskole i slutten av 1940-åra. Oddbjørn arbeidet sammen med faren til 1963-64. Da begynte smedene å merke at etterspørselen etter merkeøkser ble mindre, fordi fellefløtingsforeningene og tømmermålingsforeningene gradvis gikk over til fargemerking (malingsampuller). Oddbjørn, som var en ivrig og dyktig idrettsutøver, omskolerte seg da til gymnastikklærer. Seinere fortsatte han med allmennlærerutdanning, slik at han fra 1976 var adjunkt. Når han hadde fri fra skolen, fortsatte Oddbjørn å hjelpe faren, som holdt smia i drift fram til 1980. Seinere har Oddbjørn tatt vare på smia som kulturminne, og brukt den som arena for formidling av håndverkstradisjoner, de siste åra med John Lystad (f. 1945) som medhjelper og oppslager. Knudsen-smia ble valgt til Nedre Eikers lokale kulturminne i samband med «Kulturminne-stafetten» i 1997.

Denne øksa er smidd av Karl Henrik Knudsen.

I kongelig resolusjon om fellesfløtningsregler i Drammensvassdraget av 4. mars 1921 finner vi blant annet følgende formuleringer om tømmermerker:

«Anmeldelse om optagelse i foreningen må skje skriftlig og være ledsaget av inntredelsesavgift kr. 500,00 tillikemed riss av det tømmermerke, som aktes benyttet i fellesfløtningen. Direksjonen avgjør om merket kan godkjennes eller ikke. Godkjennes det, så blir figuren optatt på merkekartet, og dets eier er medlem av foreningen. Like med nytt merke betraktes et eldre merkes overgang til ny eier, som ikke allerede er medlem av foreningen, med mindre det gjelder bevislig fortsettelse av samme forretning med vesentlig samme innehavere under nytt firma.»

Merkeøksene var tømmermålernes eller tømmermerkernes redskap. Fra gammelt av var disse tømmerkjøpernes tillitsmenn. Trelasthandlerne hadde sine «betingere» som gjorde avtaler med skogeierne om leveranser, og seinere fulgte opp ved måling og merking av tømmer som var levert ved vassdrag når det begynte å våres og fløtingssesongen nærmet seg. Da møtte tømmerbetingeren opp, nå som «tømmermåler» eller «tømmermerker» for å besiktige leveransen og registrere hvor mange tylfter det dreide seg om av ulike dimensjoner. Disse tømmermålerne ble betalt av trelasthandlerne og industrilederne, med de lojalitetsbånd det førte med seg. Men de var også sambygdinger og naboer av bøndene som leverte tømmer. De forsøkte etter beste evne å vinne tømmermålernes velvilje ved overdådig servering av mat og alkohol, i håp om at dette skulle få vurderingene som skulle gjøres til å gå i sin favør. Den provisjonsbaserte avlønninga av betingerne og målerne - deres fortjeneste avspeilte hvor mye tømmer de hadde greid å skaffe - kunne nok også slå ut til leverandørenes fordel. Og i den gamle tømmermålinga var mye overlatt til skjønn. Det var tradisjon for at sagbrukene premierte spesielt godt tømmer. Mange tømmermålere satt dessuten sin ære i å arbeide fort, og en del stokker ble nok vurdert etter raust øyemål, uten bruk av måleklave. I en situasjon der markedet for tømmer langs Drammensvassdraget vokste, og der stadig flere av kjøperne var treforedlingsbedrifter, som var mer opptatt av volum enn virkeskvalitet, viste det seg vanskelig å presse virkesprisene ned. I stedet angrep kjøperne målerordningen, noe som naturligvis møtte betydelig skepsis blant skogeierne. I 1909-1910 etablerte tømmerkjøperne i Drammensvassdraget sin egen målerforening for å få organisert virksomheten slik de ville ha den. Virksomheten ble de første åra overvåket av det samme styret som den tømmerkjøperorganiserte tømmerfløtinga i Drammensvassdraget. Først i 1919 fikk tømmermålinga her sitt eget styre. Motstanden fra skogeiernes side var imidlertid stadig stor. Etter et fellesmøte mellom representanter for kjøpere og selgere i 1921 ble aktørene forlikte om å etablere en tømmermålingsorganisasjon der begge parter i denne interessekonflikten hadde samme antall styrerepresentanter. Samtidig ble man enige om at sliptømmeret skulle midtmåles, mens skurtømmeret fortsatt ble målt ved endene. Denne foreningen eksisterte imidlertid bare i fire år. Sammenbruddet fikk negative konsekvenser for tømmeromsetningen i Drammensvassdraget. I 1928 kom omsider Stortinget til unnsetning. Rikspolitikerne vedtok en Lov om tømmermåling som skulle gjelde for hele landet. Her hette det blant annet at «Alt sagtømmer i distriktet til industrielt bruk eller foredling, samt for videre salg i uforedlet stand skal med de undtagelser som følger av § 5, måles i metriske enheter overensstemmende med et av Kongen fastsatt reglement, av tømmermålere der antas og avskjediges av tømmermålingsforeningens styre. Utgiftene ved istandbringelse av tømmermålingsforening, målernes lønn og andre utgifter ved foreningens virksomhet og tømmermålingen utlignes av foreningen på det målte tømmer og utredes med en halvdel av kjøper og en halvdel av selger.» I ly av denne loven ble Drammensvassdragets Tømmermåling organisert med vedtekter som ble vedtatt 5. juni 1929. Denne organisasjonen fikk lang levetid. I 1994, det året Brundtland-regjeringa opphevet tømmermålingsloven, ble det igangsatt forhandlinger om sammenslåing av Drammensvassdragets Tømmermåling, Lågen-Telemark Tømmermåling og Nidarå Tømmermåling. Representantene for Drammensvassdraget gikk inn i disse forhandlingene under forutsetning av at hovedkontoret skulle plasseres på Hønefoss, noe de fikk gjennomslag for. Den sammenslåtte tømmermålingsforeningen for disse regionene fikk navnet Tømmermåling Sør.

Mens tømmeret ennå ble fløtet foregikk målinga og merkinga av virket langs vassdragene i overgangsfasen mellom vinter og vår. «Annammerne» som målte og merket virket målte diameteren på stokkene med klaver og noterte målene i stikkbøker. Deretter ble yteveden på stokkene merket ved hjelp av økser som hadde profilerte eggpartier som etterlot seg tydelige symboler på fløtingsvirket. Disse symbolene gjorde det mulig å identifisere kjøperen av hver enkelt stokk når virket skulle sorteres ved lenseanlegg i den nedre delen av fløtingsvassdragene. Derfor måtte merkene være såpass forskjellige fra hverandre at de ikke kunne forveksles. Her var det Drammensvasdragets Fellesfløtningsforening som var kontrollinstans. I kongelig resolusjon om fellesfløtningsregler i Drammensvassdraget av 4. mars 1921 finner vi blant annet følgende formuleringer om tømmermerker:

«Anmeldelse om optagelse i foreningen må skje skriftlig og være ledsaget av inntredelsesavgift kr. 500,00 tillikemed riss av det tømmermerke, som aktes benyttet i fellesfløtningen. Direksjonen avgjør om merket kan godkjennes eller ikke. Godkjennes det, så blir figuren optatt på merkekartet, og dets eier er medlem av foreningen. Like med nytt merke betraktes et eldre merkes overgang til ny eier, som ikke allerede er medlem av foreningen, med mindre det gjelder bevislig fortsettelse av samme forretning med vesentlig samme innehavere under nytt firma.»

Ved inngangen til 1950-tallet hadde Drammensvassdraget 162 tømmermålere, fordelt på seks regioner med hver sin distriktssjef, som igjen var underlagt en direktør, som hadde kontor på Hønefoss. 1. distrikt omfattet Etnedalen, Torpa, Nordre Land og Fluberg, samt den delen av Valdres som ligger nord for Faslefoss. 2. distrikt hadde ansvar for måling og merking av tømmer fra Hadelandsbygdene. Målerne i 3. distrikt arbeidet på strekningen fra Faslefoss til Ådalen. 4. distrikt omfattet Norderhov, Hole, Tyristrand, Modum og deler av Lier. 5. distrikt hadde målere som arbeidet i Hallingdalsvassdraget, Krødsherad og Sigdal ovenfor Prestfoss. Det 6. og nederste distriktet hadde målere som arbeidet i Lier, Eiker-bygdene, Eikernvassdraget og Bingselva med tilstøtende deler av Vestfold, samt ved de vassdragene som munnet ut i Drammensfjorden.

Tømmerfløtinga i Drammensvassdraget krympet etter 2. verdenskrig. Alt i midten av 1950-åra ble om lag halvparten av tømmeret til skogindustrien i denne regionen transportert til bedriftene på lastebiler. Fløtinga ble avviklet etter 1969-sesongen. Overgangen til lastebiltransport med leveranser direkte på tømmertomt åpnet for nye målemetoder og en leveransepraksis der det ikke lenger var behov for merkeøkser.

Produksjon

• Adresse,Norge Buskerud Nedre Eiker Knudsen-smia, Veiavangen, Mjøndalen, Nedre Eiker Rådhusgata 7, 3050 Mjøndalen
• ProfessionSmed
• GenderMann
• DigitaltMuseumSearch in «Knudsen, Karl Henrik»

Bruk

Aksesjon: 1981

• Adresse,Norge Buskerud Ringerike Storgata 11, 3510 Hønefoss
• ProfessionTømmermåling
• NationalityNorge
• DigitaltMuseumSearch in «Drammensvassdragets Tømmermåling»