I boka «Kniver og knivmakere» (1990) har knivsamleren Per Thoresen skrevet følgende om Ola Flækøi (1932-2006) og den tradisjonen han arbeidet i:
«Ola Flækøi, Lillehammer
Flækøi har arbeidet i smia hjemme i alle år, og det han har lært om smiing, sveising, dreiing, filing og annet metallarbeid, har han lært i smia av faren Torvald, som igjen lærte kunsten av sin far, Ole. Ole signerte «O.Flækøi», han hadde også et stempel med «O.Flækøy», selv om han ellers skrev navnet sitt med en i. Torvald brukte farens stempel i begynnelsen, men satte en løs «T» foran. Ola brukte også bestefarens stempel før han fikk sitt eget, men i kombinasjon med årstall.
Ola Flækøi har ikke hatt noen stor produksjon av knivblader. Han svarer med det som smeder ofte svarer når de blir spurt om hva de har drevet mest med: Alt mulig. Er det noe han liker å holde på med? Nei da, han tar jobbene som de kommer. Han har esse som kan ta ting av helt store dimensjoner, diger maskinhammer og det som ellers skal til av maskiner og verktøy. Er det av jern eller stål, skal han nok greie jobben. Og noen ganger er det altså knivblader som blir bestilt.
Torvald smidde en periode en mengde blader. Han kjøpte stålet fra Villmarkshyttan i Sverie, både ferdig laminert og vanlig eggstål. Det ferdiglaminerte ble særlig brukt i kniver til fiskere på Vestlandet, kniver med maskinfrest skaft og uten slire. Mest leverte han bare løse blader. I tillegg laget han fine jaktkniver med blader som han laminerte selv, modellen var den kjente jegeren Franz Rosenbergs, og det var han som kjøpte de fleste knivene.
Ola har et stort lager av dette stålet, både det ferdiglaminerte og det andre. Blader som han har laminert selv, stempler med årstall og nummer. Nummerserien starter på 1 igjen ved hvert årsskifte. Bladene av ferdiglaminert stål er bare signert, begge typer har jern i ryggen.
Bladene hans er enkle og konservative i formen, de er rette, parallelle, ganske lange, med gjennomgående tange. Det er slik de vil ha dem i Gudbrandsdalen, der bladene hans for det meste havner. En del er satt i totenkniver også, og noen blir sendt andre steder. Han har laget blader helt opp i de store størrelsene, men også mindre ting, som de bladene Knut Sagbakken bruker. Fasongen er omtrent den samme i alle. Finischen er også enkel og grei på den vanlige utførelsen, dette er blader til brukskniver. Skal de gjøres mer elegante i detaljer og overflate, er det opp til knivmakeren å få til.
En og annen kniv lager han også, men han er først og fremst smed. De hele knivene er mer fabrikkpåvirket enn etter tradisjonelle, håndlagde forbilder. Her gjør han en del mer ut av bladet, med fin sliping og graverte mønstre.
Til nå har knivbladsmiinga bare vært en liten bigesjeft for Flækøi, en hyggelig avveksling fra arbeider som for det meste har vært av grovere slag. Nå som markedet for knivblader stadig vokser, kan dette endre seg. Og nå som markedet vil ha mindre blader og andre fasonger enn de han har smidd mest av, kan det vel også påvirke Flækøis blader. Skulle tendensen snu igjen og gå mot større kniver, f.eks. i retning av samisk bruksknivtype, da har han gode modeller klare.»
Add a comment or suggest edits
To publish a public comment on the object, select «Leave a comment». To send an inquiry directly to the museum, select «Send an inquiry».