Baklenke

About the object

• about
  Baklenke, brukt til hankekjøring av tømmer, altså et transportprinsipp der tømmerstokkene ble lenket sammen med denne typen kjetting og deretter slepekjørt nedover liene på snødekt mark. Denne lenka har en bortimot 75 centimeter lang kjetting der lekkene er lagd av rundjern med 8 millimeters diameter. Disse lekkene er ovale, om ...

  Baklenke, brukt til hankekjøring av tømmer, altså et transportprinsipp der tømmerstokkene ble lenket sammen med denne typen kjetting og deretter slepekjørt nedover liene på snødekt mark. Denne lenka har en bortimot 75 centimeter lang kjetting der lekkene er lagd av rundjern med 8 millimeters diameter. Disse lekkene er ovale, om lag 5 centimeter lange og 3,3 centimeter brede. I ytterendene er det noe romsligere lekker, også de smidd av rundjern. Samlet kjettinglengde er om lag 90 centimeter. I endelekkene er det innsimidd en kileformete jernbleier, «blegger» eller «nåler» (i noen distrikter også kalt «pjakser» eller «pjekser»). Nålene har slagmerker i de butte endene og på sidenkantene. Den mest intakte av dem er 16,4 centimeter lang og 3,5 centimeter bred. Den andre har antakelig hatt liknende størrelse, men den er brukket. Bleggene blei tredd gjennom øyene på stokkene og slått inn i endene på stokkene foran.

  Denne baklenka var antakelig rusten da den ble avlevert til Norsk Skogbruksmuseum. Museet har sørget for at den har fått elektrolysebehandling med påfølgende impregnering med korrosjonsbeskyttende voks.

  Expand text Collapse text
• DesignationBaklenke
• IdentifierSJF.05615
• Indexing termSkogbruk, tømmerkjøring, vedkjøring
• Type Thing

• Dimensions value
  • Lengde106.5 cm
  • LengdeLengste blegg15.4 cm
  • LengdeKorteste blegg7.7 cm
  • BreddeBlegger3.0 cm
  • TykkelseBlegger1.2 cm
  • Vekt2311.0 g
  Expand text Collapse text

• MaterialsJern

• TechniquesSMIDD

• Other information

  Den konteksten denne bremselenka ble brukt i er beskrevet i Jarle Byes bok «Skog i sol og skygge» (1978), som handler om skogbruket i Gausdal:

  «Tømmer på hank.

  Størstedelen av tømmeret til salg fra Gausdal har kommet ned liene på hank. Hankekjøring og draging på hank fortjener av den grunn et eget avsnitt.

  Redskapen var en stutting til hesten og en lettbygd dragstutting til tømmerhoggeren når han drev som hest. På banken på begge sider av stuttingen var det lenker med blegg eller pjeks i enden. På den ene lenka var det oftest påsatt en ekstra lenkestump med blegg i enden. To eller tre stokker ble lagt opp på banken til stuttingstokker med toppen fram. Lenka ble kasta tvers over stokkene og slått fast i stokkene med bleggen gjennom lenka fra motsatt side. Stokkene ble da lenket nokså stivt på stuttingen. Bakover ble vendinga slått sammen med baklekkjer. Oftest med 2 og 2 stokker ved siden av hverandre. Baklekkjene hadde en romsligere ring med blegg ytterst i begge ender. Baklekkja ble tredd gjennom auge på stokkene og bleggene ble banket inn i endene på stokkene foran. Var det ujevn lengde på tømmeret, ble bleggen festet i enden på den korteste stokken og på sida av den lengste. Oftest ble det hogd et hakk i sida så bleggen kom inn i ufrossen ved. Rake, korte og grove sagstokker ble brukt til stuttingstokker. De ble ødelagt når bleggen ble slått i, og tømmermålerne kortet en halvmeter når de så pjekshullene.

  Bjelkestuttingen rådde bot på dette. Den kom til bygda fra Fåberg og ble tatt i bruk i 1933/34. Iver Sæther på Kolberg og Amund Traaseth hadde hver sin type. Bjelkestuttingen slo igjennom over alt til krigstida. Den hadde en ekstra stor tverrbanke som stuttingstokkene støtte imot. Ei lenke som ble tredd gjennom auge på stuttingstokkene og gjennom ringer i banken de lå på. Lenka ble festet til sida på stuttingen. På bjelkestuttingen lå stokkene ledigere. De kunne vri seg en del uten at stuttingen veltet, og var mye bedre å kjøre med. Lettbygde bjelkestuttinger til draging ble gjort rundt om på gårdene.

  De tyngste, groveste stokkene ble slått først på vendinga. Deretter slip og kabb (kort småslip) til slutt, Gjerne en tre-fire småstokker helt i bredden helt til slutt. Det bredda ut vegen bra. Med bare grove stokker og bare en ig en stokk etter hverandre ble vegen fort til en smal renne.

  Der hankevegen skrådde ned bratte lia utenfor måtte en legge forelegg. Særlig når det var gjort lite med graving av veg på forhånd. Likeens i bratte svinger måtte det forelegg til for å holde vendinga på vegen. I slake svinger var det nok med et par stokker til forelegg. I bratte svinger i rett vinkel kunne det gå med et par tylvter tømmer til forelegg. Oftest ble en stor stokk veltet ut til trærne i kanten av vegen. Deretter ble flere lag med tømmer lagt opp inn mot vegen. Til slutt ble en 5-6 stokker dratt sammen og bygd opp som en vegg med en tynn staur gjennom auge på stokkene. Tungt tømmer som gikk hardt kunne ta forelegget. Da måtte det bygges opp på nytt. Forelegget ble kjørt ned til slutt hver vinter.

  Det måtte til en halvmeter med snø før det var godt å kjøre på hank, og mere jo verre terrenget var.

  Gikk hogsten i lia var tømmeret handlunnet bort til stikkveger. Kom det fra kjølen eller langt innpå lia var tømmeret lunnet frampå. Når tømmeret ble kjørt fra lunner brukte kjørerne støtt kavler i hankevegen ut fra lunna. Ellers klarte ikke hesten å ta laus vendinga. Selv om det var bratt utfor måtte det til noen kavler. Små slip ble lagt til kavler på skrå over vegen – i siksak – som mønsteret på en hoggorm – og ende mot ende somtid. Det ble ofte kavlet tett i tett for å hindre at stokkene grov i møkka i bekkedaler. Over slake myrdrag og slaker ut mot velta ved elva var det nødvendig med kavler. Older ble også delvis brukt. Stokkene glei lett på olderkavlene. Det var ofte nødvendig å slå av vendinga ut mot elva og gjøre et par turer.

  Velteplassene ved elva betydde mye for avlessinga. Plass til en 8-10 flaker med tømmer ved siden av hverandre var vanlig. Velteplassen ble regnet som trang når det bare var plass til en 5-6 flaker.

  Vendinga ble slått opp fra bakenden. Kabben og slipen først og bjelken lengst fram til slutt. Hesten dro fram vendinga etter hvert under avlessinga.

  Kjøreren var utstyrt med kjørerøks og spade. På kjørerøksa var det stålnakke som tålte all bankinga. Kjøreøksa var bare 1 ½ tommer brei og gikk inn i auge på stokkene. På denne måten ble øksa brukt til å dra sammen tømmeret med. Når auge på en stokk rauk måtte kjøreren hogge på et nytt merke med øksa.

  Det var støtt brukelig at kjøreren hadde med seg 12-15 baklekkjer fikk en med seg en 40 stokker og det var ei stor vending. Hadde det kommet snø gikk det tungt. Da hendte det ofte at kjøreren ikke fikk med seg mere enn 12-15 stokker. Mye nysnø og fokksnø måtte måkes ut av hankevegen, ellers ble de for trange. På vårparten med mildvær om dagen og nattekaldt ble hankevegene harde. Da kunne en somtid slå på nesten som en ville og vendinga gikk så det dundret i dalen. Gikk det for fort, måtte en måke inn snø i vegen. Maurtue var også brukt til bremsing i vegen.

  På holkeføre var det vanlig å sette på ei rist når vendinga gikk for hardt. Ei grov lenke med ring i ene enden og blegg i den andre ble tatt rundt en grov, høvelig stokk og slått fast med bleggen gjennom ringen. Ristbakken går igjen som navn på bakker utpå bratte lier der rista ble satt på.

  Hankekjøringa sto og fall med god hest og kjørekar. En brukbar hest var første betingelse for effektiv kjøring på hank. Hesten måtte være slik at den gikk fram ei stokklengde aleine og stoppet på kommando under pålessinga. Likeens på velta ved elva. Den måtte kunne trave unna når vendinga skyvde på for fullt i bratta, men samtidig holde igjen i en sving eller slakke på vegen. Samtidig måtte den kunne legge seg dugelig i selen og dra på slakene.

  Kjøreren måtte slå i hop vendinga så det virkelig satt. Det heldt ikke å slå inn bleggen i laus ved i enden på stokken. Da måtte bleggen settes på tvers i et i sida på stokken. Vendinga måtte være slått i hop passe stramt. Med slake baklekkjer grov stokkene unødig mye i vegen. Men vendinga måtte samtidig kunne gå gjennom tverre svinger.

  Ved hankekjøring fra alle liressene og ned på elva var det vanlig med 2 vendinger om dagen over alt i Gausdal. Det var pålessing og avlessing som tok lengst tid. Kjøringa ned gikk fort. 60 stokker om dagen var et godt gjennomsnitt for vinteren. Enkelte kjørte utrolig mye. Jørgen Haugen i Svatsum kjørte i 40 vintre. Det meste han kjørte var 800 kubikkmeter på en vinter. Det var fra lia nedenfor Storfjellroa i Espedalen. Han kjørte da etter 4 og dels 5 hoggere.

  Somme brukte skåkler til nedkjøring av tømmeret på hank i pent terreng. Kristian Ødegården kjørte tømmer i mange år og brukte til og med laushest med skåkler for hankevendinga da han kjørte tømmer fra Vårsetra og til Glotten ved Svingvoll. Da hadde han 18 stokker i vendinga somme tider. Han knytta opp tømmene og slepte laushesten med si vending først. Men Kristian var nok unnataket. Han handla med hest og hadde støtt gode skogshester.

  Akkordene med hogging og draging var etterspurt. Ofte gikk det an å tjene litt ekstra med det når draginga gikk greit. Dragvegen bestemte størrelsen på vendinga. 8-10 stokker var jevnt vanlig i ei vending på bra veg. Med passe helling kunne det gå med 13-14 stokker. Med vanskelig veg ofte bare halvparten, 6-7 stokker. Alt som ble hogd ble dratt ned samme dagen. Oftest var det to mann om akkorden.

  Ottar Smelien fortalte at han og broren, Rikard, hogg og drog 178 tylvter tømmer fra Mangrudhågån og på elva en vinter – trolig 1918/19. Det var trolig rundt 500 kubikkmeter og var en vinter da alt gikk riktig bra.

  Draginga gikk ikke for hvem som helst. Det måtte være sterke og kveke karer som holdt seg på føttene. På pluggsko glei de så snøen sprutte.

  Hele bergan til Helleberg på solsida ved Borgemoen ble hogd i 1935/36 og alt tømmeret dratt ned. Johan Hytenget skulle lesse på en diger rotstokk på dragstuttingen til Kristian Enebakk. Det var bratt der de lesset på og Kristian holdt imot alt han var god for. Johan skulle slå atti flere stokker, men Kristian klarte ikke å holde igjen og det bar nedover med en diger stokk. Kristian kom seg helskinnet ned, men det var på hekta.

  Hankevegene i Gausdal er et langt kapittel. Over alt i liene kom tømmeret ned på hank. I jevne, slake lier sto en nokså fritt til å legge nye veger. De skulle legges passe unna bakke. Passe helling ble det når en kar på ski glei så vidt på snøen. Likeens måtte svingene legges slik at vendinga holdt att.

  Vegene for handdraing ble lagt på brattere – ofte farlig bratt når det ble holkeføre. …»

  Expand text Collapse text