Ski

About the object

• about
  Skipar - såkalt langski og andor - fra Trysil i Hedmark. Her, og i Østerdalen, skal det ha vært vanlig å gå med to ulike ski. Langskia, som gjerne hadde ei styrerand på undersida var ei gliski, mens andoren, som var kortere og hadde en skinnlapp under den midtre delen av sålen, skulle gi feste i motbakkene og godt fraspark. Ette...

  Skipar - såkalt langski og andor - fra Trysil i Hedmark. Her, og i Østerdalen, skal det ha vært vanlig å gå med to ulike ski. Langskia, som gjerne hadde ei styrerand på undersida var ei gliski, mens andoren, som var kortere og hadde en skinnlapp under den midtre delen av sålen, skulle gi feste i motbakkene og godt fraspark. Ettersom de fleste i motoriske sammenhenger har høyrepreferanse, var det vanlig å montere andoren på høyre fot og langskia på venstre. Dette gav skilperne et litt haltende ganglag.

  Her er andoren 199,6 centimeter lang, men opprinnelig har den nok vært en aning lengre, for «bretten» - det oppoverbuete partiet framover mot det som opprinnelig var skituppen, er knekt. Denne skaden har anatakelig oppstått fordi emnet, som skulle ha en naturlig krumning, ikke har vært krumt nok. Dermed har det oppstått en sprekk som følger fibrene i treet, og som har ført til at tuppen har falt av og er borte. Sett ovenfra er andoren en aning konveks i lengderetningen. Treet i den midtre delen er om lag 6,1 centimeter bredt. I den fremre enden er bredden cirka 5,6 centimeter, i den bakre enden smalner skia mot 3,5 centimeter. Såleflata er en aning konvekst buet og har ingen form for styrerand. Tjukkelsen er størst på midten - cirka 3,5 centimeter. I den fremreenden, der bretten starter er tjukkelsen cirka 1,4 centimeter, men den manglende tuppen kan ha vært noe tjukkere. I den bakre enden er tjukkelsen bare 7 millimeter. Oversida av den midtre delen av skia er 5,4 centimeter bred, altså cirka 7 millimeter smalere enn sålen. Her framstår overskia som en 22,5 millimeter høy avsats oppå ei noe bredere såle. Denne forhøyningen avsluttes med to skrå snitt der bretten starter. Den nevnte bretten har en sprekkskade som er forsøkt reparert med to små spikere. Under den midtre delen av skia er det en cirka 3,5 millimeter djup nedfelling på sålen, der det er festet en cirka 52 centimeter lang skinnbit, antakelig av leggskinn fra elg. Denne skinnbiten har bakovervendt pels, som i betydelig utstrekning er vekkslitt. Den er festet ved hjelp av små spikere, men treplugger i sålen kan tyde på at et tidligere skinn kan ha vært festet på en annen måte. Omtrent ved andorens balansepunkt i lengderetningen er det boret og skåret ei om lag 5 centimeter lang og 8 millimeter bred spalte på tvers av skias lengderetning, like over sålen. Her er det innstukket ei vidjespenning, som ble brukt som tåband, og ei lærreim, som, ble brukt som hælband. Den delen av overskia som skiløperens skosåle skulle ligge an mot er betrukket med ei 39 centimeter lang neverremse, som er festet med små spikere i ytterendene. Tåband av vidje, og det er lagt never på skia der foten var plassert. Andoren er lagd av tettvokst bartrevirke, antakelig seinvokst furu.

  Langskia er også lagd av steinvokst furu med tett vedstruktur. Den er 270 centimeter lang. Langskia er om lag 6,5 centimeter bred fra bretten og et stykke bakover, forbi bindingsstedet, men smalner noe videre bakover, til cirka 6,0 centimeter ved overgangen til den avrundete bakre enden. Skia er tjukkest på midten, drøyt 3,2 centimeter. Her framstår overskia som en avsats oppå såledelen. Langs den forholdsvis plane sålens midtakse i lengderetningen er det høvlet ei 1,5 centimeter lang ele (rand) som antakelig skulle stabilisere skliretningen. Ela er om lag 2,5 millimeter djup under den midtre delen av skia, men den blir stadig grunnere, både framover mot bretten og bakover. Langskia har «spenn» - det vil si at den er konkav i lengderetningen. Når den legges på et golv er klaringa mellom midtpartiet og underlaget om lag 5 centimeter. I det nevnte midtpartiet - cirka 2-6,5 centimeter bak skias balansepunkt - er det boret og skåret ei cirka 9 millimeter bred spalte, der det er festet ei todelt videjespenning, som har fungert som tåband, samt ei lærreim, som har gitt muligheter for fastbinding så vel rundt skohælen som over vrista til skiløperen. Den fremre delen av bretten er konkav når den betraktes ovenfra, og sjølve skituppen er av den typen som i litteraturen kalles «spydspiss». Bretten og tuppen er tjæreimpregnert. Bretten later for øvrig til å være knekt, men reparert. På den bakre delen av langskia er det et kvisthull.

  Expand text Collapse text
• DesignationSki
• Alternative nameAndor og langski
• IdentifierSJF.03500
• Indexing termSamferdsel, ski
• Type Thing

• Inscription
  • Primær (usikker), Påskrift: M P S (skåret på andoren)

• Dimensions value
  • LengdeAndor [SJF.03500-01]199.0 cm
  • BreddeAndor [SJF.03500-01]6.5 cm
  • TykkelsePå midten av andor [SJF.03500-01]3.8 cm
  • VektAndor [SJF.03500-01]1377.0 g
  • LengdeLangski [SJF.03500-02]270.0 cm
  • BreddeLangski [SJF.03500-02]3.2 cm
  • VektLangski [SJF.03500-02]1950.0 g
  Expand text Collapse text

• MaterialsFuru Lær Never

• Other information

  Dette skiparet – langski og andor – er fra Trysil i den østre delen av Hedmark. Skibruken i denne bygda er beskrevet i teologen Axel Christian Smiths (1744-1823) «Beskrivelse over Trysild Præstegjeld i Aggershus Stift i Norge», først trykt i «Topographisk Journal for Norge» (1784). Smith ble kapellan i Elverum i 1773, og ble nok fra da av ofte sendt til annekssoknet Trysil, der kirkestedet ligger cirka 7 mil øst for Elverum, for å betjene menigheten der. Da de to soknene ble delt, i 1780, ble Smith den første soknepresten i Trysil. I likhet med flere andre embetsmenn på andre halvdel av 1700-tallet var han opptatt av folkelivet i embetsdistriktet sitt, og manuskriptet han skrev gir ettertida verdifull innsikt i «Trysildernes» liv i denne perioden. Trysil var et spredtbygd område med store, kuperte utmarksarealer, som var snødekte gjennom en lang vintersesong. Smith konstaterte at ski og skikjelker var «gandske uundværlige Redskabe for dette Sogn». Han beskriver hvordan barna i prestegjeldet, i ung alder og med stor iver, lærte seg å ta seg fram på ski. Han vier betydelig oppmerksomhet til hvordan skiene ble lagd:

  «De forfærdiges næsten af enhver Bonde-Karl i Sognet. Begge Skiene ere ikke lige lange; den, som bruges til venstre Fod, og egentligst kaldes Skie, er omtrent 5 Alen lang. Den anden, kaldet Andoer, rækker en Længde af 3 til 4 Alen. Skiens Brede er under – men Andoerens noget over ½ Korteer. De gjøres begge af Furu-Træ (dog Andoieren iblandt af Gran); men Æmnet til dem maa med megen Flid udsøges.

  Til Skien udfordres den Art af Furu-Træet, som man her kalder Tænner eller Tænar, og er af en Harpixagtig Beskaffenhed ved Træets Stamme, som naturlig virkes, naar ranke Træe ved Vinds eller andet Tilfdælde voxer i en Bueformig Skikkelse. I Banken eller Ryggen af denne Stamme er da Tænar, det er: dette harpixagtige Væsen, hvilket gjør Æmnet til Skien baade haard og stramdygtigt (elastisk); og samme udfordres, thi midt under Foden skal være en Forhøjning, omtrent af ½ Korteer, paa det at, naar Karlen stiger ned med Foden, Skien da – i det den nedtrykkes – med Lethed kan skyde fremover. Skien gjøres meget let, og derfor gandske tynd, ikke alene for at være let for Karlen, men og at den med Beqvemhed bøie sig efter alle paa Vejen forekommende Forhøjninger og Indhulninger (convexe og conkave Steder). Allerfremst bøjes Skien – ligesom og Andoeren – noget op efter, paa det at den ikke skal stikke sig fast i Sneen, og derved standse i sin Fart. Midt under Foden er den ikke een Tomme tyk; men for og bag endnu meget tyndere. Æmnet baade i Skien og Andoeren maa være gandske reent for Qviste, og tillige frit for Sprækker. Langsefter Skien paa dens underste Deel sees en flad Rende af een Tomes Brede, der skal gjøre, at den render vissere og stadigere. Den bliver og oversmurt med Tjære, og da holdes over Ilden, at Tjæren vel kan trække sig ind i Veden, og gjøre den haard. Andoeren gjøres, ligesom Skien, flad paa den underste Deel, dog uden Rende; ligesom den og gjøres gandske lige og ret, undtagen den Rejsning paa fremmerste Deel, paa samme Maade som paa Skien. Denne Rejsning kaldes Brettet. Andoeren bliver ikke overstrøget med Tjære, men i dets Sted males dens øverste Side sort med Sod eller anden Sværte. Dette skeer aleene til Prydelse, da endeel og plejer, efter at den er malet, udskjære adskilligt Slags Løvværk, som vises hvidt paa det sorte. Paa den underste Side betrækkes Andoeren heel igjennem med uvarket Skind af Elsdyrs eller Reensdyrs Lægge; men i Mangel deraf af Heste- eller Koelægge-Skind. Andet end Lægge-Skind er ikke tjenligt, daa Haarene, som maae vende du paa Foeringen, skal være baade korte og faste. Disse Skindstykker kalder man Bællinger eller Fætlinger. Ved Brettet fortil er Andoeren foeret baade paa den øvre og nedre Side. Paa den øvre sidde tilsyede smaa Klude i 3 Duske, af rødt, blaat og guult Klæde; disse Klude ere aleene til Ziurat, og har været i Brug fra umindelige Tider af.

  Ingen andensteds i Landet – saavidt jeg veed – bruges Foering til den højre Skie eller Andoeren, end i de norden- og søndenfjeldske Skieløber-Districter. Man skjønner maaskee ikke Aarsagen, hvorfor denne eene Skie skal være foeret. Vel torde nogle mene, at det skeer for at befordre Glatheden ved Skierne? Nej! Dette er ikke Aarsagen, men en anden: Haarene paa Skindet vende alle bagefter, paa det at, naar Andoeren mod Foden stødes fremover, de da, som glatte og slette, beqvemmelig kan glide over Sneen, men derimod; ved deres Odder holde imod Sneen, naar Andoeren skulde stødes tilbage. Ved dette Middel bliver den for Karlen et Holds, ved hvis Hjelp han bedre kan spende og støde Skien frem til beqvemmere Gang paa en slet Vej, og til fornøden Understøttelse paa den modstaaende. Og heri kjendes altsaa fornemmelig de østerdalske Skiers Fortrin for de vesterlandske; thi da disse sidste ere baade lige lange, og begge uden Skindfoder, maa Karlent age dem af Fødderne og bære dem i Haanden, naar han skal gaa opefter et Bjerg eller en Bakke, da derimod de østerlandske og de ost-nordenfjeldske lade dem i alle Tilfælde sidde ved Fødderne; Skiene bindes af den Aarsag fast til Fødderne med Læder-Remme, efter at Tæerne eller Forfoden er stukketr ind i en lude Bue midt ovenpaa Skierne, som, er gjort av Vidier. Disse Buer finder man vel og paa de vesterlandske, men deri indstikkes alene Forfoden, uden at fastbindes, saa at Skierne efter Behag i et Øjeblik kan afslænges.»

  Expand text Collapse text