Øks

About the object

• about
  Øks, brukt til merking av tømmer i forbindelse ved annamming ved fløtingsvassdrag. Øksehodet eller øksebladet (den smidde delen) er 16,1 centimeter høyt fra eggen til nakken på øksa. Nakkepartiet er 6,4 centimeter langt og 2,3 centimeter bredt bakerst, 2,0 centimeter foran. Øyet (skafthullet) er 4,7 centimeter høyt og 1,3 centim...

  Øks, brukt til merking av tømmer i forbindelse ved annamming ved fløtingsvassdrag. Øksehodet eller øksebladet (den smidde delen) er 16,1 centimeter høyt fra eggen til nakken på øksa. Nakkepartiet er 6,4 centimeter langt og 2,3 centimeter bredt bakerst, 2,0 centimeter foran. Øyet (skafthullet) er 4,7 centimeter høyt og 1,3 centimeter bredt i fronten, noe videre i bakkant. «Kjakene» (godset som omgir øyets bredsider) er noenlunde rette. Den nedre delen av bladet har ei U-formet utsparing, På «beina» til denne «U-en» er det påsveiset en 4,6 centimeter høy profilert stålsko med fasslipt egg. Eggprofilen er trefliket og litt kantete. Dette symbolet ble slått inn i yteveden på fløtingstømmeret til den kjøperen som brukte dette kjennemerket, slik at dette virket lett kunne skilles fra andre stokker ved sorteringslensene lengre nede i vassdraget. Øksa har en annen utforming enn øksene Chr. Østmo smidde for Fredrikstad Provianteringsråd (SJF 3203, 3204, 3205, 3207). Nakken er tykkere og kortere, og merket sitter sentrert under øksehammeren. Øksebladet har ingen stempler som kan fortelle hvem som har utført smiinga, men det var Karl Henrik Knudsen som patenterte denne måten å lage merkeøkser på, og produksjonen ble videreført av sønnen Oddmund og sønnesønnen Oddbjørn Knudsen. Alle arbeidet i ei smie som fortsatt står på Veiavangen i Mjøndalen i Nedre Eiker.

  Skaftet er 58,7 centimeter langt, lagd av ubehandlet askevirke. Som økseskaft flest er det bredest i høyderetningen og smalest i bredderetningen i den fremre enden (skjeftinga). Videre bakover er det mer rundovalt. Tjukkelsen tiltar fra midten mot den bakre enden. Den fremre enden er kilet med både tre- og jernkile, slik at øksehodet skulle sitte godt fast under merkearbeidet. På venstre side av skaftet finner vi stempelet «FR.STAD PROVIANTERING» innskåret. Fredrikstad provianteringsråd var navnet på et kommunalt organ som skulle sikre forsyninger - blant annet ved - til Fredrikstad by i knapphetstidene under 1. verdenskrig. Seinere er denne økseprofilen brukt som såkalt «vrakmerke» i Glommavassdraget (jfr. f. eks. merkekart 1958).

  Denne øksa og ei til (SJF.03207) har hatt en øksebeskytter (ei slags slire) som er registrert under et eget nummer - SJF.03209.

  Expand text Collapse text
• DesignationØks
• Precise designationMerkeøks
• IdentifierSJF.03208
• Indexing termSkogbruk, merking
• Type Thing

• Inscription
  • Primær, Stempel: «FR. STAD PROVIANTERING»

• Dimensions value
  • Lengde59.0 cm
  • LengdeØksehode16.0 cm
  • Vekt1209.0 g

• MaterialsTre Stål

• TechniquesSMIDD Slipt

• Other information

  Merkeøksa var et redskap som ble brukt når tømmeret ble solgt fra skogeiere til trelasthandlere, sagbrukseiere og treforedlingsbedrifter. Slike økser hadde en profilert egg med et symbol som skulle slås inn i hver enkelt stokk i samband med tømmermålinga, før det ble rullet ut i vassdrag der det foregikk sams fløting av tømmer til mange ulike kjøpere. Merkene identifiserte de enkelte stokkenes rettmessige eiere når tømmeret seinere ble sortert ved lenseanlegg i de nedre delene av vassdragene med sikte på fordeling blant kjøperne. De var også identifikasjonsgrunnlag dersom de som organiserte fløtinga ikke fikk betaling fra dem som eide fløtingsvirket, og derfor så seg nødt til å drive inn det de hadde til gode ved å selge noe av debitorenes tømmer.

  Merkeøksene ble antakelig introdusert i norsk skogbruk på 1700-tallet. Før den tid ble tømmeret merket med rissejern, som ble brukt til å forme symboler som knyttet hver stokk til en spesiell kjøper. Rissejernene trengte ikke djupt inn i yteveden på tømmerstokkene, og slitasjen stokkene ble utsatt for i nærkontakt med steinskjær og annet tømmer førte til at rissemerkene kunne bli utydelige, nesten usynlige. På denne måten ble det mye såkalt «krabas-tømmer», stokker som det var nesten umulig å fastslå hvem som eide.

  Eggpartiene på merkeøksene ble smidd rundt en kon mal av spesielt hardt stål. Smedene plasserte eggpartiet nederst på øksebladene, i noen tilfeller på venstre side, i andre tilfeller på høyre side. I 1908 lanserte smeden Carl Henrik Knudsen fra Mjøndalen i Nedre Eiker i Buskerud en øksemodell der merkedelen ble sveiset fast til «beina» på en U-formet utsparing på den nedre delen av bladet, som tjente som «flisrom». Knudsen-øksa som var bedre balansert enn de tradisjonelle modellene. Modellen ble patentert, og produksjonen ble videreført av opphavsmannens sønn og sønnesønn. Andre smeder fortsatte å levere merkeøkser med der eggpartiet var plassert på ei av bladsidene.

  Tømmermerkene skulle ha en distinkt form, slik at fløterne som håndterte stokkene ved lenseanleggene ikke kunne være i tvil om eierskapet. Det var fellesfløtingsforeningene som registrerte og godkjente symbolene, og i de største vassdragene ble det stundom trykket «merkekart» som viste hele «floraen» med symboler og kjøpernavn. Fellesfløtingsforeningene anbefalte enkle geometriske former (sirkel, kvadrat, triangel osv.) eller stiliserte versjoner av objekter som lett lot seg beskrive – for eksempel dyrefigurer eller gjenstander fra hverdagslivet. Merkene skulle helst ikke være for innviklete og ha for spisse hjørner. Erfaring hadde nemlig vist at slike økser ofte bare etterlot seg bare omriss etter eggen på merkeøksa, ikke et nedsenket relieffsymbol, som var atskillig lettere å se når stokkene fløt langsomt gjennom lenseanleggene. Det var vanlig at det ble slått tre merker i hver ende av tømmerstokker som skulle fløtes. Langtømmer kunne få tre merker på midten også. Slik merking ble oftest utført med økser som hadde fasslipt egg. Unntaksvis ble det også brukt økser som hadde planslipt egg. Disse ble plassert i tverrendene av stokkene, der de etterlot seg forholdsvis tydelige merkeomriss, gjerne etter at tømmermerkerne hadde holdt eggen mot endeveden og gitt nakken på merkeøksa et slag med en tung hammer eller med nakkepartiet på ei anna øks.

  Mange tømmerkjøpere ønsket seg naturligvis merker som intuitivt pekte mot dem – for eksempel forbokstaver i trelasthandlernes person- eller firmanavn eller en figur som gav relevante assosiasjoner. Gulskogens Cellulosefabrik hadde en «G», Hafslund Sulfitfabrik en «H» og Norges statsbaner kjøpte tømmer under et merke som hadde omriss som et forenklet damplokomotiv. Andre måtte nøye seg med former som etter fløtingsadministrasjonens mening var forskjellige nok fra alle andre. I mange tilfeller ser vi at nye aktører i bransjen overtok merker etter andre aktører som hadde gått konkurs eller av andre grunner avviklet sin virksomhet som tømmerkjøpere noen år tidligere. I 1918, før det store krakket etter 1. verdenskrig rammet skogbruket, var det 152 ulike merker fordelt på 133 firmaer i Glommavassdraget, som da var det viktigste fløtingsvassdraget i Norge. At noen firmaer hadde flere merker skyldtes blant annet at de kjøpte ulike tømmersortimenter under ulike merker.

  Smiing av merkeøkser var spesialistarbeid, og de aller fleste øksene som ble overlatt til Norsk skogmuseum etter at fløtinga opphørte fullstendig, er fra et fåtall produsenter. De mest kjente var Arild Raaen i Trøndelag (Bangsund), Christian Østmo (Jømna Brug) i Hedmark og Knudsen-smedene i Buskerud (Mjøndalen). Det finnes også økser i samlinga som bærer stemplene til andre smeder. Både formen og tyngden på de smidde øksene og lengden på skaftene varierer.

  Expand text Collapse text