1
14
100
Såhakka er konstruert og patentert av Eberhard Pedersen Kokkin (1856-1920), som bodde på Smedbakken ved Åstbrua i Åmot i Hedmark. Sjølve hakka er utført i stål. Den har fire bøyde 8-9 millimeter brede tinder, som har en innbyrdes senteravstand på 4,7 - 4,9 centimeter. Avstanden mellom tindespissene og skaftet er cirka 16 centimeter. Djupere enn som så kunne man altså ikke hakke uten å samtidig å flytte på jordmassene. I forlengelsen av grevets midtakse er det antakelig en tange, som ikke er synlig når man betrakter redskapet, omgitt av ei 9,7 centimeter lang skafthylse av jern. Den er festet til treskaftet ved hjelp av spikere. Såapparatet består av tre hoveddeler: Frøbeholder, frøspreder og lukker. Frøsprederen er innebygd i et messingbeslag på den øvre delen av grevet, like framfor skjeftepunktet. Beslaget er montert på tvers på oversida av tindene. Denne komponenten er skrudd fast til et jernbeslag på undersida. Inni dette beslaget sitter det et lite spjeld som kan åpnes og lukkes ved hjelp av en hendel som er montert på skaftet, om lag 70 centimeter ovenfor skjeftepunktet. Spjedet og den nevnte hendelen er forbundet ved hjelp av en 3 millimeter tjukk, stiv ståltråd. Over spjeldet er det montert en cirka 6 centimeter høy traktformet beholder med et påhengslet lokk. Lokket er merket «E. KOKKIN PATENT AASTA ST.». Inne i beholderen ligger det ei blikktrakt som er delt i to ved hjelp av en diagonalt orientert skillevegg. I en tidligere registrering heter det at ett av rommene var for granfrø, det andre for furufrø. Bare rommet nærmest skaftet er i forbindelse med åpningen i bunnen, og man kan altså velge frøtype ved å dreie kapselen 180 grader. Skaftet er 135 centimeter langt. Det er runddreid med en diamtert på 3,3 centimeter. Skaftet later til å være lagd av brunbeiset bjørkevirke. Frøsprederen er et halvrundt jernstykke som er skrudd fast under beholderen. Den runde siden vender opp slik at frøene spres utover. Lukkeren består av en tynn og en tykk messingplate. Hvis man vil forandre frømengden kan den tynne platen skiftes ut med en plate som har et hull med annen størrelse. Lukkeren åpnes med en jerntråd som går oppover skaftet og ender i en liten spak som kan trykkes inn. Lukkeren er fjærbelastet.
Photo: Løken, Bård / Anno Norsk skogmuseum
Såhakka er konstruert og patentert av Eberhard Pedersen Kokkin (1856-1920), som bodde på Smedbakken ved Åstbrua i Åmot i Hedmark. Sjølve hakka er utført i stål. Den har fire bøyde 8-9 millimeter brede tinder, som har en innbyrdes senteravstand på 4,7 - 4,9 centimeter. Avstanden mellom tindespissene og skaftet er cirka 16 centimeter. Djupere enn som så kunne man altså ikke hakke uten å samtidig å flytte på jordmassene. I forlengelsen av grevets midtakse er det antakelig en tange, som ikke er synlig når man betrakter redskapet, omgitt av ei 9,7 centimeter lang skafthylse av jern. Den er festet til treskaftet ved hjelp av spikere. Såapparatet består av tre hoveddeler: Frøbeholder, frøspreder og lukker. Frøsprederen er innebygd i et messingbeslag på den øvre delen av grevet, like framfor skjeftepunktet. Beslaget er montert på tvers på oversida av tindene. Denne komponenten er skrudd fast til et jernbeslag på undersida. Inni dette beslaget sitter det et lite spjeld som kan åpnes og lukkes ved hjelp av en hendel som er montert på skaftet, om lag 70 centimeter ovenfor skjeftepunktet. Spjedet og den nevnte hendelen er forbundet ved hjelp av en 3 millimeter tjukk, stiv ståltråd. Over spjeldet er det montert en cirka 6 centimeter høy traktformet beholder med et påhengslet lokk. Lokket er merket «E. KOKKIN PATENT AASTA ST.». Inne i beholderen ligger det ei blikktrakt som er delt i to ved hjelp av en diagonalt orientert skillevegg. I en tidligere registrering heter det at ett av rommene var for granfrø, det andre for furufrø. Bare rommet nærmest skaftet er i forbindelse med åpningen i bunnen, og man kan altså velge frøtype ved å dreie kapselen 180 grader. Skaftet er 135 centimeter langt. Det er runddreid med en diamtert på 3,3 centimeter. Skaftet later til å være lagd av brunbeiset bjørkevirke. Frøsprederen er et halvrundt jernstykke som er skrudd fast under beholderen. Den runde siden vender opp slik at frøene spres utover. Lukkeren består av en tynn og en tykk messingplate. Hvis man vil forandre frømengden kan den tynne platen skiftes ut med en plate som har et hull med annen størrelse. Lukkeren åpnes med en jerntråd som går oppover skaftet og ender i en liten spak som kan trykkes inn. Lukkeren er fjærbelastet.
Photo: Løken, Bård / Anno Norsk skogmuseum
Såhakka er konstruert og patentert av Eberhard Pedersen Kokkin (1856-1920), som bodde på Smedbakken ved Åstbrua i Åmot i Hedmark. Sjølve hakka er utført i stål. Den har fire bøyde 8-9 millimeter brede tinder, som har en innbyrdes senteravstand på 4,7 - 4,9 centimeter. Avstanden mellom tindespissene og skaftet er cirka 16 centimeter. Djupere enn som så kunne man altså ikke hakke uten å samtidig å flytte på jordmassene. I forlengelsen av grevets midtakse er det antakelig en tange, som ikke er synlig når man betrakter redskapet, omgitt av ei 9,7 centimeter lang skafthylse av jern. Den er festet til treskaftet ved hjelp av spikere. Såapparatet består av tre hoveddeler: Frøbeholder, frøspreder og lukker. Frøsprederen er innebygd i et messingbeslag på den øvre delen av grevet, like framfor skjeftepunktet. Beslaget er montert på tvers på oversida av tindene. Denne komponenten er skrudd fast til et jernbeslag på undersida. Inni dette beslaget sitter det et lite spjeld som kan åpnes og lukkes ved hjelp av en hendel som er montert på skaftet, om lag 70 centimeter ovenfor skjeftepunktet. Spjedet og den nevnte hendelen er forbundet ved hjelp av en 3 millimeter tjukk, stiv ståltråd. Over spjeldet er det montert en cirka 6 centimeter høy traktformet beholder med et påhengslet lokk. Lokket er merket «E. KOKKIN PATENT AASTA ST.». Inne i beholderen ligger det ei blikktrakt som er delt i to ved hjelp av en diagonalt orientert skillevegg. I en tidligere registrering heter det at ett av rommene var for granfrø, det andre for furufrø. Bare rommet nærmest skaftet er i forbindelse med åpningen i bunnen, og man kan altså velge frøtype ved å dreie kapselen 180 grader. Skaftet er 135 centimeter langt. Det er runddreid med en diamtert på 3,3 centimeter. Skaftet later til å være lagd av brunbeiset bjørkevirke. Frøsprederen er et halvrundt jernstykke som er skrudd fast under beholderen. Den runde siden vender opp slik at frøene spres utover. Lukkeren består av en tynn og en tykk messingplate. Hvis man vil forandre frømengden kan den tynne platen skiftes ut med en plate som har et hull med annen størrelse. Lukkeren åpnes med en jerntråd som går oppover skaftet og ender i en liten spak som kan trykkes inn. Lukkeren er fjærbelastet.
Photo: Løken, Bård / Anno Norsk skogmuseum
Såhakka er konstruert og patentert av Eberhard Pedersen Kokkin (1856-1920), som bodde på Smedbakken ved Åstbrua i Åmot i Hedmark. Sjølve hakka er utført i stål. Den har fire bøyde 8-9 millimeter brede tinder, som har en innbyrdes senteravstand på 4,7 - 4,9 centimeter. Avstanden mellom tindespissene og skaftet er cirka 16 centimeter. Djupere enn som så kunne man altså ikke hakke uten å samtidig å flytte på jordmassene. I forlengelsen av grevets midtakse er det antakelig en tange, som ikke er synlig når man betrakter redskapet, omgitt av ei 9,7 centimeter lang skafthylse av jern. Den er festet til treskaftet ved hjelp av spikere. Såapparatet består av tre hoveddeler: Frøbeholder, frøspreder og lukker. Frøsprederen er innebygd i et messingbeslag på den øvre delen av grevet, like framfor skjeftepunktet. Beslaget er montert på tvers på oversida av tindene. Denne komponenten er skrudd fast til et jernbeslag på undersida. Inni dette beslaget sitter det et lite spjeld som kan åpnes og lukkes ved hjelp av en hendel som er montert på skaftet, om lag 70 centimeter ovenfor skjeftepunktet. Spjedet og den nevnte hendelen er forbundet ved hjelp av en 3 millimeter tjukk, stiv ståltråd. Over spjeldet er det montert en cirka 6 centimeter høy traktformet beholder med et påhengslet lokk. Lokket er merket «E. KOKKIN PATENT AASTA ST.». Inne i beholderen ligger det ei blikktrakt som er delt i to ved hjelp av en diagonalt orientert skillevegg. I en tidligere registrering heter det at ett av rommene var for granfrø, det andre for furufrø. Bare rommet nærmest skaftet er i forbindelse med åpningen i bunnen, og man kan altså velge frøtype ved å dreie kapselen 180 grader. Skaftet er 135 centimeter langt. Det er runddreid med en diamtert på 3,3 centimeter. Skaftet later til å være lagd av brunbeiset bjørkevirke. Frøsprederen er et halvrundt jernstykke som er skrudd fast under beholderen. Den runde siden vender opp slik at frøene spres utover. Lukkeren består av en tynn og en tykk messingplate. Hvis man vil forandre frømengden kan den tynne platen skiftes ut med en plate som har et hull med annen størrelse. Lukkeren åpnes med en jerntråd som går oppover skaftet og ender i en liten spak som kan trykkes inn. Lukkeren er fjærbelastet.
Photo: Løken, Bård / Anno Norsk skogmuseum
Såhakka er konstruert og patentert av Eberhard Pedersen Kokkin (1856-1920), som bodde på Smedbakken ved Åstbrua i Åmot i Hedmark. Sjølve hakka er utført i stål. Den har fire bøyde 8-9 millimeter brede tinder, som har en innbyrdes senteravstand på 4,7 - 4,9 centimeter. Avstanden mellom tindespissene og skaftet er cirka 16 centimeter. Djupere enn som så kunne man altså ikke hakke uten å samtidig å flytte på jordmassene. I forlengelsen av grevets midtakse er det antakelig en tange, som ikke er synlig når man betrakter redskapet, omgitt av ei 9,7 centimeter lang skafthylse av jern. Den er festet til treskaftet ved hjelp av spikere. Såapparatet består av tre hoveddeler: Frøbeholder, frøspreder og lukker. Frøsprederen er innebygd i et messingbeslag på den øvre delen av grevet, like framfor skjeftepunktet. Beslaget er montert på tvers på oversida av tindene. Denne komponenten er skrudd fast til et jernbeslag på undersida. Inni dette beslaget sitter det et lite spjeld som kan åpnes og lukkes ved hjelp av en hendel som er montert på skaftet, om lag 70 centimeter ovenfor skjeftepunktet. Spjedet og den nevnte hendelen er forbundet ved hjelp av en 3 millimeter tjukk, stiv ståltråd. Over spjeldet er det montert en cirka 6 centimeter høy traktformet beholder med et påhengslet lokk. Lokket er merket «E. KOKKIN PATENT AASTA ST.». Inne i beholderen ligger det ei blikktrakt som er delt i to ved hjelp av en diagonalt orientert skillevegg. I en tidligere registrering heter det at ett av rommene var for granfrø, det andre for furufrø. Bare rommet nærmest skaftet er i forbindelse med åpningen i bunnen, og man kan altså velge frøtype ved å dreie kapselen 180 grader. Skaftet er 135 centimeter langt. Det er runddreid med en diamtert på 3,3 centimeter. Skaftet later til å være lagd av brunbeiset bjørkevirke. Frøsprederen er et halvrundt jernstykke som er skrudd fast under beholderen. Den runde siden vender opp slik at frøene spres utover. Lukkeren består av en tynn og en tykk messingplate. Hvis man vil forandre frømengden kan den tynne platen skiftes ut med en plate som har et hull med annen størrelse. Lukkeren åpnes med en jerntråd som går oppover skaftet og ender i en liten spak som kan trykkes inn. Lukkeren er fjærbelastet.
Photo: Løken, Bård / Anno Norsk skogmuseum
Såhakka er konstruert og patentert av Eberhard Pedersen Kokkin (1856-1920), som bodde på Smedbakken ved Åstbrua i Åmot i Hedmark. Sjølve hakka er utført i stål. Den har fire bøyde 8-9 millimeter brede tinder, som har en innbyrdes senteravstand på 4,7 - 4,9 centimeter. Avstanden mellom tindespissene og skaftet er cirka 16 centimeter. Djupere enn som så kunne man altså ikke hakke uten å samtidig å flytte på jordmassene. I forlengelsen av grevets midtakse er det antakelig en tange, som ikke er synlig når man betrakter redskapet, omgitt av ei 9,7 centimeter lang skafthylse av jern. Den er festet til treskaftet ved hjelp av spikere. Såapparatet består av tre hoveddeler: Frøbeholder, frøspreder og lukker. Frøsprederen er innebygd i et messingbeslag på den øvre delen av grevet, like framfor skjeftepunktet. Beslaget er montert på tvers på oversida av tindene. Denne komponenten er skrudd fast til et jernbeslag på undersida. Inni dette beslaget sitter det et lite spjeld som kan åpnes og lukkes ved hjelp av en hendel som er montert på skaftet, om lag 70 centimeter ovenfor skjeftepunktet. Spjedet og den nevnte hendelen er forbundet ved hjelp av en 3 millimeter tjukk, stiv ståltråd. Over spjeldet er det montert en cirka 6 centimeter høy traktformet beholder med et påhengslet lokk. Lokket er merket «E. KOKKIN PATENT AASTA ST.». Inne i beholderen ligger det ei blikktrakt som er delt i to ved hjelp av en diagonalt orientert skillevegg. I en tidligere registrering heter det at ett av rommene var for granfrø, det andre for furufrø. Bare rommet nærmest skaftet er i forbindelse med åpningen i bunnen, og man kan altså velge frøtype ved å dreie kapselen 180 grader. Skaftet er 135 centimeter langt. Det er runddreid med en diamtert på 3,3 centimeter. Skaftet later til å være lagd av brunbeiset bjørkevirke. Frøsprederen er et halvrundt jernstykke som er skrudd fast under beholderen. Den runde siden vender opp slik at frøene spres utover. Lukkeren består av en tynn og en tykk messingplate. Hvis man vil forandre frømengden kan den tynne platen skiftes ut med en plate som har et hull med annen størrelse. Lukkeren åpnes med en jerntråd som går oppover skaftet og ender i en liten spak som kan trykkes inn. Lukkeren er fjærbelastet.
Photo: Løken, Bård / Anno Norsk skogmuseum
Såhakka er konstruert og patentert av Eberhard Pedersen Kokkin (1856-1920), som bodde på Smedbakken ved Åstbrua i Åmot i Hedmark. Sjølve hakka er utført i stål. Den har fire bøyde 8-9 millimeter brede tinder, som har en innbyrdes senteravstand på 4,7 - 4,9 centimeter. Avstanden mellom tindespissene og skaftet er cirka 16 centimeter. Djupere enn som så kunne man altså ikke hakke uten å samtidig å flytte på jordmassene. I forlengelsen av grevets midtakse er det antakelig en tange, som ikke er synlig når man betrakter redskapet, omgitt av ei 9,7 centimeter lang skafthylse av jern. Den er festet til treskaftet ved hjelp av spikere. Såapparatet består av tre hoveddeler: Frøbeholder, frøspreder og lukker. Frøsprederen er innebygd i et messingbeslag på den øvre delen av grevet, like framfor skjeftepunktet. Beslaget er montert på tvers på oversida av tindene. Denne komponenten er skrudd fast til et jernbeslag på undersida. Inni dette beslaget sitter det et lite spjeld som kan åpnes og lukkes ved hjelp av en hendel som er montert på skaftet, om lag 70 centimeter ovenfor skjeftepunktet. Spjedet og den nevnte hendelen er forbundet ved hjelp av en 3 millimeter tjukk, stiv ståltråd. Over spjeldet er det montert en cirka 6 centimeter høy traktformet beholder med et påhengslet lokk. Lokket er merket «E. KOKKIN PATENT AASTA ST.». Inne i beholderen ligger det ei blikktrakt som er delt i to ved hjelp av en diagonalt orientert skillevegg. I en tidligere registrering heter det at ett av rommene var for granfrø, det andre for furufrø. Bare rommet nærmest skaftet er i forbindelse med åpningen i bunnen, og man kan altså velge frøtype ved å dreie kapselen 180 grader. Skaftet er 135 centimeter langt. Det er runddreid med en diamtert på 3,3 centimeter. Skaftet later til å være lagd av brunbeiset bjørkevirke. Frøsprederen er et halvrundt jernstykke som er skrudd fast under beholderen. Den runde siden vender opp slik at frøene spres utover. Lukkeren består av en tynn og en tykk messingplate. Hvis man vil forandre frømengden kan den tynne platen skiftes ut med en plate som har et hull med annen størrelse. Lukkeren åpnes med en jerntråd som går oppover skaftet og ender i en liten spak som kan trykkes inn. Lukkeren er fjærbelastet.
Photo: Løken, Bård / Anno Norsk skogmuseum
Såhakka er konstruert og patentert av Eberhard Pedersen Kokkin (1856-1920), som bodde på Smedbakken ved Åstbrua i Åmot i Hedmark. Sjølve hakka er utført i stål. Den har fire bøyde 8-9 millimeter brede tinder, som har en innbyrdes senteravstand på 4,7 - 4,9 centimeter. Avstanden mellom tindespissene og skaftet er cirka 16 centimeter. Djupere enn som så kunne man altså ikke hakke uten å samtidig å flytte på jordmassene. I forlengelsen av grevets midtakse er det antakelig en tange, som ikke er synlig når man betrakter redskapet, omgitt av ei 9,7 centimeter lang skafthylse av jern. Den er festet til treskaftet ved hjelp av spikere. Såapparatet består av tre hoveddeler: Frøbeholder, frøspreder og lukker. Frøsprederen er innebygd i et messingbeslag på den øvre delen av grevet, like framfor skjeftepunktet. Beslaget er montert på tvers på oversida av tindene. Denne komponenten er skrudd fast til et jernbeslag på undersida. Inni dette beslaget sitter det et lite spjeld som kan åpnes og lukkes ved hjelp av en hendel som er montert på skaftet, om lag 70 centimeter ovenfor skjeftepunktet. Spjedet og den nevnte hendelen er forbundet ved hjelp av en 3 millimeter tjukk, stiv ståltråd. Over spjeldet er det montert en cirka 6 centimeter høy traktformet beholder med et påhengslet lokk. Lokket er merket «E. KOKKIN PATENT AASTA ST.». Inne i beholderen ligger det ei blikktrakt som er delt i to ved hjelp av en diagonalt orientert skillevegg. I en tidligere registrering heter det at ett av rommene var for granfrø, det andre for furufrø. Bare rommet nærmest skaftet er i forbindelse med åpningen i bunnen, og man kan altså velge frøtype ved å dreie kapselen 180 grader. Skaftet er 135 centimeter langt. Det er runddreid med en diamtert på 3,3 centimeter. Skaftet later til å være lagd av brunbeiset bjørkevirke. Frøsprederen er et halvrundt jernstykke som er skrudd fast under beholderen. Den runde siden vender opp slik at frøene spres utover. Lukkeren består av en tynn og en tykk messingplate. Hvis man vil forandre frømengden kan den tynne platen skiftes ut med en plate som har et hull med annen størrelse. Lukkeren åpnes med en jerntråd som går oppover skaftet og ender i en liten spak som kan trykkes inn. Lukkeren er fjærbelastet.
Photo: Løken, Bård / Anno Norsk skogmuseum
Såhakka er konstruert og patentert av Eberhard Pedersen Kokkin (1856-1920), som bodde på Smedbakken ved Åstbrua i Åmot i Hedmark. Sjølve hakka er utført i stål. Den har fire bøyde 8-9 millimeter brede tinder, som har en innbyrdes senteravstand på 4,7 - 4,9 centimeter. Avstanden mellom tindespissene og skaftet er cirka 16 centimeter. Djupere enn som så kunne man altså ikke hakke uten å samtidig å flytte på jordmassene. I forlengelsen av grevets midtakse er det antakelig en tange, som ikke er synlig når man betrakter redskapet, omgitt av ei 9,7 centimeter lang skafthylse av jern. Den er festet til treskaftet ved hjelp av spikere. Såapparatet består av tre hoveddeler: Frøbeholder, frøspreder og lukker. Frøsprederen er innebygd i et messingbeslag på den øvre delen av grevet, like framfor skjeftepunktet. Beslaget er montert på tvers på oversida av tindene. Denne komponenten er skrudd fast til et jernbeslag på undersida. Inni dette beslaget sitter det et lite spjeld som kan åpnes og lukkes ved hjelp av en hendel som er montert på skaftet, om lag 70 centimeter ovenfor skjeftepunktet. Spjedet og den nevnte hendelen er forbundet ved hjelp av en 3 millimeter tjukk, stiv ståltråd. Over spjeldet er det montert en cirka 6 centimeter høy traktformet beholder med et påhengslet lokk. Lokket er merket «E. KOKKIN PATENT AASTA ST.». Inne i beholderen ligger det ei blikktrakt som er delt i to ved hjelp av en diagonalt orientert skillevegg. I en tidligere registrering heter det at ett av rommene var for granfrø, det andre for furufrø. Bare rommet nærmest skaftet er i forbindelse med åpningen i bunnen, og man kan altså velge frøtype ved å dreie kapselen 180 grader. Skaftet er 135 centimeter langt. Det er runddreid med en diamtert på 3,3 centimeter. Skaftet later til å være lagd av brunbeiset bjørkevirke. Frøsprederen er et halvrundt jernstykke som er skrudd fast under beholderen. Den runde siden vender opp slik at frøene spres utover. Lukkeren består av en tynn og en tykk messingplate. Hvis man vil forandre frømengden kan den tynne platen skiftes ut med en plate som har et hull med annen størrelse. Lukkeren åpnes med en jerntråd som går oppover skaftet og ender i en liten spak som kan trykkes inn. Lukkeren er fjærbelastet.
Photo: Løken, Bård / Anno Norsk skogmuseum
Såhakka er konstruert og patentert av Eberhard Pedersen Kokkin (1856-1920), som bodde på Smedbakken ved Åstbrua i Åmot i Hedmark. Sjølve hakka er utført i stål. Den har fire bøyde 8-9 millimeter brede tinder, som har en innbyrdes senteravstand på 4,7 - 4,9 centimeter. Avstanden mellom tindespissene og skaftet er cirka 16 centimeter. Djupere enn som så kunne man altså ikke hakke uten å samtidig å flytte på jordmassene. I forlengelsen av grevets midtakse er det antakelig en tange, som ikke er synlig når man betrakter redskapet, omgitt av ei 9,7 centimeter lang skafthylse av jern. Den er festet til treskaftet ved hjelp av spikere. Såapparatet består av tre hoveddeler: Frøbeholder, frøspreder og lukker. Frøsprederen er innebygd i et messingbeslag på den øvre delen av grevet, like framfor skjeftepunktet. Beslaget er montert på tvers på oversida av tindene. Denne komponenten er skrudd fast til et jernbeslag på undersida. Inni dette beslaget sitter det et lite spjeld som kan åpnes og lukkes ved hjelp av en hendel som er montert på skaftet, om lag 70 centimeter ovenfor skjeftepunktet. Spjedet og den nevnte hendelen er forbundet ved hjelp av en 3 millimeter tjukk, stiv ståltråd. Over spjeldet er det montert en cirka 6 centimeter høy traktformet beholder med et påhengslet lokk. Lokket er merket «E. KOKKIN PATENT AASTA ST.». Inne i beholderen ligger det ei blikktrakt som er delt i to ved hjelp av en diagonalt orientert skillevegg. I en tidligere registrering heter det at ett av rommene var for granfrø, det andre for furufrø. Bare rommet nærmest skaftet er i forbindelse med åpningen i bunnen, og man kan altså velge frøtype ved å dreie kapselen 180 grader. Skaftet er 135 centimeter langt. Det er runddreid med en diamtert på 3,3 centimeter. Skaftet later til å være lagd av brunbeiset bjørkevirke. Frøsprederen er et halvrundt jernstykke som er skrudd fast under beholderen. Den runde siden vender opp slik at frøene spres utover. Lukkeren består av en tynn og en tykk messingplate. Hvis man vil forandre frømengden kan den tynne platen skiftes ut med en plate som har et hull med annen størrelse. Lukkeren åpnes med en jerntråd som går oppover skaftet og ender i en liten spak som kan trykkes inn. Lukkeren er fjærbelastet.
Photo: Løken, Bård / Anno Norsk skogmuseum
Såhakka er konstruert og patentert av Eberhard Pedersen Kokkin (1856-1920), som bodde på Smedbakken ved Åstbrua i Åmot i Hedmark. Sjølve hakka er utført i stål. Den har fire bøyde 8-9 millimeter brede tinder, som har en innbyrdes senteravstand på 4,7 - 4,9 centimeter. Avstanden mellom tindespissene og skaftet er cirka 16 centimeter. Djupere enn som så kunne man altså ikke hakke uten å samtidig å flytte på jordmassene. I forlengelsen av grevets midtakse er det antakelig en tange, som ikke er synlig når man betrakter redskapet, omgitt av ei 9,7 centimeter lang skafthylse av jern. Den er festet til treskaftet ved hjelp av spikere. Såapparatet består av tre hoveddeler: Frøbeholder, frøspreder og lukker. Frøsprederen er innebygd i et messingbeslag på den øvre delen av grevet, like framfor skjeftepunktet. Beslaget er montert på tvers på oversida av tindene. Denne komponenten er skrudd fast til et jernbeslag på undersida. Inni dette beslaget sitter det et lite spjeld som kan åpnes og lukkes ved hjelp av en hendel som er montert på skaftet, om lag 70 centimeter ovenfor skjeftepunktet. Spjedet og den nevnte hendelen er forbundet ved hjelp av en 3 millimeter tjukk, stiv ståltråd. Over spjeldet er det montert en cirka 6 centimeter høy traktformet beholder med et påhengslet lokk. Lokket er merket «E. KOKKIN PATENT AASTA ST.». Inne i beholderen ligger det ei blikktrakt som er delt i to ved hjelp av en diagonalt orientert skillevegg. I en tidligere registrering heter det at ett av rommene var for granfrø, det andre for furufrø. Bare rommet nærmest skaftet er i forbindelse med åpningen i bunnen, og man kan altså velge frøtype ved å dreie kapselen 180 grader. Skaftet er 135 centimeter langt. Det er runddreid med en diamtert på 3,3 centimeter. Skaftet later til å være lagd av brunbeiset bjørkevirke. Frøsprederen er et halvrundt jernstykke som er skrudd fast under beholderen. Den runde siden vender opp slik at frøene spres utover. Lukkeren består av en tynn og en tykk messingplate. Hvis man vil forandre frømengden kan den tynne platen skiftes ut med en plate som har et hull med annen størrelse. Lukkeren åpnes med en jerntråd som går oppover skaftet og ender i en liten spak som kan trykkes inn. Lukkeren er fjærbelastet.
Photo: Løken, Bård / Anno Norsk skogmuseum
Såhakka er konstruert og patentert av Eberhard Pedersen Kokkin (1856-1920), som bodde på Smedbakken ved Åstbrua i Åmot i Hedmark. Sjølve hakka er utført i stål. Den har fire bøyde 8-9 millimeter brede tinder, som har en innbyrdes senteravstand på 4,7 - 4,9 centimeter. Avstanden mellom tindespissene og skaftet er cirka 16 centimeter. Djupere enn som så kunne man altså ikke hakke uten å samtidig å flytte på jordmassene. I forlengelsen av grevets midtakse er det antakelig en tange, som ikke er synlig når man betrakter redskapet, omgitt av ei 9,7 centimeter lang skafthylse av jern. Den er festet til treskaftet ved hjelp av spikere. Såapparatet består av tre hoveddeler: Frøbeholder, frøspreder og lukker. Frøsprederen er innebygd i et messingbeslag på den øvre delen av grevet, like framfor skjeftepunktet. Beslaget er montert på tvers på oversida av tindene. Denne komponenten er skrudd fast til et jernbeslag på undersida. Inni dette beslaget sitter det et lite spjeld som kan åpnes og lukkes ved hjelp av en hendel som er montert på skaftet, om lag 70 centimeter ovenfor skjeftepunktet. Spjedet og den nevnte hendelen er forbundet ved hjelp av en 3 millimeter tjukk, stiv ståltråd. Over spjeldet er det montert en cirka 6 centimeter høy traktformet beholder med et påhengslet lokk. Lokket er merket «E. KOKKIN PATENT AASTA ST.». Inne i beholderen ligger det ei blikktrakt som er delt i to ved hjelp av en diagonalt orientert skillevegg. I en tidligere registrering heter det at ett av rommene var for granfrø, det andre for furufrø. Bare rommet nærmest skaftet er i forbindelse med åpningen i bunnen, og man kan altså velge frøtype ved å dreie kapselen 180 grader. Skaftet er 135 centimeter langt. Det er runddreid med en diamtert på 3,3 centimeter. Skaftet later til å være lagd av brunbeiset bjørkevirke. Frøsprederen er et halvrundt jernstykke som er skrudd fast under beholderen. Den runde siden vender opp slik at frøene spres utover. Lukkeren består av en tynn og en tykk messingplate. Hvis man vil forandre frømengden kan den tynne platen skiftes ut med en plate som har et hull med annen størrelse. Lukkeren åpnes med en jerntråd som går oppover skaftet og ender i en liten spak som kan trykkes inn. Lukkeren er fjærbelastet.
Photo: Løken, Bård / Anno Norsk skogmuseum
Såhakka er konstruert og patentert av Eberhard Pedersen Kokkin (1856-1920), som bodde på Smedbakken ved Åstbrua i Åmot i Hedmark. Sjølve hakka er utført i stål. Den har fire bøyde 8-9 millimeter brede tinder, som har en innbyrdes senteravstand på 4,7 - 4,9 centimeter. Avstanden mellom tindespissene og skaftet er cirka 16 centimeter. Djupere enn som så kunne man altså ikke hakke uten å samtidig å flytte på jordmassene. I forlengelsen av grevets midtakse er det antakelig en tange, som ikke er synlig når man betrakter redskapet, omgitt av ei 9,7 centimeter lang skafthylse av jern. Den er festet til treskaftet ved hjelp av spikere. Såapparatet består av tre hoveddeler: Frøbeholder, frøspreder og lukker. Frøsprederen er innebygd i et messingbeslag på den øvre delen av grevet, like framfor skjeftepunktet. Beslaget er montert på tvers på oversida av tindene. Denne komponenten er skrudd fast til et jernbeslag på undersida. Inni dette beslaget sitter det et lite spjeld som kan åpnes og lukkes ved hjelp av en hendel som er montert på skaftet, om lag 70 centimeter ovenfor skjeftepunktet. Spjedet og den nevnte hendelen er forbundet ved hjelp av en 3 millimeter tjukk, stiv ståltråd. Over spjeldet er det montert en cirka 6 centimeter høy traktformet beholder med et påhengslet lokk. Lokket er merket «E. KOKKIN PATENT AASTA ST.». Inne i beholderen ligger det ei blikktrakt som er delt i to ved hjelp av en diagonalt orientert skillevegg. I en tidligere registrering heter det at ett av rommene var for granfrø, det andre for furufrø. Bare rommet nærmest skaftet er i forbindelse med åpningen i bunnen, og man kan altså velge frøtype ved å dreie kapselen 180 grader. Skaftet er 135 centimeter langt. Det er runddreid med en diamtert på 3,3 centimeter. Skaftet later til å være lagd av brunbeiset bjørkevirke. Frøsprederen er et halvrundt jernstykke som er skrudd fast under beholderen. Den runde siden vender opp slik at frøene spres utover. Lukkeren består av en tynn og en tykk messingplate. Hvis man vil forandre frømengden kan den tynne platen skiftes ut med en plate som har et hull med annen størrelse. Lukkeren åpnes med en jerntråd som går oppover skaftet og ender i en liten spak som kan trykkes inn. Lukkeren er fjærbelastet.
Photo: Løken, Bård / Anno Norsk skogmuseum
Såhakka er konstruert og patentert av Eberhard Pedersen Kokkin (1856-1920), som bodde på Smedbakken ved Åstbrua i Åmot i Hedmark. Sjølve hakka er utført i stål. Den har fire bøyde 8-9 millimeter brede tinder, som har en innbyrdes senteravstand på 4,7 - 4,9 centimeter. Avstanden mellom tindespissene og skaftet er cirka 16 centimeter. Djupere enn som så kunne man altså ikke hakke uten å samtidig å flytte på jordmassene. I forlengelsen av grevets midtakse er det antakelig en tange, som ikke er synlig når man betrakter redskapet, omgitt av ei 9,7 centimeter lang skafthylse av jern. Den er festet til treskaftet ved hjelp av spikere. Såapparatet består av tre hoveddeler: Frøbeholder, frøspreder og lukker. Frøsprederen er innebygd i et messingbeslag på den øvre delen av grevet, like framfor skjeftepunktet. Beslaget er montert på tvers på oversida av tindene. Denne komponenten er skrudd fast til et jernbeslag på undersida. Inni dette beslaget sitter det et lite spjeld som kan åpnes og lukkes ved hjelp av en hendel som er montert på skaftet, om lag 70 centimeter ovenfor skjeftepunktet. Spjedet og den nevnte hendelen er forbundet ved hjelp av en 3 millimeter tjukk, stiv ståltråd. Over spjeldet er det montert en cirka 6 centimeter høy traktformet beholder med et påhengslet lokk. Lokket er merket «E. KOKKIN PATENT AASTA ST.». Inne i beholderen ligger det ei blikktrakt som er delt i to ved hjelp av en diagonalt orientert skillevegg. I en tidligere registrering heter det at ett av rommene var for granfrø, det andre for furufrø. Bare rommet nærmest skaftet er i forbindelse med åpningen i bunnen, og man kan altså velge frøtype ved å dreie kapselen 180 grader. Skaftet er 135 centimeter langt. Det er runddreid med en diamtert på 3,3 centimeter. Skaftet later til å være lagd av brunbeiset bjørkevirke. Frøsprederen er et halvrundt jernstykke som er skrudd fast under beholderen. Den runde siden vender opp slik at frøene spres utover. Lukkeren består av en tynn og en tykk messingplate. Hvis man vil forandre frømengden kan den tynne platen skiftes ut med en plate som har et hull med annen størrelse. Lukkeren åpnes med en jerntråd som går oppover skaftet og ender i en liten spak som kan trykkes inn. Lukkeren er fjærbelastet.
Photo: Ljøstad, Ole-Thorstein / Anno Norsk skogmuseum
Accept license and download photo