Blinkeøks, brukt til å merke trær som skulle hogges forestående driftssesong. Dette er en tveegget øksetype, med et «vanlig» plant, kileformet blad med konvekst buet egglinje på den ene sida og en profilert stålsko med fasslipt egg på den andre. I dette tilfellet er øksehodet 24,3 centimeter høyt (fra egg til egg). Sentralt på denne smidde delen er det et «øye» eller «vedarom» for skaftet (4,8 X 1,6 centimeter). Det plane, kileformete bladet er cirka 7 centimeter bredt i den ytre enden (i rett linje mellom egglinjas ender). Det smalner noe, men ikke mye, oppover mot den sentrale delen av øksehodet. Den profilerte stålskoen med fasslipt egg er utsmidd på det som blir høyre side av øksehodet når denne eggen skal brukes. Denne komponenten er 3,8 centimeter høy (målt i ytterkant). Øksehodet later til å være rustbehandlet og deretter innsatt med et blankt, glinsende lakkprodukt.
Denne øksa har et 58 centimeter langt bjørkeskaft som er noe buet fremst, mot øksehodet.. Som økseskaft er det bredest i høyderetningen og smakest i bredderetningen foran, der det er skjeftet til øksehodet. I den fremre skaftenden er det innslått en trekile som skulle bidra til at den tunge, smidde delen satt godt på skaftet når øksa var i bruk. Den fremre delen av skaftryggen har 26 tettstilte, tyverrstilte hakk. Den bakre delen av skaftet er noe skamfert ved øksetelgjing.
Blinkeøksa var et viktig redskap i hogstregimer der skogeier eller en annen fagperson på vegne av skogeier ønsket å styre hogsten i retning av trær som det var økonomisk lønnsomt å avvirke, enten fordi disse trærne hadde en bruks- eller omsetningsverdi som man ønsket å realisere, eller fordi felling kunne gagne andre, omkringstående trær og gi dem bedre utviklingsmuligheter. Stammene på de trærne som skulle felles fikk blinkebless i brysthøyde, der disse blessene var godt synlige for skogsarbeiderne også i djupsnø vinterstid. Når barkstrimlene var hogd løs, vendte blinkeren øksa og slo inn det profilerte merket i blinkeblesset. Dermed fikk han tydeliggjort at blesset i stammen ikke var noen tilfeldig skramme treet hadde fått - det var et signal om en tydelig intensjon om å felle det blinkede treet. Det var vanlig at det ble hogd blinkebless med merke også nede ved rota. Dette merket ble sittende på stubben etter at treet var felt, og det gjorde det mulig for skogeieren eller driftsbestyreren å kontrollere at skogsarbeiderne hadde hogd de blinkete trærne, og bare dem.
Photo:
Ljøstad, Ole-Thorstein
/
Anno Norsk skogmuseum