Barkespade

About the object

• about
  Denne barkespaden er lagd av ei 3,5 millimeter tjukk jernplate som opprinnelig må ha hatt tilnærmet rektangulær form (24,7 X 11,5 centimeter). I denne plata er det lagd et 5,5 centimeter langt innsnitt fra den ene sida. Deretter er den ovenforliggende delen av plata bøyd, slik at den ene fliken danner en kremmerhusformet fal fo...

  Denne barkespaden er lagd av ei 3,5 millimeter tjukk jernplate som opprinnelig må ha hatt tilnærmet rektangulær form (24,7 X 11,5 centimeter). I denne plata er det lagd et 5,5 centimeter langt innsnitt fra den ene sida. Deretter er den ovenforliggende delen av plata bøyd, slik at den ene fliken danner en kremmerhusformet fal for skaftet (som ikke er intakt), mens den andre er bøyd i motsatt retning, sannsynligvis med sikte på at den skulle lede barkstrimlene sidevegs og dermed beskytta handa til skogsarbeideren. Den øvre delen av skaftholken har to gjennombrutte hull, sannsynligvis for spikere eller skruer, som skulle hindre at barkespaden løsnet fra skaftet under bruk. Eggpartiet er 11 centimeter bredt. Det er sakseslipt i ei meget slak, konveks bue.

  Denne barkespaden er av samme type som den svenske «Pio nr. 86». «Pio nr. 86» hadde en vendhake på den ene sida, og det er sannsynlig at mueets eksemplar også har hatt en slik vendhake. Denne er imidlertid slått bort. Bakespaden er kraftig angrepet av rust. Den har derfor gjennomgått rustbehandling etter at den ble tatt inn i museet. Som et ledd i denne behandlinga ble den også innsatt med korrosjonsbeskyttende voks.

  Expand text Collapse text
• Designation Barkespade
• Identifier SJF.01458
• Indexing term Skogbruk, barking
• Type Thing

• Dimensions value
  • Lengde 25.0 cm
  • Bredde Egg 11.0 cm
  • Lengde Skaftholk 12.5 cm
  • Vekt 690.0 g

• Materials Jern

• Techniques SMIDD

• Other information

  Det er gammel tradisjon for at tømmer som skulle transporteres langt – gjerne ved fløting på vassdragene – skulle barkes før det ble målt og annammet av kjøpernes representanter i skogsbygdene. Barket tømmer fikk en forsiktig tørk før det ble slått på vassdraget, noe som reduserte faren for at det ble så vasstrukkent at det sank før det nådde lenseanleggene og kjøperne. Barket tømmer ble heller ikke infisert av sand og grus fra elvene i nevneverdig grad, og slet dermed minimalt på bladene på sagbrukene. Barket virke gled dessuten lett på snøen under lunning og slepekjøring mellom hogstteiger og vassdrag. Derfor ble barkinga tradisjonelt utført som et ledd i skogsarbeidet – etter at trærne var felt og kvistet. Lenge ble dette arbeidet gjort med en forholdsvis bred øksetype. Mot slutten av 1800-tallet begynte flere norske smeder å eksperimentere med nye redskaper som kunne brukes til barking av tømmer, og et parallelt utviklingsarbeid skjedde i det svenske skogbruket. Den løsningen som slo gjennom var et økseliknende blad med en fal – en skaftholk – i forlengelsen av bladets midtakse og et treskaft som var cirka en meter langt eller lengre. Barkespadebladene ble vanligvis gjort 10-12 centimeter brede. Smalere blad var tunge å arbeide med, særlig på grovt tømmer. Bredere blad viste seg ikke hensiktsmessige. De økte faktisk faren for arbeidsulykker. De første barkespadetypene var helsmidde, med et kileformet blad og en fal som var smidd i ett. Slike redskaper ble ofte levert av dyktige eggsmeder som opererte på et lokalt og regionalt marked. Også redskapsfabrikkene, både i Norge og Sverige, startet barkespadeproduksjon. Noen av de fabrikkproduserte modellene var lagd av komponenter som var stanset ut av stålplater og utstyrt med utskiftbare blader. Disse modellene var gjerne lettere enn de helsmidde. Tunge, helsmidde barkespader var å foretrekke på tung, frossen bark, mens de lette modellene egnet seg best på tynn og løs bark. De fleste av de helsmidde barkespadene har konvekst buet egg, mens modellene med utskiftbare blader ofte hadde rettere egglinjer. Barkespadene kunne være både «økseslipte» og «fasslipte». Det siste betydde at barkespaden ble skråslipt mot den sida av bladet som skulle vende opp under arbeidet, mens undersida bare ble forsiktig formet ved hjelp av et bryne. Skaftene på barkespadene kunne rett og slett være lagd av tre-fire centimeter tjukke, noenlunde rettvokste trestammer, som ble barket, glattet og spisset litt i den enden som skulle skjeftes. Mange foretrakk imidlertid skaft som var lagd av grovere emner, der det ble avsatt ei «kule» nederst mot skjeftepunktet. Den skulle tjene som anleggspunkt for handa til skogsarbeideren og samtidig beskytte handbaken mot slitasje fra barkestrimlene. Noen anså det også som en fordel at denne kula gav litt ekstra tyngde når bladet støtte mot kvist og andre uregelmessigheter. Skogsarbeiderne førte barkespadene fram og tilbake langs stokkene med svingende, framoverlent overkropp og pendlende armer. Redskapet skar en barkestrimmel på framovertur, og en til ved siden av på neste framovertur. Slik fortsatte barkinga i hele stokkens lengde. Den måtte for øvrig vendes, slik at også den sida som i utgangspunktet vendte ned mot bakken kunne barkes.

  Skogsarbeidet var tradisjonelt vinterarbeid, og barkinga var en tung prosess, spesielt når temperaturene var lave. Da lot ikke barken seg skave av stammen i lange strimler – den løsnet bare i mindre fragmenter. Under slike forhold la barkinga beslag på halvparten av tømmerhoggernes arbeidstid, kanskje mer. Ettersom motorsagene ble stadig mer effektive, økte produksjonen, men også den andelen av arbeidstida skogsarbeiderne brukte barkespader ytterligere. I ei etterkrigstid med kontinuerlig fokus på effektivisering og kostnadskutt ble det arbeidet med å utvikle maskiner som kunne overta barkinga. Langs enkelte store fløtingsvassdrag ble dette løst ved å kjøre tømmeret til terminalplasser der det fantes ringbarkingstromler. Samtidig fikk stadig flere sagbruk fikk tilkjørt ubarket tømmer – direkte fra skogen – på lastebiler. Et par av bedriftene brukte barken til produksjon av fiberplater, og stadig flere skaffet seg materialtørker der bark var en viktig ingrediens i brenselet. En stadig større andel av fløtingstømmeret gikk til treforedlingsbedrifter. Forsøk som ble gjort i flere vassdrag i 1960-åra tydet på at søkketømmerandelen ved fløting av ubarket virke ble mindre enn fryktet. Følgelig bygde mange av cellulose- og papirfabrikkene digre barketrommelanlegg, slik at de kunne basere produksjonen på tømmer som var ubarket og dermed billigere i innkjøp. Slik ble det gradvis slutt på barkingsarbeidet i skogen. Noen av barkespadene fikk en sekundær funksjon som isbiler (hakker), og enkelte havnet på museum.

  Expand text Collapse text