Plantespettet består av en stålkile med et skaft som danner en forlengelse av kilens midtakse. I ytterenden av skaftet er det lagd et bøyleformet handtak, omtrent som på en spade. Plantespettet trykkes ned i bakken ved at brukeren setter foten på ei tverrplate som er festet til kilens øverkant, ved overgangen mot skaftet.
Spettet er laget helt i stål. Håndtaket er aluminiumsfarget, mens resten er rødmalt. Spettet har vanlig spadehåndtak. Skaftet består av et stålrør. I overgangen mellom skaft og spettblad er det et fotjern til å trampe på. Jernet smalner av utover mot begge ender. Spettbladet består av to 3 mm tykke stålplater som er sveiset sammen i kileform. Bladet er spisst ytterst.
Det var professor Elias Mork som i samarbeid med gardbruker Asbjørn Imset fra Løten i Hedmark utviklet det norske plantespettet i slutten av 1940-åra. Mork sendte et riss til Imset, som på grunnlag av disse tegningene lagde Mork tre prototyper. Han fikk seinere redskapsprodusenten Bjørnrud & Arnestad i Oslo til å masseprodusere den modellen han syntes best om. Morks egne analyser viste at spettplanting var den rimeligste måten å plante skog på. Resultatet varierte imidlertid med jordsmonnet. Mork anbefalte spettet på steinrik moldjord. På Østlandet, der forsommertørke kunne skape problemer, anbefalte han bruk av fylljord i forbindelse med spettplanting. På slike lokaliteter var det hensiktsmessig å bruke torommete plantekasser med fylljord i det ene rommet og planter i det andre. I mer nedbørrike kyststrøk var det vanligvis ikke behov for fylljord.
Elias Mork var forstkandidat. Han arbeidet som forsøksleder i Skogforsøksvesenet fra 1933 og fikk professortittel i 1947. Mork var Skogforsøksvesenets øverste leder i perioden 1956-62.
Photo:
Ljøstad, Ole-Thorstein
/
Anno Norsk skogmuseum