• Spontekking var vanlig på mange typer hus i middelalderen. Nå er det først og fremst på stavkirkene vi finner spontak. 

Emnet til kirkespon er en rettvokst, kvistfri furukubbe på om lag en halv meter. Kubben kvartkløves i fire like deler gjennom margen på stokken. Hver fjerdedel kløyves deretter til spon på et par centimeters tykkelse. 

På Maihaugen er det en samling gamle takspon fra Ringebu stavkirke. Alle sponene er kløvd ut av stokken som forklart ovenfor. Baksiden er teljet til med øks, slik at sponen er tykkest i den nedre enden og smalner inn i overkant. Baksiden har dermed en teljet overflate, mens den siden som vender ut på taket har beholdt den kløyvde overflaten som er mer motstandsdyktig mot vann.  På en teljet eller saget overflate vil fibrene i treet være kuttet, og vann vil kunne trenge seg inn i treverket. En kløyvd overflate vil derimot følge fibrene i treet, og flaten blir vannavstøtende.  

Spontakene legges på et undertak av liggende bord. Sponene legges radvis. Hver rad forskyves med en halv sponbredde, slik at hver spon dekker mellomrommet mellom sponene under. Den søndre takflaten på Garmo stavkirke på Maihaugen ble tekket om i 1999. Da ble det benyttet spon med kløyvd overflate. Resultatet er et tak med lang levetid. Sponene har ulik bredde, noe som gir liv og variasjon i overflaten. 

Sponene fra Ringebu stavkirke varierer i størrelse. De er i underkant av 60 cm lange og mellom 8 og 17 cm brede. Øverst er de rundt 1 cm tykke, mens de er 2-3 cm tykke nederst. I nederkant er sponene spisset til. De bredeste, som er 17-19 cm brede, er teljet til to spisser. Lengden på spissen tilsvarer omlegget på spontekkinga. Omlegget varierer fra 17-27 cm. I gjennomsnitt har avstanden mellom radene har vært 2/5 av lengden på sponene. 

Det er uvisst hvor gamle sponene fra Ringebu stavkirke er, og når de ble skiftet ut. De bærer tydelig preg av mange års slitasje fra sol og regn. Store klumper med tjære viser at taket har vært tjærebredd regelmessig, noe som er svært effektivt mot råte. Når man kombinerer tjærebreing med høy materkvalitet, kan sponene ha ligget på taket i flere hundre år før de ble skiftet ut.
    Photo: Maihaugen
  • Spontekking var vanlig på mange typer hus i middelalderen. Nå er det først og fremst på stavkirkene vi finner spontak. 

Emnet til kirkespon er en rettvokst, kvistfri furukubbe på om lag en halv meter. Kubben kvartkløves i fire like deler gjennom margen på stokken. Hver fjerdedel kløyves deretter til spon på et par centimeters tykkelse. 

På Maihaugen er det en samling gamle takspon fra Ringebu stavkirke. Alle sponene er kløvd ut av stokken som forklart ovenfor. Baksiden er teljet til med øks, slik at sponen er tykkest i den nedre enden og smalner inn i overkant. Baksiden har dermed en teljet overflate, mens den siden som vender ut på taket har beholdt den kløyvde overflaten som er mer motstandsdyktig mot vann.  På en teljet eller saget overflate vil fibrene i treet være kuttet, og vann vil kunne trenge seg inn i treverket. En kløyvd overflate vil derimot følge fibrene i treet, og flaten blir vannavstøtende.  

Spontakene legges på et undertak av liggende bord. Sponene legges radvis. Hver rad forskyves med en halv sponbredde, slik at hver spon dekker mellomrommet mellom sponene under. Den søndre takflaten på Garmo stavkirke på Maihaugen ble tekket om i 1999. Da ble det benyttet spon med kløyvd overflate. Resultatet er et tak med lang levetid. Sponene har ulik bredde, noe som gir liv og variasjon i overflaten. 

Sponene fra Ringebu stavkirke varierer i størrelse. De er i underkant av 60 cm lange og mellom 8 og 17 cm brede. Øverst er de rundt 1 cm tykke, mens de er 2-3 cm tykke nederst. I nederkant er sponene spisset til. De bredeste, som er 17-19 cm brede, er teljet til to spisser. Lengden på spissen tilsvarer omlegget på spontekkinga. Omlegget varierer fra 17-27 cm. I gjennomsnitt har avstanden mellom radene har vært 2/5 av lengden på sponene. 

Det er uvisst hvor gamle sponene fra Ringebu stavkirke er, og når de ble skiftet ut. De bærer tydelig preg av mange års slitasje fra sol og regn. Store klumper med tjære viser at taket har vært tjærebredd regelmessig, noe som er svært effektivt mot råte. Når man kombinerer tjærebreing med høy materkvalitet, kan sponene ha ligget på taket i flere hundre år før de ble skiftet ut.
    Photo: Maihaugen

Takspon

Add a comment or suggest edits

Leave a comment or send an inquiry

Select the images you want to order

Share to