Området nedenfor Osfallet i elva Søndre Osa i Åmot kommune i Hedmark. Fotografiet er tatt 12. mai 1916, to dager etter at den ovenforliggende kraftverksdammen sviktet under vårflo...
«Bygdehøvdingen» Tollef Kilde (1853-1947) i Åmot i Østerdalen lanserte tidlig på 1900-tallet en idé om å reise et tresliperi ved Osfallet i elva Søndre Osa. Målet var økonomisk ut ...
«Bygdehøvdingen» Tollef Kilde (1853-1947) i Åmot i Østerdalen lanserte tidlig på 1900-tallet en idé om å reise et tresliperi ved Osfallet i elva Søndre Osa. Målet var økonomisk utvikling i Åmot, basert på bygdas egne skog- og vannkraftressurser. Da Kilde først begynte å snakke om denne saken forekom det vel for de fleste av sambygdingene å være fjerne framtidsvyer. Saken fikk imidlertid ganske raskt politisk aktualitet, for det viste seg at spekulanter fra andre, den gang bedrestilte stater, begynte å kjøpe opp skog, mineralforekomster og ikke minst vannfall i Norge, med sikte på industriell utnytting. Stortingsrepresentanten Johan Castberg (1862-1926) fra partiet Arbeiderdemokratene reiste en debatt om denne saken i 1906, noe som førte til at Stortinget vedtok en midlertidig konsesjonslov og oppfordret kommunene til å kartlegge sine vannkraftressurser og skissere eventuelle regulerings- eller utbyggingsplaner. I Åmot førte dette til at det ble organisert en såkalt «Osfallskomité», som besto av de tre driftige skogeierne Tollef Kilde, Ole Severin Aaset (1860-1915) og Olav Nergaard (1861-1934). Komiteen ble seinere supplert med Olav Sjølie (1863-1915) og ordfører Haakon Bolstad (1878-1941). Disse lokale aktørene sikret Åmot kommune fallrettigheter og konsesjon for regulering av Osensjøen, prosesser som for øvrig førte til splittelse og strid, både i komiteen og i herredsstyret. Ingeniøren Johan Jørgen Kinck (1873-1955) var engasjert for å utføre det tekniske utredningsarbeidet som måtte til. Han konkluderte med at utbygging av Osfallet ville kunne gi fra 900 til 2 370 hestekrefter overført til bygdesenteret Rena. Tanken var at denne energien skulle deles mellom kommunen og den planlagte treforedlingsbedriften. Det siste utløste ny strid, fordi enkelte mente at alle kommunens skatteytere – som investorer i utbygginga – måtte få del i de nye energigodene på linje med det prosjekterte kraftanlegget. Skeptikerne var redde for at den kapitalkrafta som lå bak det planlagte industrireisingsprosjektet var for liten til at en kunne føle seg trygge på at bedriften ville bli levedyktig. Et flertall i herredsstyret prioriterte imidlertid kommunesenteret Rena og tresliperiet som skulle bygges der da de vedtok å bygge ut Osfallet like før jul i 1912. Påfølgende vår vedtok det samme herredsstyret enstemmig at det i første omgang skulle satses på en kraftstasjon med to turbiner, som skulle ha en yteevne på 1 800 hestekrefter hver. Vedtaket fastsatte også hvordan krafta skulle fordeles mellom kommunen og det prosjekterte tresliperiet på Rødsvollen like sør for kommunesenteret. Entreprenørselskapet til [Anders] Oscar Gravem (f. 1870) i Kristiania fikk byggeoppdraget. Plasseringa av dammen ble raskt et diskusjonstema, for det viste seg at grunnforholdene ikke var optimale for en slik betongkonstruksjon. Utbyggerne rådførte seg med geologiprofessoren Johan Herman Lie Vogt (1858-1932), og tok hans anvisninger til etterretning. Dermed startet en av de mest aktive utbyggingsperioder i Åmot kommunes historie. Det ble bygd damanlegg og kraftverk ved Osfallet, ledningsnett til Rena og tresliperi på Rødsvollen. Kraftverket ble satt i drift i oktober 1914. Dermed kunne mange familier i den sentrale delen av kommunen glede seg over lyset fra glødelampene, og tresliperiet kunne starte sin produksjon i et marked, som blant annet på grunn av 1. verdenskrig, viste seg svært labilt. Våren 1916 ble imidlertid katastrofal. Varmværet kom seint, men brått i månedsskiftet april-mai. Sola strålte og smeltet snøen, og innimellom regnet det kraftig. Den 10. mai begynte man å ane at det var fare på ferde. Osfallsdammen var fullt, og presset på konstruksjonene var enormt. Mannskapene på kraftstasjonen forstå at de måtte åpne bunnlukene, men skrudde gal veg, og de maktet heller ikke å gi vannet avløp gjennom tømmerløpet, der luka ikke var til å rikke. Til slutt gav mannskapene opp fordi de innså at det var livsfarlig å arbeide på dammen om den skulle svikte. Vannet begynte å skvulpe over nordre damarm, og grov med seg grusmasser der. På denne måten fant elva seg et nytt løp, og vannmassene dro med seg grus, stein og trær. Det nye elveløpet grov også med seg grunnen rundt maskinistboligen, som tidligere hadde ligget trygt i skråningen nord for det tidligere elveløpet. Maskinisten og hans mor, som begge hadde oppholdt seg i huset, var plutselig omgitt av et strømkav, som etter hvert fikk bygningen til å knele. Den eldre kvinna ble sittende fast. To dristige fløtere, Per Øien (1866-1938) og Per Vangli (1876-1949), tok seg etter hvert ut til det sammenraste huset. Kvinna døde mens de hogg i stykker konstruksjonene hun satt fast i, men maskinisten ble reddet over til den søndre elvebredden og dermed i sikkerhet. Ulykka krevde altså ett menneskeliv og flommen ødela investeringer for bortimot en million 1913-14-kroner. Det satte dessuten en nyetablert industribedrift i et lokalsamfunn som ellers hadde et begrenset arbeidsmarked i fare. Fabrikken ble holdt i midlertidig drift ved hjelp av en dampmaskin. Ingeniørene som besiktiget det ødelagte damanlegget gav åmotingene nedslående meldinger om at skadene knapt kunne la seg utbedre. Kommunen orienterte seg derfor i første omgang mot andre fossefall, blant annet Kvernfallet og Brufallet i Søndre Osa, og de begynte også å diskutere regulering av Storsjøen i nabokommunen Ytre Rendal. I 1917 ble det etablert et nytt driftsselskap, Rena Kraftselskap AS, der både kommune og private interessenter skjøt inn aksjekapital. Videre utbygginger i Søndre Osa ble overlatt til dette selskapet, der også Rena Kartonfabrik var en innflytelsesrik aktør. I 1917 ble det bygd en provisorisk dam, litt ovenfor den flommen hadde tatt, for å få kraftforsyninga i gang igjen. I 1936 kom et supplerende kraftanlegg i Kvernfallet i samme vassdrag. Osfallet fikk ny kraftstasjon i 1947. Anlegget ble modernisert i 1980-81.
Driftsselskapet «Eidsiva Vannkraft AS» - som driver Osfallet kraftverk – har oppsummert kraftverkets historie (per september 2013) på ei tavle ved anlegget:
«Osfallet kraftverk ble bygd i 1913-1914. I 1916 røk inntaksdammen og området nedenfor ble oversvømt. Søndre Osa tok nytt løp lenger nord som en følge av ulykka. Rester av dammen er i dag i bruk som bru.
Allerede i 1917 var kraftverket ferdig gjenoppbygd og inntaksdammen flytta til et punkt litt ovenfor dagens dam. Vannet ble ført fram til kraftstasjonen via et takrennesystem. Dette systemet var sårbart, og det raste vanligvis sammen om vinteren på grunn av nedising.
I 1948 ble inntaksdammen flytta til dagens posisjon og takrennesystemet ble erstatta av ei rørgate av kreosotimpregnert tre. Rørgata gikk fra dammen via et fordelingsbasseng, og derfra til kraftstasjonen i to ulike traseer. Rørgata hvilte på fundamenter av betong.
I 1981 ble rørgata nedlagt og vannet har fra det året gått i tunnel. I lia ovenfor kraftverket står 14 av rørfundamentene fra 1948 igjen som et historisk minne om tidligere tiders kraftverksdrift.»
Den 13. mai 1916 rapporterte avisa Morgenbladet fra Osfallet:
«Osas nye leie.
Egnen totalt forandret.
Elverum, 12te Mai.
Deres Korrespondent er netop kommet tilbake fra Osfaldet. Paa dem, som husker Aamot Kommunes vakre Elektricitetsverk verd Osfaldet, vil det virket rystende at se Tilstanden deroppe slik som den nu er. Hvor der for kun nogen Dage siden langs Osas forholdsvids smale Leie var et kupert Terræn med Skog omkring Anlæggets Huse, ser man nu kun en eneste Ruinhob. Man maa lete længe for at finde et Sidestykke til en slik total Ødelæggelse. Der er raset ut millionvis av Kubikmeter med Jord. Osa, som har tat et nyt Leie, har gravet sig ned slik, at den nu gaar 10 til 20 meter under det gamle Elveleie. Dammen staar igjen og raker op mot Himmelen som en gammel Ridderborg.
Hvordan Situationen vil komme til at arte sig, har man i Øieblikket ingen Oversigt over. Alt avhænger av, hvordan det nye Elveleie kommer til at gaa. Elven graver hit og dit, og skifter Leie flere Gange i Løpet av Dagen. Saa meget kan ialfald siges med Tryghed, at det blir nærsagt umulig at bringe alt tilbake til de gamle Folder, da Osfaldet er paa det nærmeste Væk.
Godseier Tollef Kilde, som er den der i første Række var med paa at arbeide frem det kommunale Elektricitetsværk samt Rena Trævare- og Kartonfabrik, mener, at Damanlægget bør lægges 3 Km. længere op og at man da bruker den nuværende Kraftstation, idet man hæver Maskinerne 2 a 3 M. Faldhøiden, som nu er 35 M. vil ved Forandringen bli 70 M. Aamots Kraftbehov, som har vist stadig Stigning, vil da kunne dækkes. …»
SubjectOmrådet nedenfor Osfallet i elva Søndre Osa i Åmot kommune i Hedmark. Fotografiet er tatt 12. mai 1916, to dager etter at den ovenforliggende kraftverksdammen sviktet under vårflommen, noe som førte til at elva tok et nytt løp og forårsaket betydelige ødeleggelser. Det gikk hardt ut over dammen, kraftstasjonen og ei vegbru noe lengre nede, men aller mest ødelagt ble maskinistboligen, som vi ser sentralt i dette bildet. Den var bygd et par år tidligere, som en toetasjes trevillla med mansardtak, plassert på ei tomt i skråningen nord for det opprinnelige elveløpet. Da Osfallsdammen brast 10. mai 1916 skjedde dette nettopp på nordsida, og vannmassene fosset mot det nevnte huset, som ble drevet med den kraftige strømmen mot elvesletta nedenfor. Der ble den liggende i strømkavet. Dessverre var kraftverksmaskinisten og hans mor i huset da dette skjedde. Maskinisten forsto at de var i livsfare, og hadde sett seg ut ei ør som stakk opp av vannmassene i nærheten av det stedet huset hadde strandet. Han ville ta med mora dit. Da han åpnet døra ble huset raskt fyllt av vann, og første etasje kollapset. Det verste var at den eldre kvinna, da dette skjedde, ble fastklemt under en bjelke. To dyktige og dristige fløtere fikk etter hvert en båt fram til stedet. I den greide de å manørere seg gjennom den strie strømmen ut til huset, hvor de forsøkte å hogge over bjelken den som holdt kvinna fastklemt. Mens de arbeidet med dette døde hun. Maskinisten greide de imidlertid å få om bord i båten, og berge trygt i land på sørsida av det nye, flomstore elveløpet. For denne dristige redningsaksjonen, utført med fare for egne liv, fikk fløterne Per Øien og Per Vangli kongens fortjenstemedalje og Carnegiemedaljen. Dette fotografiet er tatt etter at dammen var tømt, slik at vannføringa hadde gått betraktelig ned.
Dette fotografiet er fra samlinga etter Glomma fellesfløtingsforening og forløperne, Christiania Tømmerdirektion (Øvre Glommens fællesfløtningsforening) og Fredrikstad Tømmerdirektion (Nedre Glommens fællesfløtningsforening). Da det ble klart at det gikk mot avvikling av fløtinga i Glommavassdraget i midten av 1980-åra initierte Norsk Skogbruksmuseum noe som ble kalt «Prosjekt Glomma». Dette innebar at historikeren Øivind Vestheim og fotografen OT Ljøstad fulgte fløtinga i vassdraget med kamera de siste to fløtingssesongene, mens museumsdirektør Tore Fossum samarbeidet med administrasjonen og styret i Glomma fellesfløting om best mulig ivaretakelse av levningene etter den viktige aktiviteten fløtinga hadde vært. En del installasjoner i vassdrag måtte imidlertid fjernes, slik vassdragslovgivningen forutsatte. Mange husvære ble overdratt til grunneiere for en rimelig pris, og noe ble overlatt til aktører som ville drive formidling av vassdrags- og fløtingshistorie. Arkivene etter virksomheten ble overdratt til Riksarkivet, som valgte å la det bli liggende i en av kontorbygningene ved Fetsund lenser. Ordning av dette materialet ble påbegynt under ledelse av Øivind Vestheim. Etter at det ble etablert et museum ved Fetsund lenser i 1990 har personale derfra hatt det daglige forvaltningsansvaret for protokoll- og dokumentarkivet etter Glomma fellesfløtingsforening. Fotomaterialet etter organisasjonen ble overlatt til Norsk Skogbruksmuseum da fløtinga opphørte. Det besto av 72 album, samt en del «løse» kopier og negativer. OT Ljøstad reproduserte størstedelen av motivene ved hjelp av mellomformatkamera med negativ svart-hvitt-film. Materialet ble også enkelt registrert, i første omgang med stikkord (ofte stedsnavn og opptaksdatoer) som var skrevet inn i albumene. Skanning og fyldigere registrering tas innimellom andre oppgaver, og ettersom samlinga er stor, vil det ta lang tid før dette arbeidet er fullført.
Add a comment or suggest edits
To publish a public comment on the object, select «Leave a comment». To send an inquiry directly to the museum, select «Send an inquiry».