«Tilgi men aldri glemme. Denne plaketten er satt opp til minne om medmennesker som på ulike måter ble ofre for storsamfunnets manglende evne og vilje til å forstå deres egenart og ...

Særlig under første halvparten av 1900-tallet drev den norske staten en fornorskingspolitikk fordi man ønsket å danne en stat av ekte nordmenn. En del av denne politikken ble representert ved overgrep mot blant annet taterne. Denne folkegruppen ble det lagt særlig sterk fokus på gjennom blant annet Norsk misjon blant hjemløse. Ulike forskingsinstitusjoner drev dessuten medisinsk forsking på taterne med lobotomering, tvangssterilisering og forsøk med smertetester.

Mange av de reisende ble også plassert på institusjoner som Gaustad sykehus i Oslo. Hvor mange av de reisende som døde ved disse institusjonene er ikke kjent, men det er tydelig at dette skjedde. Det forekom at reisende ble gravlagt på Ris gravlund som var kirkegården nærmest Gaustad sykehus. Minnesteinen ved Ris kirken markerer en fellesgrav for et ukjent antall mennesker som døde på Gaustad sykehus. Graven var brukt i årene 1965-1989. Ikke lenge etter dette ble en minnestein reist på plassen.

Fra 1996 har man den 7. mai hvert år møttes for å minnes de som døde av de overgrep de ble utsatt for. Initiativtaker til minneseremonien var Leif Larsen, daværende leder i Romanifolkets Landsforening, nå Taternes Landsforening.

Disse minneseremoniene er et viktig punkt for samvær mellom reisende og majoritetssamfunnet. I begynnelsen av 2000-tallet ble minnesteinen komplettert med en plakett der sier:

«Tilgi men aldri glemme. Denne plaketten er satt opp til minne om medmennesker som på ulike måter ble ofre for storsamfunnets manglende evne og vilje til å forstå deres egenart og skjebne«.

Aksesjon: May 14, 2013