Fra «renna» som førte fløtingstømmer mot det første soppeapparatet som ble bygd i Glommavassdraget og antakelig også i Norge. Anlegget skal ha stått ferdig i 1901, og opphavsmanne...
I 2003 skrev Elin Mortensen denne artikkelen i det lokalhistoriske tidsskriftet «Årringen»:
«Soppemaskinene ved Fetsund Lenser
I tømmerfløtingen ble mye energi brukt på å fløte tø ...
I 2003 skrev Elin Mortensen denne artikkelen i det lokalhistoriske tidsskriftet «Årringen»:
«Soppemaskinene ved Fetsund Lenser
I tømmerfløtingen ble mye energi brukt på å fløte tømmer over stillestående vann. Når tømmeret kom til en innsjø med lite strøm måtte det derfor bygges et lenseanlegg der tømmeret ble buntet og samlet for å bli slept over sjøen. Ved lenseanleggene ble også en del av tømmeret sortert ut og fløtet til lokale sagbruk.
Til å begynne med ble alt tømmeret samlet og buntet for hånd. I Fetsund samlet man tømmeret i «flak». Det finnes fotografier av flakene, og en opptelling viser at de største kunne inneholde fem lag tømmer á 24 stokker, samt et øverste lag med 12 stokker som var vendt på tvers. Tømmer som var buntet maskinelt hadde stokker som vendte samme vei. Her ble det brukt betegnelsen «sopper» eller «moser»:
Soppeapparatet blir oppfunnet
Etter hvert som tømmermengden tiltok, tok det selvsagt lang tid å bunte tømmeret for hånd. I 1876 oppfant lensebestyrer ved Furuholmen lenser i Østfold, R. C. Furuholmen, den første, maskinen, eller soppeapparatet, som kunne bunte tømmeret maskinelt. Prinsippet bygde på at tømmeret ble lagt i kryss, oppå hverandre, og at hver lag inneholdt ca. 28 stokker. Første og andre lag ble krysslagt samme plass, deretter ble flåten vendt 90 grader og et siste lag ble anlagt vinkelrett på lag to. Nedenfor Øyeren var «sopper» med andre ord betegnelsen på krysslagt tømmer som var buntet maskinelt og lå oppå hverandre.
Tømmermengden fortsatte å tilta, og i 1884 ble maskinen erstattet av en ny som kunne svinge 90 grader slik at soppen ble liggende på tvers til den var ferdig. Apparatet kunne også soppe flere lag tømmer enn det gamle. På Hvidsten lense hadde man fra 1885 hydraulisk akkumulatordrift der maskinen kunne soppe ni lag med tømmer. Enda et soppeapparat av samme type ble opfunnet i 1895 av R. C. Furuholmens sønn Gun. Furuholmen. I1901 utviklet Arnt Svartedal soppeapparatet som ble brukt av Glomma fellesfløtingsforening frem til fløtingen opphørte i 1985.
Arnt Svartedals soppeapparat
Maskinen Arnt Svartedal oppfant var annerledes enn de forrige, og bygde på at tømmeret ble ført inn i apparatet på tvers av strømretningen. To innbyrdes forbundne pongtonger på 60 meters lengde dannet kjørebane for en bevegelig bro som var forsynt med tre sverd. I starten var sverdene hevet og tømmeret ble fløtet inn i maskinen. Så ble sverdene senket og tømmeret presset mot en fast bro som også var forsynet med sverd. En vaier ble lagt om tømmeret, sverdene på den faste broen ble hevet og soppen kunne kjøres ut av maskinen. I 1901 talte en soppe 300 stokker, men til sist da tømmerdimensjonen var blitt mindre var detr 500 stokker i en bunt.
I begynnelsen ble Arnt Svartedals soppeapparat brukt på Furuholmen som et supplement til de to andre. Ved alle de nye lenseanlegg på den tida ble Arnt Svartedals soppeapparat valgt. Det samme gjaldt Fetsund lenser (1905) og Lillehammer lenser (1909).
Soppeapparater ved Fetsund lenser
I 1898-99 ble det bygd nytt lenseanlegg ved Fetsund. Det omfattet også et soppeapparat av den type R. C. Furuholmen hadde oppfunnet. Det var meningen at apparatet skulle brukes til å flake Lillestrømtømmeret, men det ble ingen suksess da arbeidet tok for lang tid til tross for at arbeiodsstokken ble økt. Dessuten var apparatet plassert ved sorteringsrennen midt i elva, og ble til hinder for det øvrige arbeidet ved anlegget.
Et dampdrevet soppeapparat av tre ble tatt i bruk i 1905. Samtidig ble det slutt med å føre tømmer i bom over Øyeren. I 1907 gikk lensene over til elektrisk drift, og det ble bygd to nye apparater av tre, samt ett av stål. I alt var det nå fore soppeapparater i drift ved Fetsund lenser, tre som var elektrisk drevet, og et som var dampdrevet.
Elanlegget til drift av soppemaskinen sto i det «Gamle verkstedet». Det ble trukket av en lokomobil, som i mai 1907 ble levert av Hamar jernstøperi. Det dampdrevne kraftanlegg på 55 HK var i drift ved lensene fra 1907 til 1929. Da gikk man over til å benytte kraft fra Akershus elektrisitetsverk. Maskinen ved Leirtangen var i 1915 dampdrevet, men det året ble det montert en ny 30 HK elektrisk motor som ble drevet med strøm fra Fet elverk.
I 1911 ble apparatet fra 1905 kassert og erstattet med et av stål. Frem til 1916 ble apparatene som hadde trekonstruksjon erstattet av jernkonstruksjon. De fore soppeappartene var i drift til 1966, men etter nedleggingen av anlegget på vestsiden av Glomma var bare to i drift frem til 1985.
På Fetsund lenser er det i dag bevart to av soppeapparatene fra 1907 og 1911. Apparatet fra 1911 ble i 1993-2003 restaurerte og kan ses i lenseanlegget ved Blikkomøya.»
SubjectFra «renna» som førte fløtingstømmer mot det første soppeapparatet som ble bygd i Glommavassdraget og antakelig også i Norge. Anlegget skal ha stått ferdig i 1901, og opphavsmannen var Arnt Andersen Svartedal fra Skiptvet i Østfold. Før den tid hadde blant annet fløtingsinspektør Gunerius Furuholmen lagd soppemaskiner, hvor tømmeret ble krysslagt før de ble bundet sammen og slept ned til Oppsund ved Sarpsborg. Der måtte fløtingsorganisasjonen holde seg mye mye mannskap for å rive «soppene». Det Arnt Svartedal fant opp var altså en mosemaskin, en betegnelse på materiell som brukes til å bunte paralleltliggende fløtingstømmer. Maskinen besto av to faste og ei bevegelig bru som ligger på tvers mellom to pongtonger. De faste bruene ble montert mellom de parallelle pongtongenes ytterender, den bevegelige kunne kjøres mellom disse ytterpunktene. Tømmer fra ei ovenforliggende innlenset «renne» fløt langsomt ned i bassenget mellom de nevnte pontongene, hvor det stanses mot den faste brua i den nedre enden. Når en passende mengde tømmer befinner seg i det nevnte bassenget felles en del stålstaker, også kalt «sverd» ned fra den bevegelige brua, som deretter - med en vinsj som trekkraft - kjøres fra den øvre mot den nedre, faste brua, mens den skyver tømmeret foran seg slik at det presses ihop til en kompakt bunt eller «mose». Deretter slås to eller trei vaiere rundt tømmeret, og så kan «sverdene» på den nedre brua heves, slik sat mosen flyter ut og kan knyttes sammen med andre moser til et båtslep. Konstruktøren hadde bare folkeskoleutdanning, men prinsippet i maskinen hans ble seinere brukt i nær sagt alle mosemaskiner som ble bygd for tømmerfløting i Norge. Dette fotografiet er tatt i motstrøms retning, mot kammeret der mosinga foregik og den øvre faste brua og «renna» som ledet tømmeret mot mosemaskinen.
Dette fotografiet er fra samlinga etter Glomma fellesfløtingsforening og forløperne, Christiania Tømmerdirektion (Øvre Glommens fællesfløtningsforening) og Fredrikstad Tømmerdirektion (Nedre Glommens fællesfløtningsforening). Da det ble klart at det gikk mot avvikling av fløtinga i Glommavassdraget i midten av 1980-åra initierte Norsk Skogbruksmuseum noe som ble kalt «Prosjekt Glomma». Dette innebar at historikeren Øivind Vestheim og fotografen OT Ljøstad fulgte fløtinga i vassdraget med kamera de siste to fløtingssesongene, mens museumsdirektør Tore Fossum samarbeidet med administrasjonen og styret i Glomma fellesfløtingsforening om best mulig ivaretakelse av levningene etter den viktige aktiviteten fløtinga hadde vært. En del installasjoner i vassdrag måtte imidlertid fjernes, slik vassdragslovgivningen forutsatte. Mange husvære ble overdratt til grunneiere for en rimelig pris, og noe ble overlatt til aktører som ville drive formidling av vassdrags- og fløtingshistorie. Arkivene etter virksomheten ble overdratt til Riksarkivet, som valgte å la det bli liggende i en av kontorbygningene ved Fetsund lenser. Ordning av dette materialet ble påbegynt under ledelse av Øivind Vestheim. Etter at det ble etablert et museum ved Fetsund lenser i 1990 har personale derfra hatt det daglige forvaltningsansvaret for protokoll- og dokumentarkivet etter Glomma fellesfløtingsforening. Fotomaterialet etter organisasjonen ble overlatt til Norsk Skogbruksmuseum da fløtinga opphørte. Det besto av 72 album, samt en del «løse» kopier og negativer. OT Ljøstad reproduserte størstedelen av motivene ved hjelp av mellomformatkamera med negativ svart-hvitt-film. Materialet ble også enkelt registrert, i første omgang med stikkord (ofte stedsnavn og opptaksdatoer) som var skrevet inn i albumene. Skanning og fyldigere registrering utføres innimellom andre oppgaver, og ettersom samlinga er stor, vil det ta lang tid før dette arbeidet er fullført.
Add a comment or suggest edits
To publish a public comment on the object, select «Leave a comment». To send an inquiry directly to the museum, select «Send an inquiry».