Fra Lillestrøm Dampsag & Høvleri i Skedsmo kommune i Akershus i 1904. I forgrunnen spadde to karer jord i ei trillebår. Til høyre bakenfor ser vi et par rammer med tømmer foran n...

Lillestrøm Dampsag & Høvleri ble etablert i 1869. Etableringa skjedde i ly av «Lov om Saugbrugsvæsenet» av 26. august 1854, som fastslo at «Fra 1ste Januar 1860 skal al Sagskur være fri saaledes, at det er Enhver tilladt at tilvirke al Slags skaaren Last til Udskibning paa hvilken Maade og med hvilke Indretninger han bedst veed, vil og kan. » Dampsaga på Lillestrøm ble i begynnelsen ofte kalt «Hønensaga» etter den innflytelsesrike initiativtakeren og aksjonæren Johan Chr. Hønen. Med sine kontakter i jernbanen bidro han sterkt til at bedriften fikk ei attraktiv tomt like ved Lillestrøm jernbanestasjon. Beliggenheten var ideell, med fløtingsvassdrag på den ene sida og sidespor på den andre. Det flate terrenget passet dessuten ypperlig som tomteareal for sagbruksindustri. Hønen inngikk i ei aksjonærgruppe på åtte personer. De fikk god avkastning på investeringene sine. «Dampsaga» eller «Lillestrømbruket», som anlegget etter hvert ble kalt, gikk med gode overskudd fra etableringsfasen fram til det store krakket som rammet den skogbaserte industrien etter 1. verdenskrig. Fram til da hadde prisfall på trelast blitt møtt med investeringer i produksjonsmateriell som reduserte behovet for manuell arbeidskraft, og dermed på litt lengre sikt også produksjonskostnadene. Ledelsen i selskapet skal dessuten ha opptrådt ganske kynisk ved å stanse virksomheten og permittere arbeiderne i perioder da fortjenestemarginene var marginale. Eierne kjøpte også skog, dels på Hadeland, men særlig oppover langs Glommavassdraget, sannsynligvis for til en viss grad å kunne være sjølforsynte med tømmer i perioder med høye priser på råstoffet i trelastproduksjonen. Lillestrømsaga gav, som nevnt, godt økonomisk utbytte til eierne. Aksjene var attraktive, og høykonjunkturen under første verdenskrig stimulerte firmaet Mads Wiel Stang til å kjøpe om lag 25 prosent av aksjene. Det gjorde dette selskapet til en dominerende aktør i styret for «Lillestrømsaga». De store økonomiske utbyttene skyldes høy etterspørsel etter konstruksjonsvirke på det internasjonale markedet. Våren 1921 snudde dette brått. Markedet var overmettet og prisene sank dramatisk. For Lillestrøm Dampsag & Høvleri og aksjonærene, som også hadde andre investeringer i skogrelatert virksomhet, utløste dette ei krise, som ikke ble lettere å håndtere med den valutapolitikken det norske stortinget førte. Ved «Lillestrømsaga» gjorde man som ved mange liknende bedrifter i 1920-åra - man økte produksjonen i håp om at dette skulle gi overskudd, noe som bidro til at markedet fortsatte å være labert og prisene på trelast holdt seg relativt lave. Mange av aksjonærene gikk konkurs, og bankene vågde ikke gi lån til de rasjonaliseringstiltakene bedriftsstyret foreslo. I slutten av 1920-åra var Lillestrøm Dampsag & Høvleri på konkursens rand. I 1930 ble virksomheten overtatt av Norsk Trelastindustri A/S, som var et kartell eller syndikat som også drev tre andre sagbruk og høvlerier. Slik hanglet virksomheten videre med driftsmateriell som ble stadig mer gammeldags og ineffektivt i forhold til hva enkelte av konkurrentene arbeidet med. I 1965 ble Lillestrøm Dampsag & Høvleri herjet av brann. Bare dampmaskinhuset og bestyrerboligen unnslapp flammene. Sagbruket ble aldri gjenoppbygd. Sagtomtene er i dag et grønt friområde for tettstedet sagbruksindustrien og jernbanen skapte, og seinere er blitt en folkerik by i hovedstaden Oslos randsone. Skogeiendommene sagbruksselskapet disponerte ble skilt ut i et eget selskap, «Lillestrømskogene A/S». Det ble oppløst i 1993.

Collapse text