Lillestrøm Dampsag & Høvleri til venstre og Westye Egeberg & Cos dampsag til høyre. Fotografiet later til å være tatt ved på strandbakken ved Nitelva i Skedsmo, der en del tømmer ...

Lillestrøm Dampsag & Høvleri ble etablert i 1869. Etableringa skjedde i ly av «Lov om Saugbrugsvæsenet» av 26. august 1854, som fastslo at «Fra 1ste Januar 1860 skal al Sagskur være fri saaledes, at det er Enhver tilladt at tilvirke al Slags skaaren Last til Udskibning paa hvilken Maade og med hvilke Indretninger han bedst veed, vil og kan. » Dampsaga på Lillestrøm ble i begynnelsen ofte kalt «Hønensaga» etter den innflytelsesrike initiativtakeren og aksjonæren Johan Chr. Hønen. Med sine kontakter i jernbanen bidro han sterkt til at bedriften fikk ei attraktiv tomt like ved Lillestrøm jernbanestasjon. Beliggenheten var ideell, med fløtingsvassdrag på den ene sida og sidespor på den andre. Det flate terrenget passet dessuten ypperlig som tomteareal for sagbruksindustri. Hønen inngikk i ei aksjonærgruppe på åtte personer. De fikk god avkastning på investeringene sine. «Dampsaga» eller «Lillestrømbruket», som anlegget etter hvert ble kalt, gikk med gode overskudd fra etableringsfasen fram til det store krakket som rammet den skogbaserte industrien etter 1. verdenskrig. Fram til da hadde prisfall på trelast blitt møtt med investeringer i produksjonsmateriell som reduserte behovet for manuell arbeidskraft, og dermed på litt lengre sikt også produksjonskostnadene. Ledelsen i selskapet skal dessuten ha opptrådt ganske kynisk ved å stanse virksomheten og permittere arbeiderne i perioder da fortjenestemarginene var marginale. Eierne kjøpte også skog, dels på Hadeland, men særlig oppover langs Glommavassdraget, sannsynligvis for til en viss grad å kunne være sjølforsynte med tømmer i perioder med høye priser på råstoffet i trelastproduksjonen. Lillestrømsaga gav, som nevnt, godt økonomisk utbytte til eierne. Aksjene var attraktive, og høykonjunkturen under første verdenskrig stimulerte firmaet Mads Wiel Stang til å kjøpe om lag 25 prosent av aksjene. Det gjorde dette selskapet til en dominerende aktør i styret for «Lillestrømsaga». De store økonomiske utbyttene skyldes høy etterspørsel etter konstruksjonsvirke på det internasjonale markedet. Våren 1921 snudde dette brått. Markedet var overmettet og prisene sank dramatisk. For Lillestrøm Dampsag & Høvleri og aksjonærene, som også hadde andre investeringer i skogrelatert virksomhet, utløste dette ei krise, som ikke ble lettere å håndtere med den valutapolitikken det norske stortinget førte. Ved «Lillestrømsaga» gjorde man som ved mange liknende bedrifter i 1920-åra - man økte produksjonen i håp om at dette skulle gi overskudd, noe som bidro til at markedet fortsatte å være labert og prisene på trelast holdt seg relativt lave. Mange av aksjonærene gikk konkurs, og bankene vågde ikke gi lån til de rasjonaliseringstiltakene bedriftsstyret foreslo. I slutten av 1920-åra var Lillestrøm Dampsag & Høvleri på konkursens rand. I 1930 ble virksomheten overtatt av Norsk Trelastindustri A/S, som var et kartell eller syndikat som også drev tre andre sagbruk og høvlerier. Slik hanglet virksomheten videre med driftsmateriell som ble stadig mer gammeldags og ineffektivt i forhold til hva enkelte av konkurrentene arbeidet med. I 1965 ble Lillestrøm Dampsag & Høvleri herjet av brann. Bare dampmaskinhuset og bestyrerboligen unnslapp flammene. Sagbruket ble aldri gjenoppbygd. Sagtomtene er i dag et grønt friområde for tettstedet sagbruksindustrien og jernbanen skapte, og seinere er blitt en folkerik by i hovedstaden Oslos randsone. Skogeiendommene sagbruksselskapet disponerte ble skilt ut i et eget selskap, «Lillestrømskogene A/S». Det ble oppløst i 1993.

Firmaet Westye Egeberg & Co overtok et sagbruk på Lillestrøm i 1889. Sagbruket hadde tidligere vært drevet under navn som «Ekelund Dampsag», «Tandbergsaga» og «Nitelvens dampsag». Westye Martinius Egeberg var annen generasjon i en trelasthandlerfamilie som slo seg opp i Kristiania etter krisa omkring 1820. Da Westye Martinius Egeberg overtok farens firma omkring 1830 drev det utelukkende med trelasthandel - selskapet eide verken sagbruk eller skog. Unntaket var Gansbruket ved Øyeren, som faren kjøpte en tredjepart av eierinteressene i alt i 1811. Westye Martinus kjøpte også resten av andelene i dette bruket da medeieren, Carsten Tank, fikk økonomiske problemer. Han var også en av de seks trelasthandlerne som i 1835 kjøpte det store Sanne og Solli Bruk i Tune i Østfold. For å sikre seg sikker og rimelig tilgang på tømmer til trelastproduksjonen kjøpte han i 1846 Romedal allmenning i Hedmark, noe som førte han inn i en langvarig strid med bygdefolket, som fortsatt skulle ha rett til husbehovsvirke. eide mye skog innover på Østlandet, blant annet Romedal allmenning. Ved sagbruket Westye Egeberg kjøpte på Lillestrøm ansatte han Otto Ødegaard som sagbruksbestyrer, og under hans ledelse vokste virksomheten. Bruket sysselsatte 20 arbeidere like etter at Westye Egeberg overtok virksomheten, seks-sju år seinere hadde virksomheten 180 ansatte og var Lillestrøms nest største sagbruk. Konjunkturene for trelast svingte, men «Ekebergbruket» var moderne og effektivt. Likevel forekom det vanskelige perioder da virksomheten stanset, og de ansatte ble permittert. De virkelig store utfordringene kom med det priskrakket som rammet hele sagbruksindustrien i 1921. Prisene raste, og sagbrukene satt med store tømmerreserver, som de med den foregående høykonjunkturen friskt i minnet hadde kjøpt for stive priser. Nå ble det et mål å få forvandlet dette tømmeret til omsettelig last, for i hvert fall å få litt ut av de verdiene tømmeret representerte. Når mange sagbruk gjorde dette samtidig, ble det mye billig trelast på markedet, og lavkonjunkturen ble langvarig. Ved Westye Egebergs bruk forsøkte man å møte problemene ved å investere i effektiviserende teknologi. I 1923 ble dampmaskinene erstattet av elektriske motorer, og produksjonskapasiteten økte dermed betraktelig. Bruket fikk krananlegg og «kunstig» materialtørke. Etter disse investeringene kunne arbeidsstokken reduseres betydelig. Men moderniseringstiltakene hadde pådratt selskapet gjeld. I 1929 så Westye Egeberg-selskapet seg nødt til å selge det som da var et av Norges mest moderne sagbruk til Henry Johansen, som også opererte under firmanavnet Lumber. Også Henry Johansen slet med å få sagbruksvirksomheten på Lillestrøm til å gå med overskudd. I slutten av 1930-åra bedret markedet seg, og saga gikk for fullt med en arbeidsstokk på 200. Sommeren 1939 ble imidlertid både sagbruket og høvleriet ødelagt av brann. Under 2. verdenskrig vokste etterspørselen etter trelast, og Henry Johansen bygde da et nytt sagbruk som han kalte «Skedsmo & Egeberg Bruk». Johansen tjente godt på leveranser til blant annet de tyske okkupasjonsstyrkene, og fikk derfor et ettermæle som «brakkebaron», noe som også rammet ektefellen, operasangeren Kirsten Flagstad.

Collapse text