100
Ola Kolstad fra Nord-Odal i Hedmark skjærer eller kløver takstikker, også kalt takspon. Dette er et nærbilde, som viser hvordan han presser knivbladet nedover i emneveden. De lages vanligvis av seinvokst, kvistfri gran. Også malmfuru har vært brukt, men furu har noe lettere for å sprekke når den skal spikres på taket en granvirke har. Virke som skal brukes til takstikker kappes i kabber med den lengden stikkene skal ha. Kubbene kløves først i fire kvartstykker. Fra disse skjæres eller kløves stikkene radiært med en kniv som har skaft i begge ender, og som betjenes med to hender. Ettersom det arbeides radiært, vil stikkene bli noe grovere på den ene sida enn på den andre. Tjukkelsen på stikkene varierer fra en halv til en centimeter. Det ble sagt at tynne stikker hadde bedre holdbarhet enn tjukke, fordi de tørket raskere etter regnvær. Det var også en utbredt oppfatning at det var greit om stikkene vred seg litt, for da tørket taket raskere. Skåret eller kløvd flis har den fordelen framfor høvlet flis at kniven fulgte fibrene i veden i stedet for å splitte dem. Videre dannet det seg striper etter årringene ved værslitasje, slik at vann som falt på taket rant nedover uten å bli ført sidevegs. Skårne eller kløvde stikker har altså mange fordeler, men det innebærer mye arbeid å lage dem. Derfor ble det etter hvert vanligere å bruke flis som var produsert med en diger høvel som ble trukket av to hester, sjøl om høvelen kuttet fibere og skapte sprekker hvor det hadde lett for å samle seg fuktighet. Enkelte skar også takspon på sirkelsag, men sagbladet etterlot seg gjerne ei ru overflate som holdt på fuktighet, og følgelig hadde tak med slik spon lett for å råtne etter kort tid.
Photo: Ljøstad, Ole-Thorstein / Anno Norsk skogmuseum
Accept license and download photo