Opparbeiding av såkalt «flisbane» i Norsk Skogmuseums friluftsmuseum Prestøya i Elverum. I høyre del av bildeflata ser vi «flisrajer», emneved av rettvokst, småkvistet unggran som...
SubjectOpparbeiding av såkalt «flisbane» i Norsk Skogmuseums friluftsmuseum Prestøya i Elverum. I høyre del av bildeflata ser vi «flisrajer», emneved av rettvokst, småkvistet unggran som karene som skulle høvle takflis av hadde boret hull i ved hjelp av en navar. Deretter ble det telgjet plugger av ospeved som ble slått gjennom navarhullene og ned i bakken, slik at flisrajene lå godt forankret på linje (etter hverandre). Neste trinn i prosessen dreide seg om at overgangene mellom flisrajene (møtene mellom topp- og rotender) ble planet og barken ble fjernet. Dette arbeidet ble utført med øks og/eller barkespade. Så ble det skåret spor – på tvers av stammene med om lag 50 centimeters mellomrom – før sjølve «kjøringa» kunne begynne. Flisa produseres ved hjelp av en diger høvel, lagd av en massiv stokk med styrelekter langs hver av sålens sidekanter, og med ei kvass ståltann som skjærer løs cirka fem millimeter tjukke fliser for hver tur. Høvelen – som kalles «flisokse» (se til venstre i fotografiets mellomgrunn) – trekkes av to hester, som en av karene kjører, mens to andre betjener høvelen. Den ene av disse går bak og styrer, mens den andre sitter på høvelstokken, slik at «flisoksen» ligger godt nedpå og høvler flis med jevn tjukkelse. Når høvlinga har nådd nesten ned til margen i den første rekka med flisrajer brukes de som underlag for neste lag med emneved, som også festes med treplugger. Til venstre i forgrunnen på dette fotografiet lå det fem ubarkete flisrajer da bildet ble tatt. I bakgrunnen (sentralt i bildeflata) skimter vi Kjell Haugen og Bjørn Haugen fra Moa i Knapper i Nord-Odal i Hedmark, som tilsynelatende bar en granstokk bort fra flisbanen. Banen besto egentlig av to parallelle rader med flisrajer, slik at den ene kunne høvles på veg «fram» og den andre når hesten gikk «attende». Dette fotografiet er altså enten tatt på et tidspunkt da flisbanen var bare halvferdig, eller slik at vi ser bare halve banen.
Dette er et stillopptak museumsfotograf OT Ljøstad gjorde i 1998, da han fulgte opptakene til videofilmen «Flisbane og flistak – fra emne til ferdig tak». Dette er en dokumentarfilm som ble produsert etter en idé fra Norsk Skogbruksmuseums formidlingsleder Ingvar Haugen, med Jarle Leirpoll som filmfotograf, Magne Rugsveen som prosjektleder og med økonomisk støtte fra Norsk museumsutvikling. Hovedaktørene i filmen er tre tradisjonsbærere fra Nord-Odal, nemlig Bjørn Haugen, Kjell Haugen og Ola Kolstad. Det er også sistnevnte som står bak kommentarene. Flisproduksjonen foregikk på i Norsk Skogmuseums friluftsmusem på Prestøya i Elverum. Takarbeidene ble filmet på ei koie i Romedal allmenning som trengte ny taktekking. Daværende museumsfotograf OT Ljøstad fulgte de ulike fasene i arbeidet med flisa med stillkamera med 35 millimeters diasfilm. Dette motivet er altså ett av opptakene han gjorde. På «vaskeseddelen» utenpå videokassetten fra prosjektet finner vi følgende tekst:
«Flis er et taktekkingsmateriale som har vært brukt på mange steder i Norge. Videoen viser uttak av riktig granvirke i skogen, bygging av flisbane og høvling med flisokse forspent to hester. Vi kan dessuten følge arbeidet med å tilrettelegge takunderlaget og selve leggingen av flis på et koietak i Romedal allmenning.
Videoen varer i 16 minutter og er i farger med norsk tale. Den er produsert i 1998 for Norsk Skogbruksmuseum, Elverum. »
Videofilmen om flisproduksjon og legging av flistak ble i cirka ti år solgt for 50 kroner i Norsk Skogmuseums museumsbutikk. Da begynte VHS-teknologien å bli avleggs, så filmene ble fjernet fra hyllene. Restlageret ble smått om senn gitt bort til restaureringshåndverkere og andre som ønsket å tilegne seg kunnskap om flisproduksjon og flistak. Da kollega Eero Knaapi fra det finske skogmuseet Lusto, som hadde sett flisproduksjon under De nordiske jakt og fiskedager, ønsket noen bilder til inspirasjon for et undervisningsopplegg om tretak var restbeholdningen redusert til to kassetter. En av dem ble levert til tekniker, som påtok seg å konvertere VHS til DVD. Erfaring har vist at det bildetekniske resultatet av slike konverteringer ikke blir optimalt, men museet har også en master i formatet «Betacam», som vi etter hvert håper å få midler til å konvertere.
Add a comment or suggest edits
To publish a public comment on the object, select «Leave a comment». To send an inquiry directly to the museum, select «Send an inquiry».