Produksjon av takflis ved hjelp av en diger høvel, som kalles «flisokse», og to hester (fjordinger) i Norsk Skogmuseums friluftsmuseum på Prestøya sommeren 1998. Arbeidet med å etablere en såkalt «flisbane» på denne sletta startet med at karene la «flisrajer» – emneved av rettvokst, småkvistet unggran – etter hverandre i to rette linjer på bakken. Karene boret hull i flisrajene med navar. Gjennom disse hullene ble det slått plugger av ospevirke ned i bakken slik at emneveden ble godt forankret i underlaget. Deretter ble oversida av flisrajene barket ved hjelp av barkespade og ujevnheter ble telgjet bort med øks. Karene skar hakk på tvers av flisrajene med en innbyrdes avstand av cirka 50 centimeter. Deretter kunne den egentlige flisproduksjonen starte. Den ble utført med en diger høvel, en såkalt «flisokse». Den besto av en massiv stokk med styrelister langs såleflatas ytterkanter. Den hadde også et kvast stålblad, som i hvert «drag» høvlet cirka fem millimeter av veden i flisrajene. Flisoksen var forspent to hester (i dette tilfellet fjordinger). En av karene (Ola Kolstad) kjørte hestene, en (Bjørn Haugen) styrte flisoksen og en (Kjell Haugen) satt på den, for å trykke den så godt «nedåt» at den høvlet flis med jamn tjukkelse. Etter at de første flisrajene var høvlet nesten ned til midtmargen, ble et nytt sett av flisrajer lagt oppå og festet med ospeplugger, jamnet, barket og skåret i høvelige flislengder, før kjøringa med flisoksen kunne fortsette. Det er i denne fasen av arbeidet dette fotografiet er tatt. Rajene ble for øvrig snudd før høvelen nådde margen. Kjerneveden som sto igjen til slutt ble ofte brukt til taklekter. Flisbanen besto for øvrig av to parallelle linjer av flisrajer, slik at karene kunne kjøre «fram» på den ene og «attende» på den andre. Helt til venstre i dette bildet ser vi en stabel med ferdighøvlet takflis.
Photo:
Ljøstad, Ole-Thorstein
/
Anno Norsk skogmuseum