Produksjon av takflis ved hjelp av en diger høvel, som kalles «flisokse», og to hester (fjordinger) i Norsk Skogmuseums friluftsmuseum på Prestøya sommeren 1998. Arbeidet med å et...
Other informationOla Kolstad har vært gardbruker på Øvre Fjell i Nord-Odal siden 1958. Eiendommen har 75 mål åkerjord, 90 mål beitemark og bortimot 1000 mål utmark. Ola driver tradisjonelt, og er opptatt av hestehold og lokalhistorie. Han har, sammen med et par andre karer fra Nord-Odal, i mange år demonstrert produksjon av takflis ved hjelp av hest og flisokse under Jakt- og fiskedagene på Norsk Skogmuseum.
SubjectProduksjon av takflis ved hjelp av en diger høvel, som kalles «flisokse», og to hester (fjordinger) i Norsk Skogmuseums friluftsmuseum på Prestøya sommeren 1998. Arbeidet med å etablere en såkalt «flisbane» på denne sletta startet med at karene la «flisrajer» – emneved av rettvokst, småkvistet unggran – etter hverandre i to rette linjer på bakken. Karene boret hull i flisrajene med navar. Gjennom disse hullene ble det slått plugger av ospevirke ned i bakken slik at emneveden ble godt forankret i underlaget. Deretter ble oversida av flisrajene barket ved hjelp av barkespade og ujevnheter ble telgjet bort med øks. Karene skar hakk på tvers av flisrajene med en innbyrdes avstand av cirka 50 centimeter. Deretter kunne den egentlige flisproduksjonen starte. Den ble utført med en diger høvel, en såkalt «flisokse». Den besto av en massiv stokk med styrelister langs såleflatas ytterkanter. Den hadde også et kvast stålblad, som i hvert «drag» høvlet cirka fem millimeter av veden i flisrajene. Flisoksen var forspent to hester (i dette tilfellet fjordinger). En av karene (Ola Kolstad) kjørte hestene, en (Bjørn Haugen) styrte flisoksen og en (Kjell Haugen) satt på den, for å trykke den så godt «nedåt» at den høvlet flis med jamn tjukkelse. Etter at de første flisrajene var høvlet nesten ned til midtmargen, ble et nytt sett av flisrajer lagt oppå og festet med ospeplugger, jamnet, barket og skåret i høvelige flislengder, før kjøringa med flisoksen kunne fortsette. Det er i denne fasen av arbeidet dette fotografiet er tatt. Rajene ble for øvrig snudd før høvelen nådde margen. Kjerneveden som sto igjen til slutt ble ofte brukt til taklekter. Flisbanen besto for øvrig av to parallelle linjer av flisrajer, slik at karene kunne kjøre «fram» på den ene og «attende» på den andre. Helt til venstre i dette bildet ser vi en stabel med ferdighøvlet takflis.
Dette er et stillopptak museumsfotograf OT Ljøstad gjorde i 1998, da han fulgte opptakene til videofilmen «Flisbane og flistak – fra emne til ferdig tak». Dette er en dokumentarfilm som ble produsert etter en idé fra Norsk Skogbruksmuseums formidlingsleder Ingvar Haugen, med Jarle Leirpoll som filmfotograf, Magne Rugsveen som prosjektleder og med økonomisk støtte fra Norsk museumsutvikling. Hovedaktørene i filmen er tre tradisjonsbærere fra Nord-Odal, nemlig Bjørn Haugen, Kjell Haugen og Ola Kolstad. Det er også sistnevnte som står bak kommentarene. Flisproduksjonen foregikk på i Norsk Skogmuseums friluftsmusem på Prestøya i Elverum. Takarbeidene ble filmet på ei koie i Romedal allmenning som trengte ny taktekking. Daværende museumsfotograf OT Ljøstad fulgte de ulike fasene i arbeidet med flisa med stillkamera med 35 millimeters diasfilm. Dette motivet er altså ett av opptakene han gjorde. På «vaskeseddelen» utenpå videokassetten fra prosjektet finner vi følgende tekst:
«Flis er et taktekkingsmateriale som har vært brukt på mange steder i Norge. Videoen viser uttak av riktig granvirke i skogen, bygging av flisbane og høvling med flisokse forspent to hester. Vi kan dessuten følge arbeidet med å tilrettelegge takunderlaget og selve leggingen av flis på et koietak i Romedal allmenning.
Videoen varer i 16 minutter og er i farger med norsk tale. Den er produsert i 1998 for Norsk Skogbruksmuseum, Elverum. »
Videofilmen om flisproduksjon og legging av flistak ble i cirka ti år solgt for 50 kroner i Norsk Skogmuseums museumsbutikk. Da begynte VHS-teknologien å bli avleggs, så filmene ble fjernet fra hyllene. Restlageret ble smått om senn gitt bort til restaureringshåndverkere og andre som ønsket å tilegne seg kunnskap om flisproduksjon og flistak. Da kollega Eero Knaapi fra det finske skogmuseet Lusto, som hadde sett flisproduksjon under De nordiske jakt og fiskedager, ønsket noen bilder til inspirasjon for et undervisningsopplegg om tretak var restbeholdningen redusert til to kassetter. En av dem ble levert til tekniker, som påtok seg å konvertere VHS til DVD. Erfaring har vist at det bildetekniske resultatet av slike konverteringer ikke blir optimalt, men museet har også en master i formatet «Betacam», som vi etter hvert håper å få midler til å konvertere.
Add a comment or suggest edits
To publish a public comment on the object, select «Leave a comment». To send an inquiry directly to the museum, select «Send an inquiry».