På 1800-tallet og frem til ca. 1910 opplevde mennesker som levde i de indre deler av Lister og Lindesnesregionen på Sørlandet en ubeskrivelig fattigdom. I 1862 skrev stiftamtmann Vogt at fattigdommen i disse strøkene var de verste i hele landet. Befolkningsveksten var tidligere løst ved å dele gårdene i flere småbruk. Men på begynnelsen av 1800-tallet var brukene for små til å gi levebrød til flere. Det ble nød og tvangsauksjoner. Forholdene øst på Agder var derimot mye bedre. Gårdene var større, og det var mer velstand. Sjøfart, skipsbygging og lostjeneste ga arbeid til mange. Behovet for arbeidere i jordbruket var også stort.
Fattige familier i de indre deler av Vest-Agder så seg nødt til å sende barna sine ut på vandring så de kunne ta seg arbeid på disse gårder lenger øst. Barna, som kunne være helt ned i syv års alderen, jobbet stort sett med fjøsstell, slåttonn eller gjeting. Arbeidet var hardt og barna kom ofte ikke hjem igjen før langt ut på høsten.
Da barnevandrerhistorien ligger langt tilbake i tid er det nå begrenset med informasjon om historiene til de personene som opplevde dette. Hjelp oss å samle disse historiene med å gi en tilbakemelding. Ingen historie er for liten, ingen for stor.
Her er en av historiene som er kommet inn til samlingen "Barnevandringen i Agder":
Barnevandrerhistorien til Inger Tonette Jakobsdatter (Kvinlog, Risøen? Vest-Agder)
Inger Tonette var eldst i søskenflokken. Ho var på gjeting i Åmli. (noen store gårder). Ho ble gift der med Aslak Raudåna. Hun sendte et brev hjem da mannen døde under tømmerfløting. Hun kom tlibake på besøk når barna hennes var blitt voksne. Hun kom hjem da broren, Martin skulle gifte seg for 2. gang.
Broren hennes, Martin Helle, født 1864, snakket mye om barnevandrerne, og om at de gikk med et lite knippe.
Utfyllende opplysninger ønskes, send oss en tilbakemelding.
Add a comment or suggest edits
To publish a public comment on the object, select «Leave a comment». To send an inquiry directly to the museum, select «Send an inquiry».