Egil Abrahamsen (1893-1977) og Frederik Prytz (1878-1945) fotografert med gjeddefangst i Arkhangelsk i Russland, der de begge var engasjert i russisk-norsk trelasthandel. Fotograf...

Egil Abrahamsen var født i Strandgata i Larvik i Vestfold, der faren Jon Abrahamsen var trelasthandler. Faren gikk imidlertid konkurs, og reiste etter hvert til Russland, der en av Egils eldre brødre var engasjert i trelastindustrien. Etter endt realskoleeksamen reiste også Egil Abrahamsen østover i 1908. Han hadde lett for å lære språk, og fikk raskt arbeid som tolk for en hadelending som administrerte tømmerdrifter langs elva Dvina for sagbruksfirmaet Bache & Vig. Deretter fikk han en stilling i Onega, hvor han giftet seg med Olga Eichenberg, dattera til en ingeniør fra Riga, som arbeidet for Bache & Vig. Han skal også ha arbeidet for Olsen, Stampe & Co. en periode, før han i 1914 ble ansatt i firmaet Prytz & Co. Han og familien ble i Onega i den urolige tida etter revolusjonen i 1917. De reiste vestover med siste båt da motstanden mot kommuniststyret ble oppgitt i 1919. Etter at familien var brakt i sikkerhet i Norge og hos svigerfamilien i Riga, reiste Egil Abrahamsen tilbake til Onega i 1923. Han ble der i fem år, som sagbruksbestyrer ved brukene til selskapet Rusnorvegoles. Deretter kom han til London, hvor han arbeidet med tømmerimport fra Øst-Europa for selskapets bankforbindelse. Denne stillingen hadde han til han ble pensjonist i 1953, riktignok avbrutt av perioden 1939-1945, da det på grunn av 2. verdenskrig ikke foregikk noen tømmerhandel med Øst-Europa. I denne tida bodde han i Norge, hvor han livnærte seg som kystfisker og jordbruker. Egil Abrahamsens erindringer fra sin tid i den russiske trelasthandelen er en viktig kilde til kunnskap om det norske engasjementet i den nordvestrussiske skogindustrien tidlig på 1900-tallet.

Prestesønnen Fredrik Prytz var offisersutdannet og hadde løytnants grad da han i 1908 tok seg et friår og reiste til Russland, antakelig for å lære språk og utvide sin militære kompetanse. Han fikk i hvert fall muligheten til å følge et militærregiment til Novgorod. I 1909 var han tilbake i Norge, men han bestemte seg for å reise til Russland på nytt. Denne gangen fikk han kontakt med en nordmann som drev tømmereksportfirmaet Ladoga Ltd. Han skaffet Prytz en stilling i et skipsmeklerfirma i Arkhangelsk, der han lærte språk, shipping og trelasthandel. Prytz snakket for øvrig flere språk, og gled fint inn i det internasjonale miljøet i havnebyen. Etter ett år i skipsmeklerfirmaet sluttet han for å starte sin egen trelastmeklervirksomhet med finansiell bistand fra nordmannen Albert Emil Rønaasen, som hadde etablert seg i London. Ut av dette vokste trelastfirmaet Prytz & Co. Frederik Prytz var likevel sporadisk tilbake i Norge og deltok i militærøvelser, antakelig for å holde på et trygt embete som på litt sikt skulle gi ham pensjonsrettigheter. Fra Arkhangelsk kjøpte han rundtømmer av høy kvalitet, som han fikk skipet vestover. Prytz ble også norsk visekonsul i byen. Kanskje var det i denne posisjonen han kom i kontakt med det norske treforedlingsselskapet Union Co., som ville investere i den russiske skognæringa. Det valgte i hvert fall Skien-selskapet å gjøre gjennom Prytz & Co. Etter den usikkerheten utbruddet av 1. verdenskrig skapte, gikk trelasthandelen godt. Prytz skipet tømmer rundt Kola og nedover norskekysten til Unions fabrikker. Han kjøpte også et sagbruk nord for Arkhangelsk by, som ble herjet av brann kort tid etter at Prytz overrok. Han bygde opp igjen bruket med pengestøtte fra Unions styre. Einar Anvik ble ansatt som direktør, men han oppholdt seg mest på kontoret i Arkhangelsk, så i det daglige var det den 22-årige Egil Abrahamsen fikk hovedansvaret for sagbruket med 400 arbeidere. Med Union-selskapet i ryggen fortsatte Prytz sine investeringer i skogindustrien ved Kvitsjøen. I 1916 eide selskapet, som ble omorganisert under navnet Russian Forest Industry, tre sagbruk: Det nevnte utenfor Arkhangelsk med tre sagrammer, og to i Onega, som hadde to og fem sagrammer. I tillegg disponerte selskapet en del slepebåter og lektere. Ekspansjonen skjedde parallelt med den russiske revolusjonen, men i første fase var den et borgerlig opprør mot det gammeldagse, korrupte tsarstyret, og investorene trodde at utfallet ville bli en moderne demokratisk statsdannelse. Nordområdene var dessuten lenge uberørt av krigen, og handelen gikk strykende. Høsten 1917 nedkjempet kommunistiske grupper de borgerlige styrkene i de sentrale delene av Russland. De sluttet fred med Tyskland, men borgerkrigen fortsatte, og først i 1920 fikk de kontroll over nordområdene. Da ble virksomheten til Russian Forest Industry nasjonalisert. Prytz reiste til Norge for å bidra til bedre finansiering av virksomheten i Russland i 1917. Revolusjonsurolighetene satte en stopper for dette. Prytz tonet ned sin lederposisjon i Russian Forest Industry, og ble i stedet handelsråd ved den norske legasjonen i St. Petersburg, før han vendte tilbake til Norge og RFIs kontor i Kristiania. Herfra arbeidet han for å redde noen av verdiene han og medinvestorene hadde blitt fratatt i Russland. Han greide å oppnå kontakt med den russiske handelsministeren, som var interessert i samarbeid med vestlige aktører for å få den russiske økonomien på fote. Etter forhandlinger ble det i 1923 åpnet for et samarbeid mellom tidligere eiere i trelastindustrien ved Kvitsjøen og den russiske stat om videre drift av brukene i regi av et nytt selskap – «The Russo-Norwegian Onega wood company Ltd. » – også kalt «Russnorvegoles». Frederik Prytz ble administrerende direktør i dette selskapet. Med seg i ledelsen fikk han norske forretningsfolk og forstmenn. Prytz sjøl hadde familien sin i Oslo, men var stadig på reiser for å legge forholdene til rette for at Russnorvegoles skulle bli et lønnsomt foretak. Trelastproduksjonen fikk imidlertid ikke på langt nær det omfanget eierne hadde forutsatt, og virksomheten gikk med underskudd. Kreditorene var urolige, og forsøkte å komme seg ut av selskapet uten tap. Etter forhandlinger i 1928 ble hele den norske aksjeposten i Russnorvegoles overdratt til russiske myndigheter. Selskapets hovedkontor i Oslo ble nedlagt. De russiske eierne ville operere fra London. Etter salget av Rusnorvegoles-aksjonen var Frederik Prytz en forholdsvis rik mann. Mange av pengene investerte han i virksomheter som gav god avkastning. I 1933 kjøpte han eiendommen Storfosen på øya Storfosna i Trondheimsfjorden. Han gjenopptok kontakten med Vidkun Quisling, som hadde bistått Prytz under forhandlinger med russerne i 1920-åra. De ble begge sentrale i det fascistiske partiet Nasjonal Samling. Quisling forsøkte å gjøre statskupp via radio i forbindelse med den tyske invasjonen i Norge i 1940, men tyskerne slapp ham ikke til før i 1942. Da ble Quisling utnevnt til «ministerpresident». Han utnevnte Prytz, som i mellomtida hadde vært Nasjonal Samlings fylkesmann i Sør-Trøndelag, til finansminister. Prytz døde av kreft like før krigens slutt. Formuen hans ble inndratt i forbindelse med rettsoppgjøret som fulgte.

Collapse text