Bark fra ospetre (Populus tremula) som vokser i Elverum i Hedmark. Fotografiet viser ei grålig, furet barkflate med innslag av en gul lavart. Ospebarkens utseende varierer med trærnes trivsel og alder. Glatt, lys bark er vanligvis et tegn på at treet er i god vekst. Skorpebark, som på dette fotografiet, finner vi helst på eldre, stagnerende trær. Ospebarken inneholder, som barken på andre treslag, store mengder korkceller. Dette er døde, tilnærmet mursteinsformete celler med luft- og vanntette, slik at de isolerer trestammen både mot klimaforhold og mot skadegjørere i form av insekter og sopp. Insektarten stor ospebukk (Saperda carcharias), som på larvestadiet lever i osp, og skaper åpninger i barken som blir innfallsporter for råtesopper. Det samme gjør barkspisende dyrearter, som mus, vånd, har, rådyr, hjort og elg. Dessuten kan beveren gjøre store innhogg i ospeskogen. Det finnes imidlertid ikke spor etter slike skadegjørere på det utsnittet av ospebark som vises på dette fotografiet. Ospa har lys, forholdsvis bløt ved, som lett «reiser seg» ved bearbeiding. Som materialtre var osp lenge etterspurt som råstoff til fyrstikkindustrien, men den siste norske fyrstikkfabrikken ble nedlagt i 1984. Osp er også et godt råstoff til mekanisk papirmasse, men ikke til kjemisk masse. Dette treslaget har i tillegg en viktig økologisk funksjon, som et populært tilholdssted for hulerugende fugler.