Setningsjøen, Sollia, Stor-Elvdal, Hedmark. Fiskebuer i landskap med sjø og fjell.

Disse to buer og nøster ligger på Snødølvolden gård i Sollia, ved den nordlige bredd av Setningsjøen (ca 3 km lang). Utenfor høyre billedkant løper elva Snødøla ut i sjøen og i venstre billedkant skimtes elva Vuluas utløp. I bakgrunnen i det fjerne ser vi det dype Bretningsskaret som skjærer ned mellom snødekte høyfjell. Buene på bildet er fastslått å være oppført i tiden før fjellbygda Sollia rundt 1670-80 igjen fikk ny fast bosetning. Men høy sannsynlighet er buen nærmest på bildet, fra 1500-årene. Snødølvoldene ble brukt til hestehavn mens buene var i bruk under de årlige sesongfiskerier høst og forsommer som ble drevet fra eldgamle tider av gårder i Ringebu i Gudbrandsdalen. Buene og fiskerettene ble i 1800-årene solgt av bønder i Ringebu til den daværende eier av Snødølvolden. Også gårder i Stor-Elvdal i Østerdalen og Fron i Gudbrandsdalen har med høy sannsynlighet drevet fiske i Setningsjøen og helt sikkert jernblestring i Sollia. Det er godt dokumentert i Sollia at personen tater-Kristen, kjent fra Jacob Breda Bulls fortellinger fra Rendalen, har bodd i denne lille bua ca 1770-80 mens han var innleid av bønder for å drive jernblestring i Sollias områder. Han bodde da på Bretningen gård, som ligger i den sørlige bredd av Setningsjøen. Jernblestring som næringsvei var i mange hundreår meget omfattende i fjellbygda, sporene går i hvert fall tilbake til yngre jernalder.Myrene i Sollias områder hadde og har ennå velegnet malm, og i liene vokste tilnærmet urørt skog, som trengtes i store mengder for å tørke, røste og smelte ut jernet fra myrmalmen. Når min kommentar skrives i januar 2014 eies Snødølvolden av Einar Modalen (f.1923). Han har passet buene, og minst en gang, ca 1970 fått takene reparert (Helge Lien i Sollia snekret). Men nå trenger de meget sårt igjen til restaurering, på den nærmeste er taket igjen falt delvis ned. En viktig oppgave å ta for seg for antikvarmyndighetene i Hedmark. Like utenfor venstre billedkant ligger gården Slåbumoen hvor jeg bodde til jeg var ca 14 år, gården har siden 1880-årene vært eiet amilien Brandt. Hvor mye ørret og røe vi fikk gjennom mine år på Slåbumoen mellom 1947 og ca 1960, på garn, stang og isfiske vinter/vår er det liten vits i å fortelle, da folk i dag likevel neppe ville tro det.