Tømmermåling, muligens i Femundstraktene, i 1905. Fotografiet er tatt på ei snødekt flate, antakelig isen på et vassdrag, der tømmerkjørerne har lagt barkete, malmfulle furustokke...
Den 28. mai 1966 publiserte Hamar Arbeiderblad følgende minneartikkel om stordriftene ved Femund tidlig på 1900-tallet. Teksten er skrevet av Ole Hjelt (1884-1974) fra Nes på Hedm ...
Den 28. mai 1966 publiserte Hamar Arbeiderblad følgende minneartikkel om stordriftene ved Femund tidlig på 1900-tallet. Teksten er skrevet av Ole Hjelt (1884-1974) fra Nes på Hedmarken:
«I den bevegede sommer 1905 ble jeg med i blinkingen i Rendalens statsallmenning, som den nåværende Engerdal statsalmenning kaltes. Som alle vet er Røros verk en gammel bedrift som har brent skogen – rubb og stubb i milevide strekninger rundt Røros. Når det ble for langt å kjøre kull til Røros, bygde man smeltehytte på Drevsjø i Engerdal, hvor skogen var stor og urørt. Men verket klarte ikke å ta knekken på all skog, slik som det hadde gjort på Røros. Det ble stående igjen et elte langs svenskegrensen som var mer og mindre uberørt av sag og øks.
Som alle vet hører Femundsjøen til de innsjøer som har utløp i begge ender. Den naturlige utveg for tømmeret fra Femund er til Sverige, gjennom Dalarne til Gävle eller Trysilelva – Klara, til Karlstad. Skogforvalteren het Kildal. Han fortalte meg at man solgte tømmeret som vi blinket til And. Kiør & co. i Fredrikstad og at man måtte selge til Kiær mye billigere enn til svenske bolag, som hadde kjøpt tømmeret før. Skogforvalteren begrunnet slaget til Kiær med at all arbeidstrafikk og fortjeneste ble i Norge. Og dette var ikke lite. Det betød flest norske hoggere og kjørere og fløtere, arbeidet på sagbrukene i Fredrikstad og seiling jordkloden rundt av norske sjøfolk med trelast. Hvis svenske bolag fikk tømmeret, ville det meste av arbeidet bli gjort av svensker. Driften av tømmeret til Fredrikstad tok to år, til Sverige ett år.
Til Fredrikstad gikk tømmeret gjennom følgende behandling: Hogging og kjøring i Femundsmarka, fløting med Fæmund I og langs den seks mil lange Femund, hvor også flåter med gangspill ble brukt, fløting gjennom sjøer og kanaler ca. fire mil fra Langen i nordenden av Femund til Røros.
I august måned, når bakenden av tømmeret kom til Røros, var vannstanden så lav i Glomma at tømmeret måtte ligge der til neste vår, da de begynte på sin siste reis langs hele Glomma til Fredrikstad. Men det var også andre ting som kom inn i bildet her. Det lengste tømmer man kunne fløte i Glomma i 1905, var 28 fot pluss en støtfot, mens man i svenske vassdrag kunne fløte tre 15-fots stokker for en stokk. Dette bevirket at Kiær ikke hogg mindre tømmer enn 28 fot med 8 tommers topp, og en stor toppstokk ble liggende igjen i skogen. Hvis vi hadde kappet opp tømmeret i mindre dimensjoner, ville de fleste toppstokker ha havnet i Glommas bunn, da toppstokkene ikke ville tåle to års fløting uten å synke. Kiær & co. foretok et helt mislykket eksperiment. Ved Femund var det urskog etter norske forhold. Der var en masse tørre trær, ikke råtne, men kjempetrær både av gran og furu som ville gi utmerkede bygningsmaterialer. Men det kom ingen av disse kjempetrær fram til Fredrikstad etter to års seilas. Og årsaken behøvde man ikke å gå langt etter. Den gang sov tømmerfløterne under bar himmel i klissvåte klær, og fløterne gjorde straks den oppdagelse at tørre kjempetrær fra Femundsmarka ga bedre brensel enn rå topplast. Kiær & co. gjentok ikke dette eksperimentet. Foruten tømmer hogg ved slippers for Norges Statsbaner.
Under blinkingen i 1905, da det var nær kommet til krig med Sverige, hadde vi med, foruten en tropp studenter fra skogbruksavdelingen på Ås, en svenske som het Erickson, som hadde vært eier av Femund hotell. Denne Erickson hadde hatt mye motgang i livet, men dette til tross var humøret bestandig på topp. Han var storsvensk og holdt på den svenske kongen. Han sa: «Norge har haft det alt för gott under Sverige. Om jag hadde varit kung, skulde norrbaggarne fått stryk». En gang vi overnattet på en seter, hadde folkene på setra satt blella på ei ny ku, men kubølingen fulgte den gamle bjellekua. Dette fikk Erickson se, og sa: «Dom där korna är inte så förbanna dumma som de andra norrbaggarna, dom följer den gamla kungen».
En natt overnattet vi på en brannstasjon ca. en mil fra den svenske grense. Det var skog i alle retninger så langt øyet kunne se. Da spurte jeg Erickson: «Hvor omtrent ligger grensen mellom Norge og Sverige borte på skogen i øst, Erickson?» Erickson sa: «Det var en dum fråga, Hjelt. Det måste ni vel se. Där den vackra gröna färgen børjar, der börjar Sverige».
Erickson var en type man aldri glemmer. Han mistet hotellet. På en søndag falt to av hans unge døtre gjennom isen og druknet. Folk sa de var rene skjønnheter. Men Erickson levde livet videre med humøret på topp.
Høsten 1905 var det Kiær som overtok driften, og jeg var ansatt hos dette firma. Det kom opp en god del av ledelsen fra Fredrikstad. Den øverste driftsleder het Næs, kassereren Ødegård. Jeg ble plassert med en gammel sjømann fra Fredrikstad som het Ole Larsen, en kjekk kar, men ikke egentlig skogsmann, og en dårlig skiløper, som slet seg helt ut i den dype snøen. Vi hadde vårt hovedkvarter dels på Fæmund hotell, men mest hos Håkon Sorken, som nå er 103 år, og kona, som døde nær 100 år. Begge kjekke folk, som jeg besøkte for et par år siden, da jeg hadde moro av å se på gamle tomter etter 60 års fravær.
Larsen og jeg lå i koie en mil inne på skogen fra Sorken. Det var ljørbu med peis på gulvet og hull i taket, hvor vi kikket på stjernehimmelen i 41 minusgrader, en rekord som ble slått siste vinter med nær 50 minusgrader. Om morgenen når vi våknet, var klærne frosset fast ved veggen, så dette var ikke noe liv for sveklinger. Da jeg var ung og rask skiløper, falt det i min lodd å gå ned til Sorken hver lørdag etter proviant. Og da fikk jeg ligge i ordentlig seng i to netter til mandag morgen. En mandag jeg kom tilbake til skogen, hadde det vært spritgauker fra Sverige rundt i koiene, og Larsen sa det hadde vært et helsike liv. Larsen og jeg blandet oss aldri bort i slike saker, og hvis andre hadde noen interesse av det, så bodde lensmannen på Os, 10 mil vekk, og alle spritgauker var langt inne i Sverige.
Under tømmerdriften ansatte staten lege, og Kiær ansatte et fordrukkent individ fra Sør-Norge som «polis». Polisen var svært liberal. Hva kunne han egentlig gjøre blant svenske og norske bolagsfolk og med rikelig brennevin fra Sverige? En gang på Drevsjø, da man kastet favnved gjennom vinduene, hadde bolagsfolket plassert «polisen» på dass, og en bolagskar gikk rundt med polisens lue og agerte polis. Og når folk henvendte seg til polisen, så sa han bare: «Ta det med ro, ta det med ro!» Ja, hva kunne han egentlig gjøre? Man må ikke herav trekke den falske slutning at disse bolagsfolk var ville dyr. De var sterke og harde folk, snille og hjelpsomme i skogen. Jeg hadde aldri noe bryderi med dem i skogen, og hva de foretok seg utenom skogen, det fikk bli deres egen sak.
I mitt distrikt hadde vi en kjempekar helt utenom det vanlige, nemlig Martin Storbækken fra Trysil. Martins far, som var en gammel mann, var også med, og lå i koie i skogen. Martin kjøpte gård i Romedal, hvor han lever nå, og så vidt jeg vet er han over 90 år. Martin var en veldig rolig og sindig kar, som slike kjemper ofte er. Det går mange beretninger om hans krefter her på Hedemarken.
Høsten 1906 skulle Staten selv drive tømmeret ved Femund, og jeg fikk telegram fra skogforvalter Kildal om å komme til Femund og drive for Staten, men da hadde jeg kjøpt billett til Amerika, hvor jeg ble i 18 år, og siden har jeg ikke hatt noe med skog å gjøre.»
Tømmermåling, muligens i Femundstraktene, i 1905. Fotografiet er tatt på ei snødekt flate, antakelig isen på et vassdrag, der tømmerkjørerne har lagt barkete, malmfulle furustokker fra fjellskog i lave floer, slik at tømmermålerne skulle få lett adgang til hver enkelt stokk. Da dette fotografiet ble tatt var tre målere i sving. Til venstre ser vi en mann med skyveklave som brukes til å måle diameteren i enden av en stokk. Ved den andre enden av stokken står det en annen kar med ei stikkbok, hvor han setter et merke ("stikker") stokken i riktig dimensjonsrubrikk. Mellom de to nevnte målerne står en tredjemann med ei merkeøks, et skaftredskap med en profilert egg som ble slått inn 5-6 ulike steder på stokken. Disse profileterte merkene var kjennetegn som fortalte hvem som hadde kjøpt stokken. Tømmermerkene var viktige identitetssymboler i ei tid da mange kjøpere fløtte tømmer i de samme vassdragene. Stokkene ble sortert etter slike merker når de nådde sorteringslensene.
Ei øyenvitneskildring fra de såkalte «Femundsdriftene», som dette fotografiet kan knyttes til, finnes under fanen «Opplysninger».
Add a comment or suggest edits
To publish a public comment on the object, select «Leave a comment». To send an inquiry directly to the museum, select «Send an inquiry».