Fluebinderen Erling Sand (1917-2002) fotografert i verkstedet sitt, der han satt på en stålrørstol ved et kvitmalt arbeidsbord med ei stikke hvor han hadde festet kroken han skulle...

Erling Sand var 2. generasjons fluebinder. Faren John Sand (1894-1967) fikk en elementær innføring i dette finmotoriske håndverket av Olaf Holmseth (1877-1961) i nabobygda Trysil. For å videreutvikle sine ferdigheter skaffet han seg faglitteratur, som i dette faget stort sett var engelskspråklig. Følgelig måtte han også sette seg inn i et språk som engerdøler i hans generasjon ikke lærte på skolen. John Sand bygde seg opp et ei stor mønstersamling med tegninger og beskrivelser av fiskefluer. Han lagde også sine egne fluemodeller, hvorav den mest populære gikk under navnet «Sands favoritt». John Sand holdt også fluebinderkurs for sambygdinger som var interesserte i en aktivitet som kunne gi biinntekter i et lokalsamfunn med jordbruk på små driftsenheter i et tøft klima som dominerende inntektsgrunnlag. Den mest aktive av John Sands fluebinderelever var sønnen Erling, som er portrettert på dette fotografiet. I sine mest aktive år produserte han bortimot 25 000 fiskefluer i året. Som faren var han en ivrig mønstersamler. Erling Sand utviklet også egne fluetyper. En av dem kalte han «Verre enn minken», en annen kalte han «Femundsreguleringa» - navn som skulle antyde fluenes evne til å ta fisk. Omkring 1970 begynte Erling Sand å arbeide med ei samling som skulle omfatte de fleste av verdens våtfluer for ørret. Det ble ei samling med drøyt 1 000 fiskefluer, bundet i to eksemplarer. Den ene halvdelen av samlinga beholdt han i verkstedet sitt i Engerdal, den andre halvdelen ble montert sammen med faren John Sands fluebinderbord i ferskvannsfiskeutstillingen som ble åpnet på Norsk Skogbruksmuseum i 1973. Erling Sand kombinerte fiskeflueproduksjonen med en oppsynsmannsstilling i Femundsmarka.

Collapse text