Interiør fra Arnestadkoia i Løten allmenning (Løiten almenning). Fotografiet er tatt mot komfyren som sto midt i koierommet. Det var en HamJern-komfyr nr. 4, som var 85 centimeter ...

I 1982-utgaven av Løten historielags årbok «Lautin» skrev allmenningsbestyrer Even Høgholen følgende om Arnestadkoia:

«De som har besøkt Skogbruksmuseet har sikkert lagt merke til Arnestadkoia fra Løiten almenning. Den står montert inne i samlingene med ene langveggen fjernet slik at en ser koia innvendig, utstyrt med det meste av det som var vanlig på den tid koia var i bruk i mellomkrigsårene. Midt på golvet koiekomfyren med ovnsrøret av blikk opp gjennom taket. Kaffekjelen og stekepanna på plass oppå komfyren. Bordbrisker til å sitte og ligge på langs veggene, den enkle hylla på veggen over briskene med plass til nødvendige ting, kaffe- og sukkerbutter og matvarer som kunne holde seg inne i koia. Ellers var det vanlig at taket var bygget noe fram over den enkle inngangsdøra med et matskap på hver side. På veggen like innenfor døra seleknaggen til å henge hesteselen på når den ikke var i bruk. Vinterstid ville den ellers stivfryse om den skulle oppbevares ute. Neverkonten hørte også med i bildet fra denne tida.

I det hele tatt er denne koiemontasjen fint arrangert og lar oss på en ypperlig måte ane noe av den særegne atmosfæren ved koielivet på den tid. Her skulle 6-8 mann, ja kanskje enda flere, bo sammen hele uka, lage mat, spise og sove på den knappe plassen som var til rådighet. En måtte lære å jenke seg etter forholdene. Hygienen kunne det nok bli så som så med.

Arnestadkoia er en av mange lignende skogskoier i almenningen fra tida etter første verdenskrig. Koia hørte hjemme i det midtre skogvokterdistrikt, som er beliggende mellom Rokosjøen og jernbanelinja. Nøyaktigere beskrevet lå den 1,5 9 km rett nord for Mosjøen i en trakt som kalles for Arnestadmarka. Opprinnelsen til navnet vet vi lite om, men det kan vel tenkes at det er koia som har gitt navn til området. Koietomta er fremdeles godt synlig og ligger fint til på en liten grasslette oppe på en sørvendt bakkekam. Det er trolig at det også har stått koie her tidligere. Den gamle stien fra Østroa til Veensetra går like forbi. Den går fra grenda på sørsida av eiendommen Grefsheim fram til Korsbrenna, der den deler seg med en gren til høyre over Sletthelleren, forbi Sletthellkoia til Stålsetra, mens den går til venstre ved Veensetra. I dag går det skogsbilveg like forbi koietomta. De gamle, fine stiene blir for det meste liggende ubenyttet, gror igjen og forsvinner mere og mindre.

Noe av det viktigste å ta hensyn til når koietomta skulle tas ut, var at det fantes sikker vannkilde i umiddelbar nærhet. I så måte var Arnestadkoia fint plassert. Den lå i et område som er svært rikt på oppkommer. Kallkjella like nedenfor koia står breddfull av det fineste drikkevann selv i de aller tørreste somre. Ellers er det vanlig å plassere koiene inn til eller i nærheten av utkjøringsvegene for tømmeret. Disse kaltes også for vinterveger. Vintervegen forbi Arnestadkoia gikk i sørvestlig retning og inn paa basvegen «Olsergata» (oppkalt etter skogsbestyrer Olsen). Denne går fra Ebruområdet over flere store myrer og ned mot Rokosjøen. Sagtømmeret gikk jo til Rokosjøsaga, mens eventuelt salgstømmer ble kjørt til Hamardammen for å fløtes videre i Svartelva.

Arnestadkoia skal være oppsatt omkring 1920. Det var en stordrift i Arnestadmarka vinteren 1923/24. Da ble det utblinket 13 886 trær som ga 4 829 kubikkmeter tømmer. Koia stod i alle fall ferdig til denne drifta. Koiebygger var Gustav Andersen Nordvi. Han var tømmermann og bruker av eiendommen Bjørnstad i Østbygda på denne tida. Han har visstnok også bygd flere koier i allmenningen. Tømmeret til koia ble hogd på stedet og laftet på vanlig måte. Til tetting av veggfarene ble det brukt mose. Skårne materialer gikk det ikke mye av. Til gulv, himling og brisker bruktes en toms uhøvlede bord. Vinduene kunne være noe forskjellig plassert. Arnestadkoia hadde et lite vindu på hver langvegg og et noe større på tverrveggen motsatt inngangsdøra. Taktekkingsmaterialet var opprinnelig høvlet takflis. Senere, når taket begynte å lekke, ble det lagt bølgeblikk utenpå taket. Koias grunnflate var ca. 25 kvadratmeter.

Arnestadkoia var siste gang i bruk under tømmerdrift i området vinteren 1962/63, og da vesentlig som kvilekoie, men det var også noen som lå der hele uka. Mer restriktive koieforskrifter for skogshusvær begrenset etter hvert bruken av slike koier. I dag står noen av dem igjen på forskjellige steder i allmenningen som et krypinn for tilfeldige skogsvandrere og som et minne om tidligere tiders koieliv.

Arnestadkoia ble tatt ned og flyttet til Skogbruksmuseet i 1970.»

Collapse text