I 1906 tok Smaalenes skogselskab, seinere mer kjent som Østfold skogselskap, et initiativ for å få etablert en brannvaktstasjon på fjellkollen Linnekleppen, på grensa mellom davære ...
I 1906 tok Smaalenes skogselskab, seinere mer kjent som Østfold skogselskap, et initiativ for å få etablert en brannvaktstasjon på fjellkollen Linnekleppen, på grensa mellom daværende Aremark, Degernes, Rakkestad og Øymark kommuner. Ifølge de nivelleringsarbeidene som var gjort den gangen raget Linnekleppen 331 meter over havet. Seinere målinger har redusert høyden med fem-seks meter. I norsk sammenheng er ikke dette noen stor høyde, men det var bare en annen lokalitet i Østfold som ble ansett for å være høyere. Og at Linnekleppen hadde «milevid udsigt over bygderne og altsaa var det bedste sted i det hele amt for oprettelse af en brandstation», var det ingen som kunne bestride. Det var også bred enighet om at brannvaktstasjoner var betryggende foranstaltninger for skogbruket. Men det kostet penger å etablere og drive dem. Derfor forsøkte skogselskapet å mobilisere de berørte kommunene til å delta i et spleiselag. Dessverre viste det seg at et par av de aktuelle kommunestyrene ikke så seg råd til å bidra. Dette førte antakelig til at også de kommunene som i utgangspunktet hadde vært betalingsvillige vegret seg. Saken ble i hvert fall stilt i bero, men ikke særlig lenge. Prosjektet ble lansert på nytt, og høsten 1907 fattet skogselskapets styre vedtak om å starte byggearbeidene. Selskapet skulle bekoste den lille bygningen som måtte til, Rakkestad kommune gav penger til telefonlinje, og kommunene Øymark, Aremark, Berg og Eidsberg ville bidra til vaktholdet. Fylkesskogmester Ketil Folkestad (1875-1921) fikk i oppdrag å ordne avtale om tomt og utarbeide tegninger og kostnadsoverslag. Det ble reist ei lita, laftet hytte på drøyt to meter høye trepæler til brannvakten. Gardbruker Ludvig Hansen Gjulem (1844-1927) fra Rakkestad skal ha vært en viktig støttespiller under byggeprosessen. Anlegget ble satt i drift sommeren 1908, som den tredje skogbrannvaktstasjonen i Østfold. Den første ble bygd på Vedøfse i Aremark av godseier Peter Martin Anker (1863-1939), som eide mye skog i dette området. Anker var også sentral i foreningen «Skogens Venner», som hadde reist et brannvakttårn på Høyås i Asak, og han var styreleder i Smaalenenes skogselskap, både da stasjonen på Linnekleppen ble bygd, og da det året etter ble reist et tårn på Haukenesfjellet i Rømskog. Dermed var det etablert så mange stasjoner at man regnet med å kunne observere ethvert skogbranntilløp i Indre Østfold fra minst to retninger. «Derved kunde man bl.a. ved Anvendelse af Kompas nøaigtig beregne det Punkt, hvor Røg viste sig», ble det sagt i skogselskapets generalforsamling.
I åra som fulgte ble det observert røyk som viste seg å stamme fra branntilløp fra dette nettverket av stasjoner med telefonforbindelse, som gjorde det mulig å mobilisere slokkingsmannskaper raskt. Stasjonene dekte for øvrig ikke bare Indre Østfold, men hadde også overblikk over tilstøtende deler av Sverige, hvor det også var instanser som fikk telefonvarsel. At branner på den andre sida av riksgrensa ble varslet og forsøkt slukket så raskt som mulig reduserte naturligvis faren for at ilden skulle spre seg til Østfold-skogene. Samtidig var man klar over at ressursgrunnlaget på svensk side av grensa var viktig for den skogbaserte industrien i Halden, og dermed hadde betydning også for norsk økonomi.
Brannvaktstasjonen var betjent i de varme og tørre periodene i sommerhalvåret, vanligvis 80-100 dager i året. Sjøl om Linnekleppen var turmål, kunne det bli lange og ensomme dager for den som skulle føre tilsyn med eventuelle branntilløp. Lesing var en fritidssyssel som lot seg forene med vaktholdet. I 1917 skrev Ludvig Gjulem, som ser ut til å ha vært Skogselskapets kontaktperson overfor dem som bemannet tårnet, blant annet følgende til Skogbrand-direktør Reidar Holst (1887-1940), som hadde bidratt med et lite bibliotek med 30 bind: «De tilsendte bøker, med sit alsidige utvalg vil passe baade for den ene og den anden vaktmand og vil bli ham til meget adspredelse og underholdning, ligesom de er lærerige og siviliserende, hvorfor jeg atter paa egne vegne takker Dem hjerteligst.» De fleste av bøkene var romaner, men en del av titlene indikerte også en religiøs orientering.
I 1921 fikk Linnekleppen noe som var mer presist enn kompass, et kartmontert peileapparat med dioptre. Samme år ble det lagt ny telefonlinje til Øymark. Den opprinnelige telefonlinja til Rakkestad hadde gjort det mulig å komme raskt i kontakt med den kommunale skogbrannberedskapen i Indre Østfold. Med linja til Øymark kunne han like lett varsle de bygdene som soknet til Haldenvassdraget.
Da Linnekleppen i 1928 ble inspisert av en representant for Det norske gjensidige Skogbrandforsikringsselskap – vanligvis bare kalt «Skogbrand» - var det cirka halvannen time å gå fra Fuglnes i Rakkestad til brannvaktstasjonen. Da inspektøren endelig kom opp konstaterte han at oversynet over landskapet var fantastisk: «Stationen har en glimrende beliggenhet paa det høieste punkt i indre Østfold med utsikt horisonten rundt og synsfelt helt til Telemarksfjeldene i vest, Tryvandshøiden og hele indre Østfold i nord, langt ind i Sverige i øst i til Vedøfse m.m. i syd.» Ankepunktet var hytta på Linnekleppen: «Stationen er ganske lav, kun et par meter høi, og utsikten vilde forbedres med et høiere taarn eller ved racering af den omliggende skog.» Dessuten var kartplata i dårlig forfatning og sikteapparatet var defekt.
Skogbrand ville gjerne satse videre på Linnekleppen. I 1935 reiste dette selskapet ut nytt, 14 meter høyt tårn på Linnekleppen. Her prøvde Skogbrand seg på noe nytt: Et tårn som var oppført i stål og betong. Tidligere hadde selskapet holdt seg med tårn av tre. Den nye konstruksjonen 14 meter høy. Tårnet ble i hovedsak levert av firmaet Betongmast, men sjølve hytta hvor brannvakten skulle ha tilhold, var en trekonstruksjon, utført i bordkledd bindingsverk. Denne delen av anlegget, samt en ny utedo, ble bygd av byggmester Karl Galaas (1882-1962) fra Rakkestad. Bygningsarbeidene ble kostbare, blant annet på grunn av den lange og besværlige transporten av stål, sement og trevirke opp til Linnekleppen. Hytta måtte gjennom en omfattende reparasjon i 1960, da den ble oppfattet som et «nærmest helsefarlig» oppholdssted. Denne gangen var det gardbruker Olav K. Harlem (1914-1978) som administrerte arbeidet.
Det nye tårnet ble en attraksjon for turgåere i området. Våren 1936 mottok Skogbrand et brev fra vaktmannen med følgende tekst: «Da det er umulig for mig og holde publikum fra platformen ved det nye vakttårn. For publikum vil ikke høre hvad jeg siger, og når det skal hvere adgang forbudt til vakttårnet, så må det hvere et malt skilt med røde bokstaver så publikum kan se hvad det står på skiltet.» Ønsket ble imøtekommet.
Det var skogbrannovervåking som var hovedfunksjonen til stasjonen på Linnekleppen. I 1930-åra leverte vaktmannen også værdata til Meteorologisk institutt i Oslo. I 1956 søkte Forsvarets distriktsingeniør om å få bruke tårnet som militær utkikkspost, noe som ble innvilget. Beredskapen ved de fleste skogbrannvakttårn i Norge opphørte i 1960- og 70-åra, fordi Skogbrand og fylkesskogselskapene fant det vel så effektivt å samarbeide med lokale småflyentusiaster om tilsynet. Linnekleppen var imidlertid fortsatt bemannet nesten fram til 2020.
I arkivmaterialet etter forsikringsselskapet Skogbrand finnes et avisutklipp om skogbrannvakttårnet på Linnekleppen i Østfold. Verken avisas navn eller publiseringsdato er oppgitt, men oppslaget er antakelig fra avisa Lokalposten 1. april 1935. Teksten lyder slik:
«Vakttårnet på Linnekleppen i ny, forbedret utgave.
Det nye, 14 m. høie tårn blir tatt i bruk til sommeren.
For dem som ønsker å drive utendørs sport og idrett året rundt er ikke de klimatiske forhold her i den søndre del av Østfold fylke de aller beste. Efter sommerens og høstens livlige sesong, kommer vinteren som oftest med håpløse vær- og føreforhold, og tvinger en til å holde sig i ro til våren kommer.
Det er derfor intet under at skogsturene i den senere tid er blitt populære her ute. Alle tar dem som en nødvendig overgang fra de stille vintrer til sommerens livlige sportsliv. Og enten man vil forberede sig på trening til konkurranseidrett eller man bare ønsker mosjon, er turene like nyttige.
I de senere år har det fra forskjellig hold vært arbeidet ivrig for å øke interessen for denne form for sport. I våre distrikter er det utført et utmerket arbeide med oppmerkningen av en rekke gangveier. Fotturistene kan derfor nu legge sine marsjruter i det mest fremkommelige terreng. Og man risikerer ikke å komme på villstrå om man kanskje ikke er så helt stø når det gjelder å ta sig frem efter kart og kompass.
Og skogstraverne har vist at de setter pris på tiltaket. Den livlige trafikk, som, på utferdsdagene om våren og på forsommeren går langs «blåveiene», beviser klart nok hvor populære de har blitt.
Som det centrale punkt i rutene ligger Linnekleppen. Besøket på skogbrandstationen der oppe har i de senere år øket meget sterkt. Og det er vel få som har angret på at de har lagt ruten dit. Det herlige utsynet man får der oppe fra kunde være god belønning for langt verre strabadser enn dem en må gjennemgå for å nå dit op. Hvis man da i det geletatt kan kalle det strabadser den smule anstrengelse det koster.
Og efterat Østfold skogselskap i fjor sommer reiste det nye vakttårn der oppe, kan man få et utsyn som er enda mere praktfullt. Særlig er dette naturligvis tilfelle hvis man våger sig helt op på den øverste platform. Man kan nemlig godt så våge, for denne ligger 14 meter over bakken, og vi tør påstå at ikke alle går dit op første gangen uten å merke en viss beklemmende følelse i mellemgulvet.
Selve tårnet er i og for sig verd et besøk. Det er reist av A.s. Betonmast, Oslo Man stusser uvilkårlig over at de slanke betonmastene kan holde. De er reist efter en metode som er uteksperimentert av firmaet. Denne gjør det mulig å reisemastene på sine endelige plasser uten anvendelse av stillads. Tårnet står som et eksempel på hvor langt man nu er kommet i den spesielle byggeteknikk som kreves ved anvendelse av jernbeton.
Det er værhårdt oppe på Linnekleppen. Det skramler i jerntrappene når de sterkeste vindkastene tar tak. Så det har nok ikke vært så helt enkelt å få reist de nødvendige forskalinger. Og transporten av byggematerialene fra Aremarkveien og op til toppen var også vanskelig og meget kostbar.
Men nok om dette, tårnet er nu reist, og til sommeren skal det på den nest øverste plattformen innredes et rum for vaktmannen. Og hos turgjengerne, som får anledning til å benytte det som utkikstårn, vil det nok øke interessen for toppen ganske betraktelig.
Det er enda altfor mange, selv i Rakkestad og Degernes, som ennu ikke har avlagt pliktvisitten der oppe. Dette er tilfelle selv med frisk og sprek ungdom, som kanskje tilbringer fridagene med å drive gatelangs i stasjonsbyen, enn at de ta den smule anstrengelse som nødvendigvis er forbunbdet med en tur der op.
For å komme tilbake til innledningen og de dårlige føreforholdene skiløperne her i distriktet har å stri med, kan man nevne at oppe i traktene om Linnekleppen har vi kanskje de mest stabile føreforhold i denne del av fylket. Om snedekket er altfor tynt til skiløpning på flatbygdene omkring, har man der inne brukbart føre. Dette burde alle som benytter de fattige leiligheter vinteren på våre kanter kan by til skiløpning få anledning til å utnytte. Rent bortsett fra at føret er bedre, er terrenget der inne så avvekslende at det kan legges mange morsomme løiper der inne, både turløiper og konkurranseløiper.
Men før det kan bli tale om noe slikt må man få det nødvendige kvarter der inne. Det må først reises en turisthytte enten på selve toppen, eller i nærheten av den.
Vi har i den anledning forespurt Halden Skiklubb og Turistforening om den er interessert i å få reist en slik hytte der oppe. Foreningens sekretær, Krosby, uttaler elskverdigst om saken:
«Vår forening er selvfølgelig meget sterkt interessert i arbeidet for Linnekleppen som utfartssted, da Haldenserne jo er blant de ivrigste til å hjemsøke toppen og vel kanskje utgjør den største kontingent av besøkende. Vi har derfor i samarbeide med Den norske Turistforening blåmerket en løipe fra Linnekleppen – over Kolbjørnsvik I til vår turisthytte Høiås ved Halden. Denne blåmerkning er fortsatt videre over Tistedalen frem til Ørsjøen og vil til sommeren bli fortsatt videre frem til svenskegrensen ved Hallerød, hvorfra den svenske turistforening vil merke veien videre over Klefmarken frem til turiststedet Ed i Dalsland.Vi vil også til sommeren få en sammenhengende løipe fra Ed i Sverige over Halden og frem til Linnekleppen og håper da også å få trukket med en del svenske turister over denne løipe. Samtidig med denne merkning, søker vi å skaffe våre medlemmer billigere overnattingssteder på disse lange løiper.
Å få en stor prektig turisthytte på toppen av Linnekleppen, med sin strålende utsikt, vil selvfølgelig bli en enestående severdighet og vilde i høi grad øke interessen for denne og for de derfra utgående løiper og vilde også bli omfattet med stor interesse av vår forening. Men at Halden Skiklubb og Turistforening økonomisk skulle kunne støtte et slikt byggeforetagende vil det ikke være tale om, dertil er opgaven altfor stor og ligger helt utenfor vår forenings økonomiske ramme og vel også utenfor andre lokale foreningers.
Den forening som her muligens kan gjøre noget må være Den norske Turistforening. Den har i de senere år begynt et energisk arbeide for å trekke folk ut i våre skogdistrikter. Den har begynt opmerkning av skogsløiper og istandsettelse av overnattingssteder bl. a. ved Kolbjørnsvik. Det kunde jo tenkes at man kunde få denne forening interessert i et slikt bygg. Men foreløpig vil den vel se tiden an og se hvor stor trafikken blir, og hvor meget overnattingsstedet på Kolbjørnsvik blir benyttet.
Som sagt er vi meget interessert i et eventuelt bygg av turisthytte på Linnekleppen og vil i tilfelle støtte et slikt arbeide så langt som vi formår.»
Den mest «turisthytteorienterte» delen av denne teksten ble også publisert i Halden Arbeiderblad 5. april 1935.
Indre Smaalenenes Avis hadde følgende notis om bygginga av brannvakttårnet 10. september 1934:
«Det nye vakttårn på Linnekleppen
Kostbar støpesand.
Det nye vakttårn på Linnekleppen nærmer sig nu sin fullførelse. Tårne vil få den anselige høide av 14 meter. Det er vel derfor sansynlig at ikke alle og enhver våger sig der op.
Transporten av støpesanden til tårnet er blitt meget kostbar. Det fortelles til vår avis at transporten av sanden fra veien og op til byggeplassen kommer på ca. 80 kr. pr. kubikmeter. I det hele komme transporten av materialene på ca. 2 000 kr.»
Bygging av tårnet på Linnkleppen skogbrannvaktstasjon i 1934. Fotografiet viser reising av noe som synes å være lange forskalingskasser med kvadratisk tverrsnitt. Forskalingskassene skulle brukes under støping av beina til tårnet.
Det første brannvakttårnet på Linnekleppen, som ligger 327 meter over havet på grensa mellom Degernes og Øymark, ble bygd i 1908. Det opprinnelige tretårnet ble altså erstattet av et betongtårn i 1934. Dette ble det av norske brannvakttårn som var lengst bemannet.
Title
«Linnekleppen, Marker, Østfold» (Innskrift på kanten av 6X9-negativ)
Add a comment or suggest edits
To publish a public comment on the object, select «Leave a comment». To send an inquiry directly to the museum, select «Send an inquiry».