• Bygging av soppeapparat ved Lillehammer lense - der Gudbrandsdalslågen renner ut i Mjøsa - vinteren 1909. Slike soppeapparater (enkelte steder også kalt «mosemaskiner») besto av to pongtonger med flåteganger, som var forbundet med tverrstilte bruer. Den nedre brua var faststående, den øvre var bevegelig. Begge hadde nedfellbare stenger («bein»), som ble brukt til å presse sammen det løstømmeret som befant seg inne i soppeapparatet.  Da dette fotografiet ble tatt, var innretningen uferdig. Den lå på ei snødekt isflate på Vingneslandet.  Isen ble tydeligvis brukt som arbeidsplattform. Pongtongene med gangbaner og skinnegang var langt på veg ferdige, men skuret der den motoriserte vinsjen som skulle drive anlegget skulle stå, var fortsatt bare et bindingsverksskjellett. Når soppeapparatet var ferdig skulle det plasseres i den nedre delen av lenseanlegget, der ferdigsortert tømmer ble ledet med den svake strømmen inn mot soppeapparatet, der den øvre brua sto med oppslåtte «bein», slik at stokkene la seg parallelt mot den nedre brua, hvor beina var felt ned i vannet. Når soppeapparatet var passe fullt, felte lensekarene ned «beina» på den øvre brua, og kjørte den, med vinsjen som trekkraft, mot den nedre brua.  Dermed ble tømmeret presset ihop, slik at det kunne slås vaiere rundt «soppa» - tømmerbunten. Deretter hevet de «beina» på den nedre, faststående brua, slik at tømmeret kunne flyte ut av anlegget. Soppene ble samlet opp og bundet sammen i «slep», som ble buksert sørover Mjøsa. Før dette kunne skje måtte tømmeret være sortert, slik at det tømmeret som skulle til sagbruk og treforedlingsindustri i Mjøs-regionen kunne skilles fra det som skulle fløtes videre nedover Vorma og Glomma.

Da Kristiania Tømmerdirektion i 1903 vedtok å overta administrasjonen av fløtinga på Mjøsa hadde Lillehammer lense lenge hatt lokalt eierskap. Den nevnte beslutningen fikk i første omgang ingen annen konsekvens for lensedriften enn at det fra da av var Tømmerdirektionen som inviterte til anbud på driften av de 8 lenseanleggene som fantes der fløtingsvassdragene rant inn i innsjøen. I 1908 inngikk Kristiania Tømmerdireksjon forpaktningsavtale for Lillehammer lense, og det var denne organisasjonen som moderniserte anlegget. De to første sesongene, i 1909 og 1910, ble soppeapparatene drevet av en dampmaskin. Etter dette inngikk Tømmerdireksjonen avtale med Lillehammer kommunale elektricitetsverk om leveranser av elektrisk energi. Fra da av ble soppinga av tømmer utført med elektromotorer som drivkraft. Trepongtongene vi ser på dette fotografiet ble erstattet av stålpongtonger fra Hamar Jernstøperi og mek. Verksted våren 1916.

Onsdag 12. mai 1909 beskrev avisa «Lillehammer Tilskuer» det nye soppeapparatet ved byens lenseanlegg slik:

«Soppemaskinen ved Lændsen er nu paa det nærmeste færdig. Det bestaar av to 64 Meter lange flydende Broer, der holdes sammen av to 12 M. lange Tverbroer. Paa den ene Langside ligger Maskinen. Hele Apparatet ligger paa langs i Strømretningen. Tømmeret kommer drivende ind i den øvre Ende, og føres af Strømmen ned mod to flere Meter dybe Arme, der stikker ned fra den nederste Tverbro. Her hobes det da op, og det slig, at Stokkene blir liggende paa tvers imellem begge Langbroer. Naar hele Rummet er fyldt trækkes en forskyvelig Bro, der ogsaa er forsynet med nedstaaende Arme, nedover af Maskinen, og derved presses Tømmeret sammen i en flere Meter dyb Sop. Der slaaes Staaltraadbaand om, og Soppen er færdig. Armene paa den nederste Tverbro løftes op og Soppen flyder ud. Saa begyndes der paa igjen paa samme Maade.»

Dampmaskinen som drev anlegget fra starten av kunne fyres med ved.
    Photo: Anno Norsk skogmuseum

«Lillehammer 1909»

Add a comment or suggest edits

To publish a public comment on the object, select «Leave a comment». To send an inquiry directly to the museum, select «Send an inquiry».

Leave a comment or send an inquiry

Order this image

Share to