Seks tømmerfløtere kviler på en elvebrink ved Julussa i Elverum i Hedmark våren 1969. Kvileplassen er en lysning i et landskap med furuskog, der karene har gjort opp et lite bål. ...

Elverum historielag produserte i 2013 et hefte med tittelen «En guide til Julussa og Julussdalen». Her finner vi en tekst om tømmerfløtinga. I den innledende delen om fløtingas eldre historie er det et par tvilsomme utsagn, men for øvrig gir denne korte artikkelen et godt bilde av fløtinga i Julussvassdraget:

«Tømmerfløtinga i Julussa.
Oversikt
Jordbruket i Østerdalen var ofte utsatt for frost og flom, og ga få muligheter for ekstra inntekter til bygda. I skogen lå det et betydelig inntektspotensial. Men skulle skogen gi inntekter, måtte tømmeret fram til markedene. Skogsdrift og fløtning var fra midten av 1700-tallet og fram til siste krig langt viktigere for velstanden i Elverumsområdet enn de fleste i dag er klar over. Hedmark er landets største skogfylke, og tømmerfløtning var en sentral aktivitet i Østerdalen.

I Elverum har det vært fløtning i ni sideelver som munner ut i Glomma. Disse ble også kalt tverrelcer. Av de ni er det bare Julussa som renner mot nord. Julussas nedslagsfelt er over 300 000 daa, tilsvarende ca. ¼ av Elverum kommunes areal. Tilveksten i denne skogen er på ca. 100 000 m3 pr. år.

Julussa er ei relativt lita elv med begrenset vannføring. Skulle det kunne fløtes tømmer noenlunde årvisst, måtte det bygges dammer for å spare nok vann til å få tømmeret fram til den langt mer vassrike Renaelva.

Julussa ble tatt i bruk til fløtning på 1700-tallet. Siste året med fløtning var i 1969. På første halvdel av 1900-tallet ble det fløtet i gjennomsnitt ca. 25 000 m3 tømmer pr. år. I storåret 1921 ble det fløtet hele 57 000 m3. Men så kom det et økonomisk krakk, og året etter ble det fløtet bare 6 000 m3.

For å kunne fløte tømmer med liten vann må hele vassdraget fungere som en enhet, og dette krever organisering. Statlige myndigheter så tidlig behovet for slik organisering. I 1811 ble det ved lov påbudt å bruke fløtersjefer, såkalte fløterhusbonder. De ble lønnet av skogeierne og hadde ansvaret for å gjennomføre fløtinga. De skulle lede et fløterlag og ha oppsyn med hele eller en bestemt del av vassdraget. Fløtningsloven av 1854 ga flere regler. Den krevde bl.a. at det ble opprettet elvestyrer for å planlegge og administrere fløtninga.
I Julussa var det vanlig med et mannskap på ca. 100 fløtere. Fløtinga ble utført i løpet av to-tre hektiske uker om våren, da vannføringa var på det største. Et åstyre på 3 mann administrerte fløtinga og vedlikeholdet. Julussa med sideåer var inndelt i 4 roder. Sideåene Røta og Ringsåsbekken utgjorde en egen rode 5. Fløtningskostandene ble beregnet med egne satser for hver rode, rode 1 hadde lavest sats og rode 5 høyest.

Fløtningsdammene
Det er fem fløtningsdammer i Julussa, øverst Sjødammen ved utløpet av Bergesjøen, så Ringlidammen ved Trysilvegen, Høymodammen ved avkjøringa til Nordskogbygda, Brattveltdammen og Mørstaddammen i Åmot. Høymodammen ble tidligere kalt Kvenndammen. Også i noen av tverråene til Julussa ble det bygd dammer for å samle opp vann til fløtinga. Men det er fløtinga og dammene i Julussa som beskrives her.
Ifølge fløtningsprotokollener ble brattveltdammen bygd ut i 1871 til en kostnad av 235 Spd. Ut fra plasseringen i vassdraget må vi regne med at det var dam der fra før. Dagens dam er steinmurt med gangbru over. I en av steinene er det risset inn initialene GG og årstallet 1899. Dette er antagelig etter en utbedring utført av steinmureren G. Gundersen. Han var involvert i byggingen av flere damanlegg i Elverum. Dette gjelder m. a. Ringlidammen, som vi vet ble bygd i 1899. Høymodammen og Mørstaddammen i Åmot er begge fra 1860. Sjødammen vet vi lite om.

Tømmerfløterne og de sosiale forhold
Det praktiske arberidet ble altså ledet av en fløtersjef som fram til slutten av 1920-tallet også ga anbud på fløting. De fleste av fløterne var fra bygda. Den delen av elva som lå i Elverum ble fløtet av folk fra østre Elverum, i elvas nedre del mot Åmot var det åmotinger som fløtte. Fløterne var helst småbrukere og skogsarbeidere som trengte en ekstra skilling. Det var i stor grad de samme fløterne fra år til år, så mange hadde god erfaring. Et flertall av fløterne i Julussa kunne bo hjemme, men kvilte ute. På kvileplassene ble det ofte satt opp en gapahuk som ly mot vind og regn og med et ildsted foran som kunne gi litt varme og fungere som kaffebål. Fløterbuene ved dammene ga også muligheter for overnatting.

Fløtinga kunne være en tøff jobb og krevde god helse. Ikke minst måtte fløterne regne med å gå bløte på beina det meste av dagen, og smidighet var viktig. Det var likevel mindre risikabelt å fløte i Julussa enn i de større elvene. Det var ingen store stryk, og det var kort veg til lands om noen skulle ramle uti. Men risikofritt var de ikke. Det var ofte mindre tømmervaser å ordne opp i, og mye tømmer satte seg fast på land og måtte dras løs. Ikke alt arbeidet kunne gjøres fra land eller fra båt, og det var fort gjort å trå feil.

Det er artig å se gamle bilder fra fløtinga. Antrekket nedentil var viktig. Det var om å gjøre å holdeb seg noenlunde varm på beina. Buksene måtte være av vadmel, og det var vanlig å ha lærstøvler. Mange lokale varianter av leggings ble brukt for å holde føttene varme. De var ofte lagd av filt, vadmel og lær. Sokkene måtte være av ull. De siste årene av fløtertida var det kronemakko under og busserull utenpå. På hodet var det alltid et plagg, gjerne hatt eller sixpence.

Fløtning og forberedelser
Tømmeret som skulle fløtes ble kjørt fram til elva, som oftest med hest og rustning, en slede som besto av to adskilte deler, bukk og geit. Hele stokken ble løftet opp fra baken. På kortere distanser ble det brukt stutting, en slede med korte meier, der man løftet opp og festet tømmeret i den tunge rotenden, mens toppenden ble dratt etter i snøen. Tømmeret ble samlet på velteplasser. Der ble det merket og målt, og var det mye tømmer, ble det floret (lagt opp i flor).
Floringa foregikk slik: Først ble to eller tre stokker lagt med to-fire meters mellomrom på flat mark, nærmest mulig en skråning ved elva og med endene mot denne. Deretter ble det lagt et tett lag med stokker oppå disse, så mange det var plass til, et flor. Oppå disse igjen to-tre nye stokker på tvers og så et nytt flor. Slik kunne man fortsatte til det lå 8-10 lag med tømmerstokker oppå hverandre. Dette hadde to hensikter. Tømmeret kunne få en god tørk, og det ville være lett å få det ut i elva når fløtinga startet. Plassene hvor tømmeret lå ble kalt velteplasser, her skulle tømmeret «veltes» i elva.

Fløtinga ble nøye planlagt. Mannskapene ble fordelt langs elva og hadde ulike oppgaver. Noen hadde ansvaret for å slippe damvann, andre skulle sørge for at tømmeret kom dit det skulle. Samspillet mellom vann og tømmer var viktig, og krevde stor erfaring, spesielt i år det var sparsomt med vann. Dammene både i Julussa og i tverråene måtte lukkes og åpnes i riktig øyeblikk, tømmeret måtte slippes på i riktig mengde fra riktige steder og til rett tid og det måtte ha tilstrekkelig framdrift til å være i rute på sin ferd nedover elva.
Normalt rakk man 1 ½ tur ned elva i løpet av et døgn. Om man slapp et parti tømmer fra Bergersjøen om morgenen, kunne dette nå Renaelva i løpet av 8 timer. Fire timer senere kunne det være nok vann og klart for et nytt slipp fra Bergersjøen, men dette slippet ville normalt ikke rekke lenger enn fram til Brattveltdammen før kvelden kom. Koordinering var særs viktig. Derfor var fløterne tidlig ute med å strekke telefonledninger mellom viktige punkter langs elva, slik at de kunne kommunisere og handle til rett tid.

Dammene i Julussa var nåledammer. Dammene måtte ligge slik til at vannet kunne demmes opp og stanses. På begge sider av elva ble det bygd damvegger, som skulle lede vannet og tømmeret mot et sted i elva hvor det var trangt nok og store nok høgdeforskjeller til at større vannmengder kunne stenges av. Her ble det bygd ei demning. Denne besto av ei solid damkrone på hver side og et midtparti der vannet vekselvis kunne stenges av og slippes gjennom. Damkronene var oftest murt av stein. Enkelte steder, som på Brattveltdammen, var det i tillegg ei trekasse med grov stein på begge sider, kalt damkister, mellom damveggen og damkrona.

Over dammen ble det bygd ei solid bru med en ekstra solid stokk på den sida som vendte mot dammen. Denne ble kalt nåleputa. På bunnen av elva rett under denne stokken eller litt foran ble det festet en like solid bunnstokk mellom de murte damkronene. Denne ble kalt terskelen. Terskelen kunne også være murt. Nåleputa, terskelen og de murte damkronene omkranset den åpningen der vannet og tømmeret vekselvis kunne stenges og slippes gjennom.

Stengingen skjedde ved hjelp av nåler. Dette var solide trestaver som ble satt opp loddrett mellom nåleputa og bunnterskelen. Når hele åpningen var fylt med nåler, kunne mesteparten av vannet stanses, og damvannet steg. Det var en kunst å sette nålene så tett som mulig og slik at de ble låst av bunnterskelen. Men nålene var grovgjorte, så uansett ble ikke dammen helt tett. Redskapene som ble brukt til å tette dammen med var store treslegger og kiler på lange skaft, som kunne brukes til å presse ned eller slå nålene tettere sammen.

Navnet nåler kommer av fasongen på trestavene. I øvre ende var det to hull som kunne minne om nåløyer. Disse hadde hvert sitt formål. Det øverste ble brukt til å løsne nålene. Når dammen skulle åpnes, var det bare å legge et spett mot nåleputa og stikke det inn i nåløyet og vippe opp. Dermed ble nåla løsnet fra terskelen og tatt av vannet, og vann og tømmer kunne strømme fritt. Å løsne et sett med nåler kunne skje på svært kort tid. Det andre øyet ble brukt til å lenke nålene sammen med kjetting eller et tau, slik at de ikke ble ført bort av vannet når de ble løsnet, men ble hengende under dambrua og kunne dras opp igjen og brukes på nytt ved neste damsetting.

Nåledammene kunne også ha en overløpsterskel, der vannet rant over hvis dammen ble fylt helt opp.

Nåledammer er ikke lenger tillat brukt fordi de etter dagens forskrifter ikke er sikre nok.»

Den 22. mai 1954 - femten år før dette fotografiet ble tatt - hadde avisa Nationen en artikkel der journalisten sammenliknet fløtinga i sideelvene Julussa og Hovda:

«Tømmerfløterne vasser i rolige Julussa og priser vårvannet som det fineste legemiddel.
Ville og uforsonlige Hovda – den styggeste elva i Renadistriktet – forsøkes temmet ved store utbedringsarbeider.
Fløter-folkene arbeider nå under langt bedre forhold enn tidligere, men har ofte livet tillåns.
Fra Nationens medarbeider Sverre Syversen
Når det stunder mot våren, blir tømmerfløteren besatt av en rastløs uro. Han snuser på værlaget, vokter på termometeret og holder øye med isen og elva, og er vár for hvert eneste tegn som peker mot den dagen da han kan trekke på seg gummistøvlene og dra av sted med fløterhaken.
Om han ellers er aldri så travelt beskjeftiget i vinterhalvåret, regner han likevel den tiden som en slags dvaleperiode i forhold til det halvåret han bakser med tømmer i dammer og stryk og livsfarlige fosser. Under storparten av fløtningssesongen går han gjennombløt, for gummistøvlene viser seg alltid å bli for korte hvor lange de enn er. Det blir gikt av det, revmatiske besværligheter som han kan pleie i vintertiden, men må glemme i fløtningssesongen, da han tidt og ofte har livet til låns når han flyr på glatte tømmerstokker og skal klare opp hundrer, ja, tusener av stokker som har kvaset seg sammen, eller når han rir båt gjennom frådende stryk. Da er mot, snarrådighet, årvåkenhet, sikkerhet og raskhet verdifulle og nødvendige egenskaper – for tømmerfløteren må være «født» til sitt yrke, han blir artist i sitt fag med årene.
Det er slik med fløtningsformann Oskar Larsen fra Rena også, som tross sine 40 år i faget får de samme urofornemmelser hver eneste vår, og som så snart fløtingen tar til blir i perlehumør, lett til bens og propp full av energi. Han er min ledsager eller rettere sagt veileder på turen i fløtingsdistriktet på Rena-kanten, og det han ikke vet om fløting er heller ikke verd å vite. Selv drosjesjåfør Hagen – som for øvrig er meget stolt av sin nye dieseldrevne vogn som bærer oss av sted etter skogsbilveien mot Brattveltdammen i Julussa – vet atskillig om dette yrket, slik som omtrent alle her oppe gjør det, hvor skogen kler blåne etter blåne så langt øyet rekker. Vi gjør under vår ferd en liten sving bortom Løpet i Rena-vassdraget hvor veldige florer med tusener av tømmerstokker ligger og venter på å bli lempet til vanns. Ofte er arbeidet med disse florene farligere enn selve fløtingen, særlig hvis stokkene er våte. Da kan nemlig hele tømmeropplaget plutselig sette seg i bevegelse og rase ut. Blir ikke folkene som arbeider med florene øyeblikkelig oppmerksom på faren og kommer seg unna, er det små, eller som oftest ingen chanser for å berge liv. Nå skal man forresten begynne å ta tømmerflorene med bulldozer.
HVOR TOLLEF KILDE HADDE STORE PLANER
Det var forresten ved Løpet at østerdalskongen Tollef Kilde ville ha anlagt en cellulosefabrikk. Tømmeret burde absolutt foredles på stedet, mente han, og ikke sendes ut. Men ved foretagendet heftet også en annen plan, nemlig den om å få jernbane over Trysil og inn i Sverige. Men nå er jo mannen bak planene borte, og det er vassdragene som fortsatt frakter tømmeret slik det er gjkort også før hans tid og så lenge dert har vært drevet skogsdrift her i landet.
Vi farer videre etter skogsbilveiene i den dieseldrevne, og vi legger kilometer på kilometer bak oss gjennom skog som utelukkende er bevokst med furu – snart holt med spinkel ungfuru, snart strekninger med høye, ranke, rødgylne stammer, men også forbi enkelte snauhogde arealer, som syner at skogsbilveiene ikke bare byr på fremskritt. Det er nemlig så enkelt og greit å ta for seg av skogen nærmest veien og iblant snaue hele feltet ad gangen.
Julussa er en tverrelv til Rena. Det er en stillferdig, pen elv uten stygge stryk og kritiske punkter for fløtningen, særlig nå etter alle forbedringene som er foretatt. Men den vrir og bukter seg så den egentlig blir dobbelt så lang i forhold til hva den ville vært om dens løp hadde vært noenlunde rett. Seks mil lang er elva, og den begynner ved Bergsjøen i Østre Elverum og renner ut i Rena ved Åmot, etter å ha passert Ringlidammen, Høymodammen, Brattveltdammen og Mørstaddammen. Julussa er for øvrig ikke bare kjent av fløterne som en god elv å arbeide i. Den er også kjent for de opptøyene som fant sted der i 1927 da politi og politihunder og dessuten militær ble sendt dit for å stoppe de alvorlige håndgripeligheter mellom de organiserte fløterne og streikebryterne. Det var utvilsdomhert hendelsene ved Julussa som førte til at organiseringen av skogsarbeiderne tok så raskt fart.
«EN EIER IKKE SÅ MYE AV LIVETS ENKELTE ØYEBLIKK»
Fløterne har ikke så meget å beklage seg over i dag, selv om det å være fløter er et hundeliv, som Oskar Larsen uttrykker det. Tross det, er karene kleine etter å komme seg i gang når det lir på våren, og så snart isen er gått legger de i vei. Iblant blir det en ufrivillig dukkert, det er blitt en del på meg selv også, sier han, og en eier ikke så mye av livet i enkelte øyeblikk. Men det er likevel stor forskjell på fløtingen tidligere og nå. Det er stelt atskillig på elvene og nå har en kopier å ty inn i om natten og når været ter seg ille. Tidligere var det gjerne å dra båten på land og snu den med bunnen i været som tak.
Det er så visst ingen ting å utsette på koia ved Brattveltdammen. Den utgjør sammen med de andre småstuene, og landskapet omkring, en vakker idyll. Inne i koia putrer kaffekjelen på et stort, firkantet monstrum av en ovn, som også gir tørkevarme til strømper, sokker og andre plagg som har hatt intim kontakt med elva. Og utenfor står et halvt hundre tilskurere, mest unger, koner og kjærester til fløterne, som er i ferd med å åpne dambrua ved å heise opp planke etter planke av den veggen som har skilt dammen fra den nedenforliggende elva. Kort etter går denne stri og full ned gjennem dalsøkket, og fløtningsformannen for Julussa, Petter Borg, gir signalet til å la tømmerstengselet oppe i dammen gå.
TØMMERET KOMMER
I løpet av noen sekunder er de store tømmermassene i bevegelse mot dambrua. Farten øker etter hvert og snart etter dundrer de første stokkene mot bruforbygningene, og deiser ned stryket. Enkelte stokker presses ende til værs under det rasende kappløpet mot den smale åpningen under brua, andre legger seg på tvers. Men underlig nok blir de presset på rett kurs igjen. På noe under 12 minutter har 1 200-1 500 kubikkmeter tømmer passert under dambrua uten en eneste brekkasje og det blir noen tusen tømmerstokker som vugger seg ned gjennom de pyntelige strykene på vei mot Rena og Glomma uten at fløterne har tatt en eneste hake borti tømmeret etter at dambrua ble åpnet.
Men ikke så rent få stokker blir tatt av strømmen i bakevjene, og de har en lei evne til å floke seg sammen. Men da er tømmerfløterne på pletten og de får hjelp av to båtlag på to mann som har holdt til oppe i dammen, og som med største nonchalanse lar seg drive samme vei som tømmeret i vill fart under dambrua og ned til stryket. Merkelig nok holder de spinkle farkostene seg på rett kjøl, skal en tro karene som driver denne seilasen er det «… å åke fossene den største moroa vi har». De har dessuten den fordelen å holde seg tørre på bena i motsetning til fløterkameratene langs breddene, som fullstendig ser ut til å ha glemt at gummistøvlene har sin begrensning, når de vasser ute i det iskalde elve-vannet til langt opp på livet for å klare opp det gjenstridige tømmeret.
Det har ingen ting å si at kara blir litt blaute, sier fløtingsformann Petter Borg. Tvert imot ser det ut til at vårvannet har en undergjørende virkning på sykdom – det rene legemiddelet. Vi kan være plaget av gikt og annen styggedom, men det rare er at når vi blir riktig blaute på beina, så blir vi gode att. Jo. Det er jo bra å være fløter nå i forhold til før i tiden, fortsetter han. Nå er det innført åtte-timers arbeidsdag og det er bra koier langs hele Glommavassdraget. Fløtingsformann Borg forteller at det i år skal fløtes bortimot 15 000 kubikkmeter tømmer i Julussa, som stadig blir finere å fløte i og med alle forbedringer som gjøres.
FRA STILLFERDIGE JULUSSA TIL UFORSONLIGE HOVDA
Vi får ikke tatt adjø med de øvrige fløtingskarene i Julussa. De er for lengst fulgt etter tømmeret nedetter elva for å ta seg av en og annen stokk som huker seg fast langs breddene. Vi møter hovedmassen av tømmeret et par kilometer nede i elva hvor det siger avgårde med jevn fart, drevet av sted med den billigste kraften som eksisterer. Det koster ikke noe selve drivkraften i Hovda heller, som er vårt neste mål, men fløtingen blir likevel noe dyrere her på grunn av de mange stokkene som slåes i filler i de voldsomme strykene og fossene. Slik den furukledde Julussdalen er en direkte motsetning til den grankledde Hovdlia, er de to elvene Julussa og Hovda det i enda høyere grad. Mens breddene langs Julussa er slake og lett farbare, er Hovda innrammet av steile, til dels stupbratte fjellsider. Som en nesten sammenhengende foss hiver elva seg gjennem en kløftlignende renne som buker og vrir seg fra Hovdsjøen og ut til Glomma.
Vi treffer fløtingsinspektør Sverre Hollum og Oskar Larsens sønn Haakon Larsen oppe ved Torestranget. De er der oppe for å se hvordan fløtingstømmeret oppfører seg etter de sprengningsarbeidene som er utført der oppe for å bedre løpet. Det var Oskar Larsen som tilrettela dette utbedringsarbeidet, mens sønnen, som vanligvis forestår sprengningsarbeidene i vassedragene, ved hjelp av flere hundre kilo dynamitt berøvet en framspringende fjellknatt mangfoldige tonn stein. Dette er ellers ikke den eneste forbedring som er gjort ved denne stridbare elva. Før den forener seg med Glomma passerer den nemlig en vei og likedan jernbanen. For noen år siden tok elva med seg veibrua, og jernbanebrua har ved flere anledninger stått i fare. NSB gikk derfor sammen med Hovda Tverrelvforening om en utbedring, og problemet ved denne delen av elva er forsåvidt løst.
HVOR 10 000 STOKKER SATTE SEG FAST I FJOR
Men Torestranget er det verste punktet på hele elva, sier fløtingsinpektør Hollum. I fjor satte tømmeret seg fast her og 10 000 stokker satt inneklemt i denne fjellkløften. Årsaken til dette skyldes det store magasinet i Hovdsjøen og to mindre dammer, Djupdammen og Svartbekkdammen, som var i så dårlig forfatning at de ikke klarte å holde på vannet, slik at fløtingsvannet ble borte. I tre uker satt tømmeret fast i Torestranget, og det ville ha kostet atskillige tusener kroner å få løst den floken, da en naturlig flom satte inn den 5. juni og klarte sakene for oss. For å hindre gjentagelser av lignende art har vi utbedret dammene, foretatt de store sprengningsarbeidene i Torestranget og dessuten gjort en hel del arbeider videre oppover, så vi mener nå at elva skal være i så god forfatning som det er gjørlig. Etter historien i fjor ble forresten lengdebestemmelsene for tømmeret tatt opp til revisjon, slik at det i den verste del av vassdraget bare er tillatt å fløte 13-halvmetere. Ellers er 18 halvmetere vanlig i tverrelvene, mens lengden f. eks i Glomma er ubegrenset. Også denne bestemmelsen regner vi med skal lette fløtingen betraktelig, sier inspektør Hollum, mens han rastløs speider oppetter stryket etter de første tømmermassene som er i vente.
UBENDIGE KREFTER
Som på kommando utbryter samtlige: Nå kommer det! Og det, dvs. damvannet, kommer ikke nettopp lydløst. Det river med seg kampesteiner som ruller nede på elvebunnen med tordenlignende drønn. Det dirrer litt i den grunnen vi står på og lengre nede raser det småstein fra brattveggene. Hurtig svulmer elva opp og jager av sted med svimlende fart mens det nye tilsiget farger vannet brunlig av Svartbekken som renner gjennom myr. Så kommer de første stokkene farende og hiver seg utfor fossefallet hvor de et øyeblikk forsvinner i hvirvlende vannmasser og rykende skumfråder. Et par av dem reiser seg ende til værs før de med vill fart deiser nedover strykene, andre dundrer inn mot fjellsidene før de kommer på rett kurs. Spådommen om kloppas undergang holder ikke stikk. Den ene av de fire sammenbundne, lange stokkene, som er forsvarlig festet på begge bredder, gir riktignok etter for de harde kollisjonene med tømmermassene og det veldige presset fra vannet – men kloppa holder.
Det første slippet av tømmer tynnes ut. Karene som inspiserer elveforbedringene er fornøyd med resultatet og tror selv at de forventningene de har stilt til arbeidene blir innfridd. Riktignok var det første slippet bare en liten slant av de ca. 4 000 kubikkmeter tømmer som skal fløtes i Hovda i år. Men uansett hva som vil inntreffe senere, betyr det som er gjort med elveløp og dammer en veldig forbedring, slik at også fløterne, når elva blir mindre, får en noe enklere oppgave i denne problem-elva. Og hver dag vil det fra Hovda og andre tverrelver i tiden framover føres store mengder tømmer fram til Glomma som vil bære det på sin brede rygg til bestemmelsesstedet.»

Collapse text