Fløterbasen Asbjørn Langdalen (1905-2003) fotografert ved et bål han og fløterlaget hans kvilte ved under arbeid i Julussa i Elverum i Hedmark i mai 1969. Fløterbasen var fra Nords...

Elverum historielag produserte i 2013 et hefte med tittelen «En guide til Julussa og Julussdalen». Her finner vi en tekst om tømmerfløtinga. I den innledende delen om fløtingas eldre historie er det et par tvilsomme utsagn, men for øvrig gir denne korte artikkelen et godt bilde av fløtinga i Julussvassdraget:

«Tømmerfløtinga i Julussa.
Oversikt
Jordbruket i Østerdalen var ofte utsatt for frost og flom, og ga få muligheter for ekstra inntekter til bygda. I skogen lå det et betydelig inntektspotensial. Men skulle skogen gi inntekter, måtte tømmeret fram til markedene. Skogsdrift og fløtning var fra midten av 1700-tallet og fram til siste krig langt viktigere for velstanden i Elverumsområdet enn de fleste i dag er klar over. Hedmark er landets største skogfylke, og tømmerfløtning var en sentral aktivitet i Østerdalen.

I Elverum har det vært fløtning i ni sideelver som munner ut i Glomma. Disse ble også kalt tverrelcer. Av de ni er det bare Julussa som renner mot nord. Julussas nedslagsfelt er over 300 000 daa, tilsvarende ca. ¼ av Elverum kommunes areal. Tilveksten i denne skogen er på ca. 100 000 m3 pr. år.

Julussa er ei relativt lita elv med begrenset vannføring. Skulle det kunne fløtes tømmer noenlunde årvisst, måtte det bygges dammer for å spare nok vann til å få tømmeret fram til den langt mer vassrike Renaelva.

Julussa ble tatt i bruk til fløtning på 1700-tallet. Siste året med fløtning var i 1969. På første halvdel av 1900-tallet ble det fløtet i gjennomsnitt ca. 25 000 m3 tømmer pr. år. I storåret 1921 ble det fløtet hele 57 000 m3. Men så kom det et økonomisk krakk, og året etter ble det fløtet bare 6 000 m3.

For å kunne fløte tømmer med liten vann må hele vassdraget fungere som en enhet, og dette krever organisering. Statlige myndigheter så tidlig behovet for slik organisering. I 1811 ble det ved lov påbudt å bruke fløtersjefer, såkalte fløterhusbonder. De ble lønnet av skogeierne og hadde ansvaret for å gjennomføre fløtinga. De skulle lede et fløterlag og ha oppsyn med hele eller en bestemt del av vassdraget. Fløtningsloven av 1854 ga flere regler. Den krevde bl.a. at det ble opprettet elvestyrer for å planlegge og administrere fløtninga.
I Julussa var det vanlig med et mannskap på ca. 100 fløtere. Fløtinga ble utført i løpet av to-tre hektiske uker om våren, da vannføringa var på det største. Et åstyre på 3 mann administrerte fløtinga og vedlikeholdet. Julussa med sideåer var inndelt i 4 roder. Sideåene Røta og Ringsåsbekken utgjorde en egen rode 5. Fløtningskostandene ble beregnet med egne satser for hver rode, rode 1 hadde lavest sats og rode 5 høyest.

Fløtningsdammene
Det er fem fløtningsdammer i Julussa, øverst Sjødammen ved utløpet av Bergesjøen, så Ringlidammen ved Trysilvegen, Høymodammen ved avkjøringa til Nordskogbygda, Brattveltdammen og Mørstaddammen i Åmot. Høymodammen ble tidligere kalt Kvenndammen. Også i noen av tverråene til Julussa ble det bygd dammer for å samle opp vann til fløtinga. Men det er fløtinga og dammene i Julussa som beskrives her.
Ifølge fløtningsprotokollener ble brattveltdammen bygd ut i 1871 til en kostnad av 235 Spd. Ut fra plasseringen i vassdraget må vi regne med at det var dam der fra før. Dagens dam er steinmurt med gangbru over. I en av steinene er det risset inn initialene GG og årstallet 1899. Dette er antagelig etter en utbedring utført av steinmureren G. Gundersen. Han var involvert i byggingen av flere damanlegg i Elverum. Dette gjelder m. a. Ringlidammen, som vi vet ble bygd i 1899. Høymodammen og Mørstaddammen i Åmot er begge fra 1860. Sjødammen vet vi lite om.

Tømmerfløterne og de sosiale forhold
Det praktiske arberidet ble altså ledet av en fløtersjef som fram til slutten av 1920-tallet også ga anbud på fløting. De fleste av fløterne var fra bygda. Den delen av elva som lå i Elverum ble fløtet av folk fra østre Elverum, i elvas nedre del mot Åmot var det åmotinger som fløtte. Fløterne var helst småbrukere og skogsarbeidere som trengte en ekstra skilling. Det var i stor grad de samme fløterne fra år til år, så mange hadde god erfaring. Et flertall av fløterne i Julussa kunne bo hjemme, men kvilte ute. På kvileplassene ble det ofte satt opp en gapahuk som ly mot vind og regn og med et ildsted foran som kunne gi litt varme og fungere som kaffebål. Fløterbuene ved dammene ga også muligheter for overnatting.

Fløtinga kunne være en tøff jobb og krevde god helse. Ikke minst måtte fløterne regne med å gå bløte på beina det meste av dagen, og smidighet var viktig. Det var likevel mindre risikabelt å fløte i Julussa enn i de større elvene. Det var ingen store stryk, og det var kort veg til lands om noen skulle ramle uti. Men risikofritt var de ikke. Det var ofte mindre tømmervaser å ordne opp i, og mye tømmer satte seg fast på land og måtte dras løs. Ikke alt arbeidet kunne gjøres fra land eller fra båt, og det var fort gjort å trå feil.

Det er artig å se gamle bilder fra fløtinga. Antrekket nedentil var viktig. Det var om å gjøre å holdeb seg noenlunde varm på beina. Buksene måtte være av vadmel, og det var vanlig å ha lærstøvler. Mange lokale varianter av leggings ble brukt for å holde føttene varme. De var ofte lagd av filt, vadmel og lær. Sokkene måtte være av ull. De siste årene av fløtertida var det kronemakko under og busserull utenpå. På hodet var det alltid et plagg, gjerne hatt eller sixpence.

Fløtning og forberedelser
Tømmeret som skulle fløtes ble kjørt fram til elva, som oftest med hest og rustning, en slede som besto av to adskilte deler, bukk og geit. Hele stokken ble løftet opp fra baken. På kortere distanser ble det brukt stutting, en slede med korte meier, der man løftet opp og festet tømmeret i den tunge rotenden, mens toppenden ble dratt etter i snøen. Tømmeret ble samlet på velteplasser. Der ble det merket og målt, og var det mye tømmer, ble det floret (lagt opp i flor).
Floringa foregikk slik: Først ble to eller tre stokker lagt med to-fire meters mellomrom på flat mark, nærmest mulig en skråning ved elva og med endene mot denne. Deretter ble det lagt et tett lag med stokker oppå disse, så mange det var plass til, et flor. Oppå disse igjen to-tre nye stokker på tvers og så et nytt flor. Slik kunne man fortsatte til det lå 8-10 lag med tømmerstokker oppå hverandre. Dette hadde to hensikter. Tømmeret kunne få en god tørk, og det ville være lett å få det ut i elva når fløtinga startet. Plassene hvor tømmeret lå ble kalt velteplasser, her skulle tømmeret «veltes» i elva.

Fløtinga ble nøye planlagt. Mannskapene ble fordelt langs elva og hadde ulike oppgaver. Noen hadde ansvaret for å slippe damvann, andre skulle sørge for at tømmeret kom dit det skulle. Samspillet mellom vann og tømmer var viktig, og krevde stor erfaring, spesielt i år det var sparsomt med vann. Dammene både i Julussa og i tverråene måtte lukkes og åpnes i riktig øyeblikk, tømmeret måtte slippes på i riktig mengde fra riktige steder og til rett tid og det måtte ha tilstrekkelig framdrift til å være i rute på sin ferd nedover elva.
Normalt rakk man 1 ½ tur ned elva i løpet av et døgn. Om man slapp et parti tømmer fra Bergersjøen om morgenen, kunne dette nå Renaelva i løpet av 8 timer. Fire timer senere kunne det være nok vann og klart for et nytt slipp fra Bergersjøen, men dette slippet ville normalt ikke rekke lenger enn fram til Brattveltdammen før kvelden kom. Koordinering var særs viktig. Derfor var fløterne tidlig ute med å strekke telefonledninger mellom viktige punkter langs elva, slik at de kunne kommunisere og handle til rett tid.

Dammene i Julussa var nåledammer. Dammene måtte ligge slik til at vannet kunne demmes opp og stanses. På begge sider av elva ble det bygd damvegger, som skulle lede vannet og tømmeret mot et sted i elva hvor det var trangt nok og store nok høgdeforskjeller til at større vannmengder kunne stenges av. Her ble det bygd ei demning. Denne besto av ei solid damkrone på hver side og et midtparti der vannet vekselvis kunne stenges av og slippes gjennom. Damkronene var oftest murt av stein. Enkelte steder, som på Brattveltdammen, var det i tillegg ei trekasse med grov stein på begge sider, kalt damkister, mellom damveggen og damkrona.

Over dammen ble det bygd ei solid bru med en ekstra solid stokk på den sida som vendte mot dammen. Denne ble kalt nåleputa. På bunnen av elva rett under denne stokken eller litt foran ble det festet en like solid bunnstokk mellom de murte damkronene. Denne ble kalt terskelen. Terskelen kunne også være murt. Nåleputa, terskelen og de murte damkronene omkranset den åpningen der vannet og tømmeret vekselvis kunne stenges og slippes gjennom.

Stengingen skjedde ved hjelp av nåler. Dette var solide trestaver som ble satt opp loddrett mellom nåleputa og bunnterskelen. Når hele åpningen var fylt med nåler, kunne mesteparten av vannet stanses, og damvannet steg. Det var en kunst å sette nålene så tett som mulig og slik at de ble låst av bunnterskelen. Men nålene var grovgjorte, så uansett ble ikke dammen helt tett. Redskapene som ble brukt til å tette dammen med var store treslegger og kiler på lange skaft, som kunne brukes til å presse ned eller slå nålene tettere sammen.

Navnet nåler kommer av fasongen på trestavene. I øvre ende var det to hull som kunne minne om nåløyer. Disse hadde hvert sitt formål. Det øverste ble brukt til å løsne nålene. Når dammen skulle åpnes, var det bare å legge et spett mot nåleputa og stikke det inn i nåløyet og vippe opp. Dermed ble nåla løsnet fra terskelen og tatt av vannet, og vann og tømmer kunne strømme fritt. Å løsne et sett med nåler kunne skje på svært kort tid. Det andre øyet ble brukt til å lenke nålene sammen med kjetting eller et tau, slik at de ikke ble ført bort av vannet når de ble løsnet, men ble hengende under dambrua og kunne dras opp igjen og brukes på nytt ved neste damsetting.

Nåledammene kunne også ha en overløpsterskel, der vannet rant over hvis dammen ble fylt helt opp.

Nåledammer er ikke lenger tillat brukt fordi de etter dagens forskrifter ikke er sikre nok.»

Collapse text