Fra Grasmokanalen eller Sootkanalen i Eidskog i Hedmark. Fotografiet er tatt fra ett av slusekamrene mot åpningen i gavlen på det gråsteinsmurte slusekammeret, der det opprinnelig...

Sagbruksnæringa har vært ei sentral eksportnæring i Norge gjennom århundrer, og spesielt viktig var den i byene som hadde grodd fram i nærheten av fossefall i elver som var transportled for tømmer fra innlandsbygdene. Halden – eller Fredrikshald som byen lenge ble kalt – var et slikt sted. Her ble det skapt store verdier av tømmeret fra bygdene i de sørlige grensetraktene. For sagbruksaktørene var det viktig å sikre seg mye og godt råstoff til trelastproduksjonen, og nøkkelen til dette lå i utviklinga av fløtingsvassdraget. Sagbrukseierne hadde kjøpt tømmer så langt nordover som på Vestmarka i Eidskog kommune, lengst sør i Hedmark. Her var det mye kvalitetsvirke, men transporten var omstendelig og kostbar. Tømmeret ble først fløtet på Mangenvassdraget til innsjøen Skjervangen. Derfra ble det påfølgende vinter kjørt med hest til Setten, en innsjø i på Setskogen i Høland i Akershus. Fra Setten lot det seg gjøre å fløte det videre mot Halden. Det å få tømmeret fra Eidskog fram til sagene i Tistedalen ved Halden forutsatte altså en stor innsats fra både hester og menn, som måtte betales. Dessuten tok denne transporten tid. Sagbrukseierne måtte regne med at det tok minst to år fra tømmeret ble hogd til det lå på sagbenkene. Dette innebar kvalitetsforringelse. Engebret Soot, en husmannsgutt fra Aurskog som til tross for manglende utdanning hadde vist seg som en dyktig «vannbygger» med mange vannsager, dammer og fløtingsrenner, samt en 21-årig karriere som fløtingsinspektør på merittlista, hadde antakelig grublet over hvordan tømmertransporten fra dette området kunne gjøres raskere og mer kostnadseffektiv lenge. Han fikk sjansen til å arbeide videre med dette i 1847, antakelig etter at noen av tømmerkjøperne hadde rådspurt ham om saken. Dette året gav Soot seg i kast med oppmålinger i terrenget mellom Skjervangen i Mangenvassdraget og Gulltjern i Haldenvassdraget. Han så for seg sluser i Skjølåa, slik at det skulle bli mulig å fløte tømmeret motstrøms fra Skjervangen (176 m. o. h. ) bortimot to kilometer opp til den lille innsjøen Mortsjølungen (202 m. o. h. ). Derfra skisserte han en liten kanal fram til en snaut 1 500 meter lang hestejernbane, som skulle ta tømmeret videre til Tvillingtjern (239 m. o. h. ). Derfra ville Soot ha en ny kanal fram til en prosjektert dam, og derfra ei renne som førte stokkene ned i Gulltjern (234 m. o. h. ), hvor det var etablert fløtingsled videre mot Halden. Til sammen dreide dette seg om en transportstrekning på cirka 7 kilometer. Den sjøllærte ingeniøren kalkulerte kostnadene ved prosjektet til 6 000 spesidaler, som var en betydelig sum i 1840-åra. Sagbrukseierne nølte. De kjente Soot, og visste at han var dyktig når det gjaldt prosjektering av tekniske innretninger i vann, men i dette tilfellet var de skeptiske. Sluser var nemlig et ukjent fenomen i Norge. Riktignok hadde ingeniørløytnant Christian Røyem nettopp lansert en idé om kanalisering av den nedre delen av Skiensvassdraget med sluser, men anlegget var ennå ikke bygd, og mange stilte seg tvilende til om slusene ville fungere, og ville ha kjerrater i stedet. Sagbrukseierne i Halden var også klar over at Soot hadde et dårlig omdømme når det gjaldt økonomistyring, og de tvilte på utgiftskalkylene hans. De hadde dessuten ferske erfaringer for at konjunkturene lett kunne vende foretak som så ut til å gi god inntjening til tapsprosjekter. Derfor nølte sagbrukseierne med å love bidrag til realiseringa av dette kanaliseringsprosjektet. Soot sjøl hadde imidlertid den viljen og dristigheten som skulle til. Han forhandlet fram nødvendige grunnavståelser og overdragelse av vassdragsrettigheter med alle grunneierne, unntatt èn, som også måtte gi seg til slutt. Det var også Soot personlig som søkte om konsesjon for det byggeprosjektet kanaliseringa var, men det er grunn til å tro at han hadde støtte fra mange av sagbrukseierne. Kanskje var aktører derfra også medansvarlige for at kostnadskalkylen var doblet. Av taktiske årsaker antydet man også at kanalen kunne brukes til å transportere mer enn tømmer, blant annet jern fra den gryende industrien i norsk-svenske grensetrakter. Dette bidro antakelig til at staten betraktet prosjektet som et samferdselstiltak som kunne få store ringvirkninger. I denne tidas liberalistiske politiske klima var det heller ingen ulempe at utbyggeren var en privat aktør. Følgelig fikk Soot konsesjon. Han ble også innvilget et statslån som dekte halvparten av de stipulerte anleggskostnadene mot pant i Soots eiendommer og garantier fra sagbrukseierne, som også bidro med pengelån. Forutsetningen var at Soot skulle bygge kjerrater, ikke sluser, i Skjølåa. Denne klausulen gav han blaffen i, noen han fikk tilgivelse for da det viste seg at slusene fungerte. Gjennomstrømmingshastigheten for tømmer i sluser er nemlig betydelig større enn med den kjerratløsningen som ville vært alternativet. Anleggsarbeidet i Grasmokanalen strakte seg over to år. Det ble stort sett brukt stedlige materialer: stein, rosentorv og trevirke. Nødvendige beslag og bolter til de 16 sluseportene ble antakelig produsert i smia på Bolfoss. Materiell til hestejernbanen mellom Mortsjølungen og Tvillingtjern ble innkjøpt fra norske leverandører og kjørt til anleggsområdet med hester og sleder vinterstid. Ettersom det var Engebret Soot som hadde tatt den store økonomiske risikoen det innebar å bygge kanalen, var det også ham som var ansvarlig for driften og som fastsatte avgiftene på det tømmeret som ble hentet gjennom det som i ettertid har vært kalt «Grasmokanalen» eller «Sootkanalen». Framdriften av tømmer på kanalene og hestejernbanen var mannskapskrevende. Eieren måtte dessuten betale avgifter til grunneierne, og avdrag på lånene som hadde dekket byggekostnadene måtte også tas inn i kalkylene når fløtingsavgiftene skulle fastsettes. Transporten i det kanaliserte vassdraget ble likevel rimeligere enn den hadde vært den gangen det var hester som trakk tømmeret fra Mangevassdraget til Haldenvassdraget. Minst like viktig var det nok at de kunne gjøre regning med at virket kom fram i løpet av en sesong, og dermed fortsatt var noenlunde ferskt og fint når det skulle forvandles til trelast. Engebret Soot overdro eiendomsretten til Grasmo- eller Sootkanalen til to av sønnene sine i 1858, året før han døde. De solgte anlegget til Saugbrugsforeningen i Halden i 1869. Hele kanalen var i drift fram til begynnelsen av 1930-åra, og den sørvestre delen av anlegget skal ha vært i bruk til etter 2. verdenskrig.

Collapse text