• Smeden Oddbjørn Knudsen (f. 1935) herder ei merkeøks i Knudsen-smia i Mjøndalen i Nedre Eiker, hvor Oddbjørn var tredje generasjon øksesmed.  Fotografiet er tatt i smierommet, der smeden nettopp hadde gitt arbeidsstykket en siste oppvarming til cirka 700 grader i essa før han gav seg i kast med det som var klimaks i produksjonsprosessen.  Temperaturen registrerte han ved å studere fargeutviklinga i godset, og for å kunne se den ekstra godt, lukket han ytterdøra og slukket taklyset i rommet.  Når metallet var kirsebærrødt hadde det fått nok varme.  Utfordringa var å oppnå slik jamn varme i hele eggpartiet, uten at noe område ble for varmt, uansett variasjoner i godstjukkelse.  Dette oppnådde smeden ved stadig å bevege det som var i ferd med å bli ei øks i varmen.  Når eggpartiet på arbeidsstykket var kirsebærrødt, var tida inne for å ta det over i herdekaret, som her var ei aluminiumsgryte med noenlunde kroppstemperert vann, plassert på ei trekasse ved siden av ambolten.  Da dette fotografiet ble tatt holdt Oddbjørn Knudsen øksa med nebbet på ei tang rundt nakkepartiet, og med det rødglødende eggpartiet i vannskorpa på herdekaret.  For å oppnå jevn herding måtte han øyeblikksvis skrå arbeidsstykket litt i herdekaret, for det var magasinert mer varme i godset nærmest det Oddmund kalte «stablane», stagene som forbandt eggpartiet med nakkedelen av øksa, enn i «merkedelen» for øvrig.   På ambolten ligger ei brukket smergelskive.  Etter noen sekunder i herdekaret flyttet smeden arbeidsstykket hit, hvor han gnisset litt på det med smergelskiva for å kunne følge anløpingsprosessen ved å studere fargeendringer i godset.  Her, som i essa, var fargeutviklinga indikator på temperaturendringer i godset.  Det som da det ble tatt ut fra essa hadde vært kirsebærrødt gikk vekselvis over til å fortone seg som lys messing, kobberaktig, blått, lyseblått og grått.  Smeden hadde dessuten litt vann i en forsenkning på amboltens bane.  Denne vannskvetten kunne han, ved behov, bruke til å dempe varmen i deler av øksa der dette ble ansett for påkrevet.  Når hele eggpartiet hadde fått den samme riktige fargen, ble hele øksehodet dyppet støtvis ned i herdekaret.  Da hadde eggstålet, forhåpentligvis, fått den ønskete kombinasjonen av hardhet og smidighet.
    Photo: Løken, Bård / Norsk Skogmuseum

Smeden Oddbjørn Knudsen (f. 1935) herder ei merkeøks i Knudsen-smia i Mjøndalen i Nedre Eiker, hvor Oddbjørn var tredje generasjon øksesmed. Fotografiet er tatt i smierommet, der smeden nettopp hadde gitt arbeidsstykket en siste oppvarming til cirka 700 grader i essa før han gav seg i kast med det som var klimaks i produksjonsprosessen. Temperaturen registrerte han ved å studere fargeutviklinga i godset, og for å kunne se den ekstra godt, lukket han ytterdøra og slukket taklyset i rommet. Når metallet var kirsebærrødt hadde det fått nok varme. Utfordringa var å oppnå slik jamn varme i hele eggpartiet, uten at noe område ble for varmt, uansett variasjoner i godstjukkelse. Dette oppnådde smeden ved stadig å bevege det som var i ferd med å bli ei øks i varmen. Når eggpartiet på arbeidsstykket var kirsebærrødt, var tida inne for å ta det over i herdekaret, som her var ei aluminiumsgryte med noenlunde kroppstemperert vann, plassert på ei trekasse ved siden av ambolten. Da dette fotografiet ble tatt holdt Oddbjørn Knudsen øksa med nebbet på ei tang rundt nakkepartiet, og med det rødglødende eggpartiet i vannskorpa på herdekaret. For å oppnå jevn herding måtte han øyeblikksvis skrå arbeidsstykket litt i herdekaret, for det var magasinert mer varme i godset nærmest det Oddmund kalte «stablane», stagene som forbandt eggpartiet med nakkedelen av øksa, enn i «merkedelen» for øvrig. På ambolten ligger ei brukket smergelskive. Etter noen sekunder i herdekaret flyttet smeden arbeidsstykket hit, hvor han gnisset litt på det med smergelskiva for å kunne følge anløpingsprosessen ved å studere fargeendringer i godset. Her, som i essa, var fargeutviklinga indikator på temperaturendringer i godset. Det som da det ble tatt ut fra essa hadde vært kirsebærrødt gikk vekselvis over til å fortone seg som lys messing, kobberaktig, blått, lyseblått og grått. Smeden hadde dessuten litt vann i en forsenkning på amboltens bane. Denne vannskvetten kunne han, ved behov, bruke til å dempe varmen i deler av øksa der dette ble ansett for påkrevet. Når hele eggpartiet hadde fått den samme riktige fargen, ble hele øksehodet dyppet støtvis ned i herdekaret. Da hadde eggstålet, forhåpentligvis, fått den ønskete kombinasjonen av hardhet og smidighet.

Knudsen-smia i Rådhusgata 7 på Veiavangen i Mjøndalen (Nedre Eiker i Buskerud) var en av de betydeligste leverandørene av merkeøkser til tømmermålinga langs norske fløtningsvassdrag. Grunnleggeren var Karl Henrik Knudsen (1870-1956), som hadde gått i smedlære i Bingen i Øvre Eiker. Han og kona, Jørgine Olaussen (f. 1875) fra Modum, kom til Mjøndalen i 1896. Der etablerte Karl Henrik Knudsen smie, mens kona drev «Mjøndalens manufaktur- og skotøyforretning». Paret hadde sju barn, hvorav de seks yngste var født etter at familien kom til Modum.

Smia ble oppført av teglstein. Den hadde to rom. I smierommet var det blant annet ei todelt esse, ambolter og fjærhammer. I det innenforliggende verkstedrommet var det arbeidsbenker med skrustikker og et par skrustikker.

Karl Henrik Knudsen var en dyktig og oppfinnsom håndverker. I 1908 tok han patent på ei merkeøks, «ved hvilken merkestykket er anbragt i samme linje som øksens hovedmasse, hvorved forskjellige fordele opnaaes. Saaledes blir meget tydeligere, og øksen får større varighet, fordi der ingen brytning blir i materialet under hugningen» [fra patentbeskrivelse, patent nr. 18142 av 30. mars 1908]. Han tok også ut patent på ei sammenleggbar sportsøks [nr. 36420 27/12 1922], og produserte dessuten blinkeøkser, strafføkser (avkortingsøkser), hoggøkser og fløterhaker. Det var imidlertid merkeøksene som var hovedartikkelen, spesielt etter at det lille familiefirmaet ble eneleverandører av slike økser til Glommen Tømmermåling. Knudsen var også en dominerende leverandør av merkeøkser til tømmermålingsforeninger i andre vassdrag i det østenfjelske Norge. I hektiske perioder kunne produksjonen komme opp i 50 økser i uka. I slike perioder var det gjerne to smeder og to oppslagere i virksomhet i smia.

Knudsen-smia ble en familiebedrift. Karl Henrik Knudsens eldste sønn, Oddmund (1900-1983), begynte i lære hos faren i 1914, og han overtok smia i 1938. Et par år seiere ble bedriftens stempel endret fra «K. Knudsen» til «O. Knudsen, Mjøndalen». Oddbjørn Knudsens sønn [Karl] Oddbjørn Knudsen (f. 1935), kom inn i virksomheten etter endt folkeskole i slutten av 1940-åra. Oddbjørn arbeidet sammen med faren til 1963-64. Da begynte smedene å merke at etterspørselen etter merkeøkser ble mindre, fordi fellefløtingsforeningene og tømmermålingsforeningene gradvis gikk over til fargemerking (malingsampuller). Oddbjørn, som var en ivrig og dyktig idrettsutøver, omskolerte seg da til gymnastikklærer. Seinere fortsatte han med allmennlærerutdanning, slik at han fra 1976 var adjunkt. Når han hadde fri fra skolen, fortsatte Oddbjørn å hjelpe faren, som holdt smia i drift fram til 1980. Seinere har Oddbjørn tatt vare på smia som kulturminne, og brukt den som arena for formidling av håndverkstradisjoner, de siste åra med John Lystad (f. 1945) som medhjelper og oppslager. Knudsen-smia ble valgt til Nedre Eikers lokale kulturminne i samband med «Kulturminne-stafetten» i 1997.

Åsmund Eknæs fra Norsk Skogbruksmuseum intervjuet Oddmund Knudsen i 1981, men verken lydbåndopptak eller notater fra intervjuet er gjenfunnet. OT Ljøstad og Bjørn Bækkelund fra samme museum besøkte smia høsten 2007. Fra dette besøket har Skogmuseet stillfotografier, videoopptak, samt avskrift av intervju. Det ble tatt flere bilder under et oppfølgingsbesøk i 2007. NRK skal også ha gjort en del opptak i Knudsen-smia, hvorav en kort, redigert sekvens ble vist i den populære programserien «Norge Rundt». Oddbjørn Knudsen innledet i 2010 et samarbeid med den smedkyndige lærlingen Terje Anders Garnås fra Arendal, som ble rekruttert via Norsk handverksutvikling på Lillehammer.

Dette bildet ble tatt 3. oktober 2013. Fotograf OT Ljøstad fra Norsk Skogmuseum hadde tre år tidligere dokumentert smiinga av merkedeler til slike økser med videokamera. Ettersom det var vanskelig å følge prosessen med to kameraer samtidig, ønsket vi imidlertid nok en gjennomgang der vi kunne ta stillbilder. I og med at OT Ljøstad i mellomtida hadde valgt å bli pensjonist, var det etterfølgeren Bård Løken som tok den serien av fotografier som dette opptaket inngår i.

I 2015 ble det utarbeidet egen brosjyre for Knudsen-smia i Mjøndalen. I tillegg til kart, korte presentasjoner av fem aktører som periodevis bruker smia og kontaktinformasjon til Knudsensmias venneforening, inneholdt brosjyren følgende biografier om tre generasjoner Knudsen-smeder:

«Karl Henrik Knudsen (f. 1870 – d. 1956). Grunnla Knudsensmia i 1896. Tok patent på en ny type merkeøks i 1908. Øksene ble brukt til merking av tømmer. Herdingen av øksestålet var den store bedriftshemmeligheten, en prosess som bygde på erfaring gjennom flere tiår. På grunn av Knudsenøksenes overlegne brukskvalitet, herding og slitestyrke, bestilte tømmerkjøpere fra hele Sør-Norge øksene sine fra smeden i Mjøndalen. Knudsensmia ble eneleverandør av merkeøkser i Glommavassdraget så tidlig som i 1919. Dette spredte seg til samtlige vassdrag i Sør-Norge, og førte til bestilling av enormt mange økser. Karl Henrik Knudsen hadde flere økseoppfinnelser, blant annet en liten turøks og en sammenleggbar øks. Hans merkeøkser fikk gullmedalje på jubileumsutstillingen i Drammen i 1930.

Oddmund Knudsen (f. 1900 – d. 1983). Overtok driften av smia etter sin far i 1938, og drev den fram til 1980. Knudsensmias produksjon kunne komme opp i 40-50 økser i uka. I perioden 1950-1965 er det dokumentert produksjon på minst ti tusen fem hundre økser fra denne smia. I hver merkeøks er det 15 delprosesser, og alt var håndverksarbeid. Det ble i tillegg laget fløterhaker, blinkeøkser og hoggøkser. Smia og merkeøksene var som viktige ledd i en lang kjetting, for all tømmerdriften som startet langt oppe i skogen og endte flere mil unna. Den strakte seg fra der treet ble felt, til velteplassen hvor stokkene ble målt og fikk uthogde merker. Deretter bar det ut på en lang elvereise sammen med tusener av andre tømmerstokker med forskjellige identitetsmerker, fram til målet, hvor alt tømmeret ble sortert etter merkene. Tømmeret ble buntet sammen og sendt til sagbruk, tresliperier og cellulosefabrikker. Det finnes enormt mange forskjellige tømmermerker. Bare i Drammensvassdraget var det registrert ca. 600 forskjellige merker gjennom tidene, og i Glommavassdraget mer enn dobbelt så mange.

Karl Oddbjørn Knudsen (f. 1935). Arbeidet fast i smia i 13 år sammen med sin far. Var deretter i smia i ledige perioder. Det ble slutt på tømmerfløtingen i de siste vassdrag ca. 1970. Da tømmeret etter dette ble fraktet med bil eller tog, var det ikke lenger bruk for merkeøksene. Karl Oddbjørn Knudsen har gjort en stor innsats gjennom mange år for å dokumentere smias produksjon, beskrive arbeidsteknikker, registrere inventar, maskiner og verktøy, samt vedlikeholde smia. Et viktig dokumentasjonsarbeid ble utført av Norsk Skogmuseum på Elverum fra 2007-2011. Det ble da gjort videoopptak av Knudsensmias arbeidsteknikker ved produksjon av merkeøks, samt fotoregistrering av inventar og maskiner. Nedre Eiker kommune kjøpte smia av familien Knudsen i 1982. Knudsenfamilien har beholdt bruksretten til smia. På familiens oppdrag drives smia nå av frivillige smeder. Den er åpen for besøk flere ganger i uka.»

Karl Oddbjørn Knudsen ble i 2014 tildelt kongens fortjenstmedalje for sin innsats for bevaring av Knudsen-smia.

  • Tags

+ Add


0 comments

Add a comment

Add to a folder

Create feature

Choose a picture

Write a caption

Write a title and a description

Order this image

Share to