Utløpet av den såkalte Dynjarenna i Fyresåna (også kalt Fyreselva) i Arendalsvassdraget. Her er renna lagt på en rygg av stein- og grusmasser før den faller ut i en forholdsvis st...

Arendalsvassdraget har sine kilder i heiområdene mellom Skiensvassdraget i øst og Setesdal i vest. Vassdraget har et nedslagsfelt på om lag 4 000 kvadratkilometer, hvorav omtrent halvparten av arealet er dekket av produktiv skog. Mye av terrenget er kupert og berglendt. Arendalsvassdraget omfatter flere store sjøer, hovedåra Nidelva samt om lag 40 sideelver, hvor det har vært tømmerfløting. De topografiske forholdene innebærer at mange av elvene har svingete løp med stryk og fosser. Topografen Amund Helland skrev om Arendalsvassdraget at det var fult av «fosser, hvori tømmeret splintres, af skjær hvor det danner sig vaser, og af bagevjer hvor tømmeret danser rundt og males op» («Topografisk-statistisk beskrivelse over Nedenes amt», Kristiania 1904, side 252). Lenge var fløting på vassdraget likevel den eneste måten å få tømmer fra bygder som Fyresdal, Vrådal og Nissedal i Vest-Telemark, og fra Åmli, Gjøvdal og Froland i Aust-Agder fram til et tømmerkjøpende marked. Hestetransport over lange avstander dugde ikke for tungt gods i det terrenget man han i denne landsdelen. Tømmeret hadde lett for å hope seg opp i vassdraget, slik at det tok flere sesonger å få det fram til kysten. Dette innebar naturligvis kvalitetstap. Helland og flere observatører før ham gav uttrykk for at kjøpmennene i Arendal kynisk brukte de vanskelige fløtingsforholdene til å presse tømmerprisene ned, og at de tjente mer på dette enn de tapte på kvalitetsforringelsen. De skogeiende bøndene i bygdene ovenfor hadde knapt andre verdier som kunne omsettes i penger enn tømmeret fra skogen, og følgelig måtte de, uansett tømmerpriser, selge for å skaffe seg kontanter til å betale skatter og kjøpe varer som ikke kunne produseres lokalt. Mye tyder at de etablerte tømmerhandlerne i Arendal også gjorde sitt beste for å hindre at nye aktører fra å komme inn i tømmerhandelen. I 1789 approberte kongen i København en forordning som tok sikte på en bedre ordning av fløtingsforholdene i vassdraget, og dermed ei bedre samfunnsøkonomisk utnytting av ressursene fra skogene i innlandsbygdene. Det skulle dannes en fellesfløtingsforening der alle tømmerkjøpere skulle ha lik stemmerett, uansett hvor mye tømmer de hadde i vassdraget. Kjøperne skulle velge en formann, som skulle innkalle til fløtingsmøter. Fra disse møtene skulle det føres protokoll. En av fløtingsmøtenes viktigste oppgaver var å ansette en fløtingsinspektør. Det var kjøpmennenes plikt å lønne ham såpass godt at han kunne leve godt av dette embetet, uten å måtte ta andre lønnete oppdrag. Fløtingsinspektøren skulle ansette fløtere oppover langs vassdraget, fortrinnsvis folk som bodde i nærheten av vassdraget, og som kunne rykke ut raskt når det var behov for dem. Inspektøren skulle også føre regnskap for virksomheten, og utlikne utgiftene på de involverte trelasthandlerne. Organiseringa av fellesfløting bidro antakelig til noe mer ordnete forhold rundt fløtinga i Arendalsvassdraget, for forordningen fra 1789 ble fornyet og forlenget. Fløtinga i dette vassdraget var imidlertid fortsatt problematisk. Da Thorvald Mejdell, en av pionerene som reiste til Tyskland for å ta skogfaglig utdanning i 1850-åra, kom til denne regionen, hadde han atskillig å utsette på hvordan lokalbefolkningen organiserte og praktiserte skogsdrift og tømmerfløting. Fløterne ble betalt per tylft. Dermed holdt de på så lenge det var rikelig med flomvann, for da gikk arbeidet forholdsvis lett unna. Når vannføringa sank, slik at det ble vanskeligere å få virket fram, gav de seg, uansett om det var mye tømmer igjen i vassdraget. På denne måten ble stokker i hopetall liggende i vassdraget fra sesong til sesong. Slikt tømmer tapte seg i kvalitet, og det fungerte som stengsel for de neste sesongenes fløtingstømmer. Ekstra problematisk var innsjøfløtinga, der det i stor utstrekning var vinden som avgjorde om stokkene kom fram. I 1853 bestemte man at det skulle anvendes 10 000 spesidaler, dels offentlige penger, dels penger fra en tømmeravgift, til å forbedre fløtingsforholdene i Arendalsvassdraget. Da dette var gjort måtte man konstatere at de tiltakene man fikk gjennomført for dette store beløpet «have paa langt nær ikke viist sig tilstrækkelige». Følgelig gikk myndighetene inn for at det fortsatt skulle legges avgifter på fløtingstømmeret i Arendalsvassdraget med sikte på å finansiere tiltak som skulle gjøre vassdraget bedre fløtbart. På denne måten skaffet man midler til sprenging av steinskjær, bygging av dammer, ledeskjermer og lenseanlegg. I slutten av 1860-åra bevilget Stortinget penger til et sluseanlegg mellom Nisser- og Vråvatna. Dermed ble det mulig å ta i bruk slepebåt til buksering av tømmer på innsjøene. Disse tiltakene førte til at det fra omkring 1870 var overveiende sannsynlig at tømmer som ble levert øverst i vassdraget nådde fram til Arendal i løpet av en fløtingssesong. Dette hadde positiv innvirkning på tømmerprisene. Bedre fløtingsforhold og høye tømmerpriser betydde også at skogeierne kunne tjene penger på hogster i skoger som tidligere hadde ligget for langt av lei til at det lønte seg å drive ut tømmeret, og på sortimenter som tidligere hadde vært langt på veg uomsettelige. I 1862, mens arbeidet med å gjøre Arendalsvassdraget til ei bedre transportåre for tømmer, ble fellesfløtingsforeningen omorganisert ved at også representanter for kommunene oppover langs vassdraget fikk plasser i fløtingsstyret. I praksis betydde dette at også leverandørene fikk en viss innflytelse over virksomheten. Det ble altså investert mye i «elveforbedringer» i Arendalsvassdraget i 1850- og 60-åra, men det var på 1900-tallet flere av de mest imponerende fløtingsanleggene her ble bygd, blant annet tømmerrenner i fjell og på bruer over djupe revner i landskapet, som skulle ta virket trygt og effektivt forbi de vanskeligste partiene i elva. Da fløtinga i Arendalsvassdraget ble avviklet i 1970-71 disponerte fellesfløtingsforeningen her ti tømmerrenner med en samlet lengde på om lag 15 kilometer. I åra forut for dette hadde Arendalsvassdraget vært regnet for det sjuende største fløtingsvassdraget i Norge, med årlige fløtingskvanta på mellom 100 000 og 150 000 kubikkmeter tømmer. Som minne om virksomheten produserte Norsk Skogbruksmuseum den kulturhistoriske dokumentarfilmen «Med tømmer fra hei til hav». Dette og en del andre stillbilder ble også tatt under filmopptakene den siste fløtingssesongen. I ettertid er det etablert et lite fløtingsmuseum på Bomsholmen i Øyestad.

Collapse text