Fra lense- og sorteringsanlegget for tømmer i en stilleflytende del av Nidelva ved Messel i Froland, altså i den nedre delen av Arendalsvassdraget. Dette fotografiet er tatt i mot...
Arendalsvassdraget har sine kilder i heiområdene mellom Skiensvassdraget i øst og Setesdal i vest. Vassdraget har et nedslagsfelt på om lag 4 000 kvadratkilometer, hvorav omtrent ...
Arendalsvassdraget har sine kilder i heiområdene mellom Skiensvassdraget i øst og Setesdal i vest. Vassdraget har et nedslagsfelt på om lag 4 000 kvadratkilometer, hvorav omtrent halvparten av arealet er dekket av produktiv skog. Mye av terrenget er kupert og berglendt. Arendalsvassdraget omfatter flere store sjøer, hovedåra Nidelva samt om lag 40 sideelver, hvor det har vært tømmerfløting. De topografiske forholdene innebærer at mange av elvene har svingete løp med stryk og fosser. Topografen Amund Helland skrev om Arendalsvassdraget at det var fult av «fosser, hvori tømmeret splintres, af skjær hvor det danner sig vaser, og af bagevjer hvor tømmeret danser rundt og males op» («Topografisk-statistisk beskrivelse over Nedenes amt», Kristiania 1904, side 252). Lenge var fløting på vassdraget likevel den eneste måten å få tømmer fra bygder som Fyresdal, Vrådal og Nissedal i Vest-Telemark, og fra Åmli, Gjøvdal og Froland i Aust-Agder fram til et tømmerkjøpende marked. Hestetransport over lange avstander dugde ikke for tungt gods i det terrenget man han i denne landsdelen. Tømmeret hadde lett for å hope seg opp i vassdraget, slik at det tok flere sesonger å få det fram til kysten. Dette innebar naturligvis kvalitetstap. Helland og flere observatører før ham gav uttrykk for at kjøpmennene i Arendal kynisk brukte de vanskelige fløtingsforholdene til å presse tømmerprisene ned, og at de tjente mer på dette enn de tapte på kvalitetsforringelsen. De skogeiende bøndene i bygdene ovenfor hadde knapt andre verdier som kunne omsettes i penger enn tømmeret fra skogen, og følgelig måtte de, uansett tømmerpriser, selge for å skaffe seg kontanter til å betale skatter og kjøpe varer som ikke kunne produseres lokalt. Mye tyder at de etablerte tømmerhandlerne i Arendal også gjorde sitt beste for å hindre at nye aktører fra å komme inn i tømmerhandelen. I 1789 approberte kongen i København en forordning som tok sikte på en bedre ordning av fløtingsforholdene i vassdraget, og dermed ei bedre samfunnsøkonomisk utnytting av ressursene fra skogene i innlandsbygdene. Det skulle dannes en fellesfløtingsforening der alle tømmerkjøpere skulle ha lik stemmerett, uansett hvor mye tømmer de hadde i vassdraget. Kjøperne skulle velge en formann, som skulle innkalle til fløtingsmøter. Fra disse møtene skulle det føres protokoll. En av fløtingsmøtenes viktigste oppgaver var å ansette en fløtingsinspektør. Det var kjøpmennenes plikt å lønne ham såpass godt at han kunne leve godt av dette embetet, uten å måtte ta andre lønnete oppdrag. Fløtingsinspektøren skulle ansette fløtere oppover langs vassdraget, fortrinnsvis folk som bodde i nærheten av vassdraget, og som kunne rykke ut raskt når det var behov for dem. Inspektøren skulle også føre regnskap for virksomheten, og utlikne utgiftene på de involverte trelasthandlerne. Organiseringa av fellesfløting bidro antakelig til noe mer ordnete forhold rundt fløtinga i Arendalsvassdraget, for forordningen fra 1789 ble fornyet og forlenget. Fløtinga i dette vassdraget var imidlertid fortsatt problematisk. Da Thorvald Mejdell, en av pionerene som reiste til Tyskland for å ta skogfaglig utdanning i 1850-åra, kom til denne regionen, hadde han atskillig å utsette på hvordan lokalbefolkningen organiserte og praktiserte skogsdrift og tømmerfløting. Fløterne ble betalt per tylft. Dermed holdt de på så lenge det var rikelig med flomvann, for da gikk arbeidet forholdsvis lett unna. Når vannføringa sank, slik at det ble vanskeligere å få virket fram, gav de seg, uansett om det var mye tømmer igjen i vassdraget. På denne måten ble stokker i hopetall liggende i vassdraget fra sesong til sesong. Slikt tømmer tapte seg i kvalitet, og det fungerte som stengsel for de neste sesongenes fløtingstømmer. Ekstra problematisk var innsjøfløtinga, der det i stor utstrekning var vinden som avgjorde om stokkene kom fram. I 1853 bestemte man at det skulle anvendes 10 000 spesidaler, dels offentlige penger, dels penger fra en tømmeravgift, til å forbedre fløtingsforholdene i Arendalsvassdraget. Da dette var gjort måtte man konstatere at de tiltakene man fikk gjennomført for dette store beløpet «have paa langt nær ikke viist sig tilstrækkelige». Følgelig gikk myndighetene inn for at det fortsatt skulle legges avgifter på fløtingstømmeret i Arendalsvassdraget med sikte på å finansiere tiltak som skulle gjøre vassdraget bedre fløtbart. På denne måten skaffet man midler til sprenging av steinskjær, bygging av dammer, ledeskjermer og lenseanlegg. I slutten av 1860-åra bevilget Stortinget penger til et sluseanlegg mellom Nisser- og Vråvatna. Dermed ble det mulig å ta i bruk slepebåt til buksering av tømmer på innsjøene. Disse tiltakene førte til at det fra omkring 1870 var overveiende sannsynlig at tømmer som ble levert øverst i vassdraget nådde fram til Arendal i løpet av en fløtingssesong. Dette hadde positiv innvirkning på tømmerprisene. Bedre fløtingsforhold og høye tømmerpriser betydde også at skogeierne kunne tjene penger på hogster i skoger som tidligere hadde ligget for langt av lei til at det lønte seg å drive ut tømmeret, og på sortimenter som tidligere hadde vært langt på veg uomsettelige. I 1862, mens arbeidet med å gjøre Arendalsvassdraget til ei bedre transportåre for tømmer, ble fellesfløtingsforeningen omorganisert ved at også representanter for kommunene oppover langs vassdraget fikk plasser i fløtingsstyret. I praksis betydde dette at også leverandørene fikk en viss innflytelse over virksomheten. Det ble altså investert mye i «elveforbedringer» i Arendalsvassdraget i 1850- og 60-åra, men det var på 1900-tallet flere av de mest imponerende fløtingsanleggene her ble bygd, blant annet tømmerrenner i fjell og på bruer over djupe revner i landskapet, som skulle ta virket trygt og effektivt forbi de vanskeligste partiene i elva. Da fløtinga i Arendalsvassdraget ble avviklet i 1970 disponerte fellesfløtingsforeningen her ti tømmerrenner med en samlet lengde på om lag 15 kilometer. I åra forut for dette hadde Arendalsvassdraget vært regnet for det sjuende største fløtingsvassdraget i Norge, med årlige fløtingskvanta på mellom 100 000 og 150 000 kubikkmeter tømmer. Som minne om virksomheten produserte Norsk Skogbruksmuseum den kulturhistoriske dokumentarfilmen «Med tømmer fra hei til hav». Dette og en del andre stillbilder ble også tatt under filmopptakene den siste fløtingssesongen. I ettertid er det etablert et lite fløtingsmuseum på Bomsholmen i Øyestad.
Fra lense- og sorteringsanlegget for tømmer i en stilleflytende del av Nidelva ved Messel i Froland, altså i den nedre delen av Arendalsvassdraget. Dette fotografiet er tatt i motstrøms retning fra den ene gangbrua ved kammeret der sortert tømmer ble samlet og buntet. Bildet viser hvordan tømmeret, som kom drivende fra sorteringsanlegget ovenfor, ble trukket opp på en kjerrat, som løftet stokkene opp og kastet dem ned i et bakenforliggende vannfylt kammer, der de blir liggende oppå hverandre. En tømmerfløter gikk på gangbrua ved siden av (til høyre i dette fotografiet) med en langskaftet fløterhake, som han brukte til å rette opp stokker som la seg litt på tverke, for det var om å gjøre at stokkene lå så kompakt som mulig før det ble buntet. En arbeidskamerat gjorde en tilsvarende jobb fra Når kammeret var fullt inneholdt det cirka 20 kubikkmeter virke. Dette bandt man sammen ved hjelp en vaier med kjettingbindsel i endene. Dermed var virket klart for sleping videre til industrielle kjøpere her ved den nedre delen av vassdraget. Kjerraten var formet som et skråplan med endeløse belter som trakk tverrstilte stålstenger med takkete «kammer» på toppen rundt og rundt. Denne delen av innretningen ser vi ikke på dette fotografiet. Vi ser derimot den roterende piggvalsen øverst på skråplanet, som skjøv stokkene framover i det bakenforliggende buntekammeret. Til høyre for kjerraten ser vi et lite skur med pulttak, antakelig for motoren som drev denne innretningen. En telegrafstolpe ved siden av tyder på at denne hadde elektrisk drift. Ellers viser fotografiet hvordan hele kjerratanlegget var forankret i kraftige pæler som var drevet ned i elvebotnen tett ved siden av hverandre og skrudd sammen i toppen. Hovedforankringene her er slike pæleansamlinger som er lagd av tre-fire stokker, antakelig drevet ned i elvebotnen ved hjelp av en diger rambukk mens vassdraget var islagt vinterstid. Det har vært to lensesteder i den nedre delen av Arendalsvassdraget. Alt i 1669 fikk M. J. Sandstø, N. C. Løddesøl og Chr. J. i Øyestad kongelig løyve til å kreve avgifter av tømmer som passerte et lenseanlegg forfedrene deres hadde bygd i elveløpet ved Asdal i Øyestad. Mye tyder på at dette anlegget etter hvert falt i hendene på mektige Arendal-kjøpmenn. Etter hvert bygde man et tilsvarende anlegg også der dette fotografiet er tatt, ved Messel i Froland. Her ble tømmer som skulle til Grimstad eller til sagbrukene på Roresand og Frolands verk skilt unna. På begynnelsen av 1900-tallet later det til at de tømmerkvanta som ble sortert i disse to lenseanleggene var omtrent like store.
Det året da dette fotografiet ble tatt, i 1970, hadde imidlertid styret i Fellesfløtningsforeningen vedtatt at all fløting mellom Messel og Asdal, med rodene Rore og Søndle, skulle trekkes ut av foreningens virkeområde. I praksis betydde dette at all tømmersortering skulle skje ved Messel. Derfra skulle virket transporteres videre på lastebiler, enten til Arendal eller direkte til tømmerkjøpernes produksjonsanlegg. Året etter, i 1971 ble det bare fløtet et lite parti fra Åmot til Messel. Med det var tømmerfløtingas tid i Arendalsvassdraget over.
Kort historikk om tømmerfløtinga i Arendalsvassdraget finnes under fanen «Andre opplysninger».
Dette fotografiet inngår i en serie som ble tatt i Arendalsvassdraget våren 1970. Dette var det siste året det var fløting der. Norsk Skogbruksmuseum innledet derfor et samarbeid med Arendalsvassdragets Fellesfløtningsforening, Nidarå tømmersalgslag og Skogoppsynet i Aust-Agder om dokumentasjon av hvordan dette vassdraget ble brukt som transportåre. Filmproduksjonen var budsjettert til 22 000 kroner, et beløp de nevnte samarbeidspartnerne skaffet. Konservator Tore Fossum var hovedansvarlig for prosjektet, og Kjell Søgård gjorde filmopptakene i samarbeid med ham. Bjarne Stokland bisto med klipping, men Sigmund Skomedal leste inn kommentarene. De var trolig skrevet av Fossum, men antakelig bearbeidet av Skomedal med sikte på at produksjonen også språklig skulle preges av regionen hvor opptakene ble gjort. Stillbildene tok Tore Fossum med Skogbruksmuseets Hasselblad-kamera, mens Søgård arbeidet med et 16-millimeters filmkamera.
Fotografering: 1970
(Norsk Skogmuseums opptaksjournal for fotografier.)
Add a comment or suggest edits
To publish a public comment on the object, select «Leave a comment». To send an inquiry directly to the museum, select «Send an inquiry».