Haagen Hangaard (1899-1989), som var gardbruker på Enkjegarden eller Nord-Berge i Øvre Rendalen i Hedmark og en av de mest aktive lotteierne i fisket i Sølensjøen tre mil lengre øs...

Sølensjøen ligger snaut 700 meter over havet og cirka tre mil øst for de gardene i Øvre Rendalen hovedbygd som ha har fiskerettigheter i sjøen. Inntil det i perioden 1939-1941 ble bygd bilveg på denne strekningen, foregikk transporten til og fra sjøen med kløvhester på barmark og på sleder vinterstid. Lange avstander og tidkrevende transportmetoder gjorde det nødvendig å etablere et bygningsmiljø ved sjøen for innkvartering av fiskere, og for oppbevaring av båter, redskaper og fisk. Det viktigste fisket foregikk i den søndre delen av sjøen, men der lå fjellmassivet Sølen en barriere mot bygda. Fra Fiskevollen ved den nordvestre delen av sjøen derimot, var det greit farbart terreng vestover mot bygda. Fiskeværet lå i ei lun vik hvor fiskebåtene kunne ligge skjermet for vind, og hvor husene kunne plasseres noenlunde lunt til i terrenget. Fiskerne bodde på Fiskevollen under sommerfisket. Under høstfisket etter røye sør i sjøen bodde de i fire felleseide buer i nærheten av gytegrunnene. Fiskefangstene ble imidlertid rodd opp til Fiskevollen, hvor de ble lagret inntil de kunne kjøres til bygds på sledeføre. Det var tre bygningstyper på Fiskevollen: Naustene, som la nede i strandsonen, buene fiskerne bodde i og kjellene de oppbevarte fiskeutstyret i høyere oppe på strandbakken. I nyere tid har en del av buene fått mer hyttepreg. I 1980 var det 59 bygninger på Fiskevollen.

Torsdag 10. august 1989 skrev journalisten Dagfinn Grønoset (1920-2008) følgende minneord om Haagen Hangaard (1899-1989) i avisa Østlendingen:

«Sølensjø kongen er død
Den siste Sølensjøkongen har forlatt riket sitt – Haagen Hangaard er død, snaut 90 år gammel. Og august-vemodet har lagt seg over sjøen og vidda der han styrte sin båt og tok trygge steg langsmed fjellsidene.

Haagen Hangaard var bare 13 år gammel første gangen han diltet bak bestefaren og hesten østover mot Sølensjøen. Der møtte han barndommens store eventyr: Fiskevollen med tømmergrå hus og grønne, torvtekte tak. Husklyngene lå som en sagaborg ved sjøkanten, bølgene slo og skvaldret mot glatte steiner og Rendalssølen stakk storkuggen opp i himmelhemsen. Fra dette øyeblikket solgte unge Haagen sjela til Sølensjøen, han var bergtatt livet ut.

Haagen Hangaard var notbas i over 50 år. Kunsten lærte han av Sølensjøens første konge, den sagnomsuste Reodor Wardenær, og sammen med sine egne erfaringer, var det knapt noen som mestret Sølensjøfisket bedre enn ham. Han hadde det beste kjennskap til historien om Sølensjøen og vernet om tradisjoner og kulturstoff. Gjennnom sin dyktighet og innsikt var han selvskreven arving til «tronen» da hans forgjenger gikk bort.

Den siste Sølensjøkongen hadde hovedsakelig sin residens sør i sjøen, i Skjærbua. Der var det mer stille end «nordpå vollen», der fulgte han mer med i naturens gang og rytme, der fikk han med seg dønninger og vinddrag. Dit kom han i godt driv i 70-80 år, så tidlig som mulig, for å få med seg vårspellet på vidda, følge fugletrekk og hekking, og kjenne en lykkelig uro før første notkast.

I riket ved Sølensjøen var regnfrakk og sydvest, busserull og østerdalslue Haagen Hangaards kongeklær. Han ruvde i båten, i storm og bråkast, i solbris og blankt. Den som så høstværet piske innover ham ved sjøkanten, vet noe om standhaftighet og styrke. Og den som fikk oppleve ham med nykokt sik og svart kaffe ved åra i Skjærbua, har møtt Jacob Breda Bulls skikkelser så nært at de var til å handhilse på. Sølensjøkongen hadde møtt dem – han hadde jo danset etter fela hans Puss-Jo og gått på sko han laget. Han pratet ofte om jakt og fiske når han møtte Johan Dilt med elghunden på bygdeveien. Men den Haagen Hangaard så mest opp til var «Viddens herre», eneboeren Peder Halstensen inne i Misterdalen. Der var hans rike og liv, dit inn dro han alltid med glede. Der var han sterk.

Sølensjøkongen Haagen Hangaard var glad og sterk i sitt kongerike sør ved Skjærbua. Nå er båten dratt opp og garnene henger tomme og tause. En livet i naturen går videre, og minnene om Sølensjøkongen er med i den evige rundgangen.»

Collapse text