«30.9.74. Pan, Knut og bringehorna. Flata under Halvseterkletten. Regn og tåke.»

Da Knut Torp døde våren 2002 skrev kullkamerat fra skogavdelingen ved Norges landbrukshøgskole og jaktkameraten Tore Fossum følgende nekrolog, som ble publisert i lokalavisene:

«Knut Torp, Elverum, tidligere skogsjef i Borregaard gikk bort 4. april [2002], 77 år gammel. Han vokste opp i Kongsvinger, og utdannet seg først og fremst innen skogbruk, gikk Osen Skogskole, så Steinkjer Skogskole i 1948 og Skogbruksavdelingen ved NLH 1954 og var ferdig forstkandidat. Han hadde også ingeniørvåpenets befalsskole.

Knut begynte som driftsplanlegger i AS Stangeskovene i 1954, og ble ansatt i And. H. Kiær & Co. Ltd. s skoger i 1955, hvor han ble skogsjef i 1959. Etter at Borregaard overtok And. H. Kiær & Co. s skoger i 1961, ble han fra 1963 skogsjef for Borregaards skoger, et skogkompleks på en million mål innen Østfold, Akershus, Buskerud og Hedmark.

Knut nedla et viktig arbeid i og for skogen. Hans skogkulturprogram innbefattet store plantninger av contortafuru. Erfaringer som er høstet med dette forholdsvis nye treslaget i vårt skogbruk vil få langt videre betydning for skogbruket enn bare for Borregaards skoger. Ved Borregaards utbygging av skogindustri i Brasil fikk Knut en stor utfordring. I årene 1969-71 ledet han et stort utplantngsprogram for eucalyptus, det rasktvoksende løvtreslaget som den nye celluloseindustrien brukte som råstoff. Dette omfattet kjøp av landområder, ansettelse av arbeidsfolk, utplanting og skjøtsel. Knut løste denne oppgaven på en utmerket måte. Som skogbruker ble han stilt overfor mange naturvernspørsmål, noe han tok meget alvorlig. I 1976 fikk han World Wildlife Funds naturvernpris for sin særlige innsats for skjøtsel av natur og fauna i forbindelse med skogsdrift. Han drev elgjakt i hele sitt skogmannsliv, og også der var han opptatt av forvaltning.

Knut var humanist og gjorde mye for mange mennesker. Etter at han gikk av med pensjon i Borregaard 65 år gammel i 1990, startet han et hjelpearbeid i Russland, i en liten by nord for St. Petersburg ved navn Petrokrepost, som senere skiftet navn til Schliesselburg. Han samlet inn og sendte over medisinsk utstyr til leger og sykehus, og undervisningsmateriell til lærere og skoler der. Selv var han flere ganger i Russland, og det var mange gjenvisitter fra russisk helsepersonell og lærere, som ville studere norske forhold, med besøk på sykehuset i Elverum og kontakt med lærere og skoler i distriktet. Knut ble utnevnt til æresborger av Schiesselburg for sitt omfattende hjelpearbeid. Han var også en god venn av Norsk Skogmuseum, og bidro med gjenstandsmateriale, støttet økonomiaksjoner og tok gjester til museet.
Knut var beskjeden av natur, og ikke opptatt av prestisje. Hans innstilling var å gjøre en god jobb og hjelpe der det trengtes.

Det vil bli et stort savn etter Knut, først og fremst for hans kjære Leila og deres to sønner, men også for alle andre som sto ham nær.

Det hviler en trygg fred over Knuts minne. »

Collapse text