«Brenningskurs i Hedmark. Juni 1950. Tenning på lesiden, og siden brennes flaten stripevis.»
Flatebrenningskurs i Hedmark juni 1950. Fotografiet viser tre aktører på ei forholdsvis stor hogstflate, der all trevegetasjon med unntak av ei diger furu, er felt. En av de tre ...
Flatebrenningskurs i Hedmark juni 1950. Fotografiet viser tre aktører på ei forholdsvis stor hogstflate, der all trevegetasjon med unntak av ei diger furu, er felt. En av de tre karene har en beholder av metall med et T-formet handtak på toppen på ryggen. Fra denne sprøyta gikk det en slange til et rør med et munnstykke som ble brukt til å antenne lyng og kvist på hogstflatene. Hogstflater på mellom 40 og 200 mål ble ansett for høvelige brenningsflater. Kvist og annet hogstavfall skulle bæres fra 20 meter brede branngater langs alle feltenes ytterkanter og fra soner rundt frøtrær, som furua på dette fotografiet, inn på den sentrale delen av flata som skulle brennes. Feltene ble avbrent stripevis, konsekvent mot vindretningen. Flatebrenning ble bare utført vår og høst, i perioder da det var mye fukt i skogsterrenget. Prosessen måtte ledes av en kompetent person som disponerte mannskap utstyrt med økser, spader, bøtter og kvaster til å slokke ild som var kommet på avveger med. Man måtte også ha folk til å sjekke om ilden skulle blusse opp igjen, og foreta etterslokking, om det skulle bli nødvendig. Flatebrenningsteknikkene ble utviklet etter finske og svenske forbilder, og en god del forsøk ble gjort nettopp i Hedmark. Ilden ødela på enkelte marktyper humuslagene på kulturfeltene fullstendig, og prosessen skapte også problemer for skogsviltet. Faren for at ilden skulle spre seg til omkringstående skog bekymret også skogeierne, og enkelte forstmenn uttalte seg tvilende til om metoden økonomisk sett lønte seg. Interessen for flateblenning i det norske skogbruket ebbet ut omkring 1960.
SubjectFlatebrenningskurs i Hedmark juni 1950. Fotografiet viser tre aktører på ei forholdsvis stor hogstflate, der all trevegetasjon med unntak av ei diger furu, er felt. En av de tre karene har en beholder av metall med et T-formet handtak på toppen på ryggen. Fra denne sprøyta gikk det en slange til et rør med et munnstykke som ble brukt til å antenne lyng og kvist på hogstflatene. Hogstflater på mellom 40 og 200 mål ble ansett for høvelige brenningsflater. Kvist og annet hogstavfall skulle bæres fra 20 meter brede branngater langs alle feltenes ytterkanter og fra soner rundt frøtrær, som furua på dette fotografiet, inn på den sentrale delen av flata som skulle brennes. Feltene ble avbrent stripevis, konsekvent mot vindretningen. Flatebrenning ble bare utført vår og høst, i perioder da det var mye fukt i skogsterrenget. Prosessen måtte ledes av en kompetent person som disponerte mannskap utstyrt med økser, spader, bøtter og kvaster til å slokke ild som var kommet på avveger med. Man måtte også ha folk til å sjekke om ilden skulle blusse opp igjen, og foreta etterslokking, om det skulle bli nødvendig. Flatebrenningsteknikkene ble utviklet etter finske og svenske forbilder, og en god del forsøk ble gjort nettopp i Hedmark. Ilden ødela på enkelte marktyper humuslagene på kulturfeltene fullstendig, og prosessen skapte også problemer for skogsviltet. Faren for at ilden skulle spre seg til omkringstående skog bekymret også skogeierne, og enkelte forstmenn uttalte seg tvilende til om metoden økonomisk sett lønte seg. Interessen for flateblenning i det norske skogbruket ebbet ut omkring 1960.
Title«Brenningskurs i Hedmark. Juni 1950. Tenning på lesiden, og siden brennes flaten stripevis.» (Innskrift på albumark med opplimt kopi av fotografiet.)Fotografs tittel
Dette fotografiet er fra et av fotoalbumene etter forstmannen Knud Maartmann. Maartmanns datter, Live Maartmann, overlot fire slike album til Norsk Skogmuseum sommeren 2013 med beskjed om at museet kunne få kopiere motiver de fant relevante for sin virksomhet. Originalbildene skulle etter hvert tilbakeleveres deponenten i samme stand som museet mottok dem. Ettersom museets fotografstilling var ubesatt på det tidspunktet albumene ble overlevert, presiserte man at skanning av bildene ville kunne ta noe tid. Dette fotografiet er fra et album med blå permer som inneholder opptak fra 1949-1950.
Knud Geelmuyden Fleisher Maartmann var født i Oslo i 1921, men vokste opp på Gjøvik, hvor han avla examen artium i 1939. Deretter tok han handelsskoleeksamen, før han begynte på skogbruksavdelingen ved Oppland landbruksskole på Storhove i Fåberg, hvor han var elev i 1941-1942. Etter dette fulgte arbeidstjenesten («AT») som var obligatorisk for norske menn i vernepliktig alder fra og med 1941. Med denne formen for førstegangstjeneste tilbakelagt tok unge Maartmann ymse oppdrag i det som skulle bli hans framtidige fagområde - skogbruket. Han var blant annet skogsbestyrer for Mustad-skogene i Vardal en periode. Høsten 1945 ble han tatt opp som student ved skogbruksavdelingen på Norges Landbrukshøgskole, hvor han tok avsluttende eksamen tre år seinere. Så var han assistent hos statskonsulenten i skoggrøfting fram til 1952, deretter skogassistent i Romedal almenning ett år. I 1953 fikk han en skogassistentstilling i Veldre almenning, hvor han avanserte til allmenningsbestyrer. Fra 1965 var Maartmann samtidig driftsbestyrer i Pihlske Sameie, en tilstøtende stor skog- og utmarkseiendom som drives som et aksjeselskap med gardbrukere fra regionen som dominante aksjonærer. Maartmann var daglig leder for virksomheten i Veldre almenning og Pihlske sameie fram til han nådde pensjonalderen. I det skogfaglige miljøet markerte han seg spesielt som en forkjemper for grøfting av fuktig skogsmark. Mot slutten av sin karriere arbeidet han mye med dambyggingsprosjekter. Maartmann fortsatte å delta aktivt på skogfaglige konferanser også etter at han ble pensjonist, inntil helsa ble så dårlig at dette engasjementet måtte opphøre.
Add a comment or suggest edits
To publish a public comment on the object, select «Leave a comment». To send an inquiry directly to the museum, select «Send an inquiry».