Fra grøftesprengingsprosjekt på skogeiendommen Mustad i Vardal i mai-juni 1948. Dette fotografiet er det andre i en serie på tre bilder som viser ulike faser i arbeidet med grøfta. Vi ser et myrlendt areal hvor det er ryddet en rettlinjet trasé i bjørke- og granskogen. Jordmassene langs midtlinja i denne traséen er det foretatt sprenging, som har løsnet jord, stein og røtter der hvor det skulle bli grøft. Grøftesprenging var en amerikansk metode som hadde vært prøvd i Norge i 1920-åra uten praktisk suksess. Før krigen hadde nemlig sprengstoffet vært for kostbart til at denne metoden kunne konkurrere med manuelt arbeid. Etter krigen kom det en ny type grøftedynamitt i form av patroner som skulle stikkes 20-25 centimeter ned i myra med en innbyrdes avstand på 30-40 centimeter langsetter grøftetraseens midtlinje. En av patronene ble antent ved hjelp av ei meterlang lunte. Deretter løp mannskapene unna. Omtrent et minutt seinere smalt det. Detoneringa av den første patronen utløste de øvrige, og en vegg av torv, busker og røtter stod til værs - og falt deretter ned på bakken igjen. Noe falt naturligvis ned i grøftetraseen, men det tok likevel ikke mannskapene mange minuttene å renske grøfta med greip. Dynamittpatronene var kostbare, de representerte 70-80 prosent av omkostningene, så prisen per meter ferdig grøft ble omtrent den samme ved sprenging som ved manuell grøftegraving. Med traktorgravernes inntreden utover i 1950- og 60-åra ble metoden stadig mindre aktuell.
Photo:
Maartmann, Knud [Geelmuyden Fleischer]
/
Anno Norsk skogmuseum