Den svenske forstmannen Enar Andersen demonstrerer planting på omvendt torv i skogen ved Brunsberg vekstforedlingsstasjon i Värmland. Fotografiet er tatt våren 1948. På dette tidspunktet var planting på omvendt torv antakelig vanligere i Sverige enn i Norge. Andersen utfører arbeidet i kontorantrekket sitt: Dress, kvit skjorte og slips. Akkurat da dette fotografiet ble tatt sto han med bøyde knær og forsøkte å løsne et torvstykke han hadde stukket ut på den grassdekte marka med sikte på denne planteoppgaven. I bakgrunnen til høyre ser vi beina på tre tilskuere, blant annet en dresskledd mann som holdt i barrotplante av gran i den ene handa. Det var antakelig denne som etterhvert skulle plantes i det torvstykket Andersen arbeidet med.
Når planting på omvendt torv, som her, ble utført med spade som hovedredskap startet plantøren med å stikke ut ei torv som var 10-12 centimeter tjukk og målte 30-40 centimeter i firkant. Denne torva ble deretter løftet opp og lagt med grassida ned ved siden av utstikkingsstedet. Plantøren lagde et hull eller ei spalte i torva. Planterøttene ble trukket gjennom denne åpningen og bredt godt utover på det som i ettertid ville bli undersida av torva. Deretter tråkket han rundt planta, slik at jorda ble komprimert og holdt godt på fuktigheten som var så viktig for den sårbare planta. Den omvendte torva gav plantene et visst forsprang på andre vekster, som skogbrukerne betraktet som ugras. Det at plantene ble stående høyt i forhold til marksjiktet innebar også redusert fare for frostskader. På fuktig mark betydde en forholdsvis høy planteposisjon at røttene ikke umiddelbart ble stående i jord som var så vannrik at det gikk på oksygentilgangen løs. Dette var en av årsakene til at planting på omvendt torv ofte ble anbefalt på svært fuktige lokaliteter.
Photo:
Maartmann, Knud [Geelmuyden Fleischer]
/
Anno Norsk skogmuseum