Nærbilde av pottebrett som var satt til spiring i et av veksthusene ved Sønsterud planteskole i april 1988. Bildet viser rektangulære pottetbrett av svart polyetylen (plast) med 9...

Sønsterud planteskole i Åsnes kommune i Solør, om lag sju kilometer øst for dagens kommunesenter, Flisa, ble etablert i 1938. Etableringa var et ledd i den statlige skogforvaltningens bestrebelser for å realisere den store skogkultur- og skogreisingsplanen Stortinget vedtok samme år. For å leve opp til ambisjonene i denne planen anså man det nødvendig å tidoble planteproduksjonen, fra fem millioner planter i året til femti millioner. På dette tidspunktet hadde Norge 92 skogplanteskoler, de fleste av dem svært små. Sønsterud skulle bli et storanlegg. Gardsbruket anlegget ble anlagt på hadde 360 mål med lettdyrket sandjord, et areal som seinere er økt til 630 mål. Oppbygginga av planteskoleanlegget ble ledet av den viljesterke forstmannen Charles D. Kohmann, som også var leder for Statens klenganstalt (Skogfrøverket) på Hamar. Etter 2. verdenskrig fikk Kohmann konsentrere seg om frøproduksjonen på Hamar. Dermed ble lederoppgaven ved Sønsterud planteskole en heltidsstilling, først for Richard Thorkildsen og seinere for flere andre dyktige fagfolk. En annen viktig person i utviklinga av planteskolen på Sønsterud var Waldemar Opsahl, som var statskonsulent i skogkultur. Han la forholdene til rette slik at Sønsterud ble utviklings- og utprøvingssted for nye maskiner som skulle effektivisere skogplanteproduksjonen. Mange av prototypene ble utviklet ved Landbruksteknisk institutt på Ås i Akershus. Sønsterud ble også kursarena for norske planteskolefolk, og denne aktiviteten bidro til modernisering og kvalitetsheving i norsk skogplanteproduksjon. Lokalt ble planteskolen en stor arbeidsplass, ikke minst for kvinner, i et lokalsamfunn der mulighetene for lønnsarbeid ellers var svært begrensete. Som skogplanteskoler flest hadde Sønsterud ei storhetstid i 1950- og 60-åra. Deretter sank etterspørselen etter planter langsomt, raskere etter 1990 mot et lavmål tidlig på 2000-tallet. I forkant av denne krisa, i 1989, bestemte myndighetene at de statlige skogplanteskolene skulle privatiseres. For Sønsteruds del ble dette en lang og vanskelig prosess, blant annet fordi det offentlige eierskapet i forkant av prosessen hadde tappet virksomheten for kapitalreserver. Først i 1999 kunne staten trekke seg helt ut og overlate virksomheten til et privat aksjeselskap der Hedmark skogselskap var største aktør. Seinere er driften overtatt av Trysil planteskole.

Fra gammelt av ble skogplanter i Norge produsert på friland og stort sett levert som barrotplanter. De var dyrket fram på friland, og ble ofte ompriklet (tatt opp og satt ned igjen med regulert innbyrdes avstand) etter to år, med sikte på at de skulle være salgsklare etter fire år. Omkring 1930 eksperimenterte Aksel Georg Bakken med produksjon av pluggrotplanter i vokspotter, men denne produksjonen fikk ikke noe kommersielt gjennombrudd. I 1970 ble norske planteskolefolk kjent med at svenske og finske kolleger drev forsøk med dyrking pluggrotplanter i former av plast eller papir. Tilsvarende forsøk ble også igangsatt i Norge, først ved Furusmo planteskole i Akershus i 1972. Eidsvold-Mathiens planteskole i Hurdal skal også ha vært tidlig ute. Snart fulgte andre skogplanteskoler etter. I løpet av 1970- og 80-åra ble pluggrotplanter i pottebrett, som i spirefasen hadde stått i et kontrollert vekshusklima, det kvantitativt sett dominerende produktet fra skogplanteskolene her til lands. Den nye plantetypens suksess var dels betinget av at produksjonen av slike pottebrettplanter var rask og effektiv, men også fordi utplanting av slike planter med hullpipe var enkelt og arbeidsbesparende i forhold de tradisjonelle plantemetodene for barrotplanter. En norsk bedrift leverte 95-hulls pottebrett i svart hardplast (polyetylen) til produksjonen av pluggrotplanter. I 1990 kom det også en brettype med 60 litt større hull, noe som gjorde det mulig å drive fram planter som var litt større og mer robuste, noe det var behov for, særlig på plantefelt med god jord og betydelig ugraskonkurranse for plantningene. Den opprinnelige lille typen, fra 95-hulls brett, fortsatte likevel å være den 95-hullstypen å dominere markedet.

Collapse text