"Skogkommisjonen av 1874"

I 1874 oppnevnte Indredepartementet en skogkommisjon som skulle «afgive Betænkning og Forslag til Foranstaltninger, som fra det Offentliges Side blive at træffe til Skovvæsenets Fremme». Bakgrunnen for at man fant behov for å oppnevne en slik kommisjon var det faktum at gjeldende skogbrukslov (av 22. juni 1863) ikke hadde gitt myndighetene kontroll over det som i utredningsarbeidet som gikk forut for denne loven hadde beskrevet som et hovedproblem i norsk skogbruk, nemlig «grov Mishandling af Skov fra Eiernes Side» og bortforpakting av skog til uthogst. Skogloven fra 1863 var i hovedsak en allmenningslov. Den regulerte altså først og fremst forvaltningen av skog som var underlagt en eller annen form for felleseie. Men det var jo skog som tilhørte enkeltpersoner som utgjorde største delen av det skoglige ressursgrunnlaget her til lands. «Skulde der virkelig udrettes noget til at bevare Skovene, vilde der sandsynligvis ikke være nogen anden Udvei, end at private Skove maatte stilles under en Opsigt, der maatte have nogen Lighed med Opsynet med de offentlige Skove, saa at Hugsten blev stillet under en vis Kontrol», heter det i dokumentet som lå til grunn for utredningsarbeidet. Til medlemmer av skogkommisjonen oppnevnte Indredepartementet først amtmannen i Nedenes, Nils Cornelius Bonnevie (leder), forstmesteren i Akershus og Hedmark, Jens Carl Hørbye, forstmesteren i trøndelagsfylkene, Marius Maximilian Selmer, trelasthandler og godseier Didrik Cappelen på Gjemsøy ved Skien og gardbrukerne Hed. Norderhoug og M. Gundersen, begge fra Hedmark. I 1875 ble kommisjonen supplert med lennsmann Martin Adolf Grude fra Høyland på Jæren som hadde vært blant pionerene i skogreisingsarbeidet i en region som langt på veg hadde vært avskoget. Kommisjonen forsøkte å kartlegge skogforholdene i Norge gjennom analyser av virkesuttak på statistisk representative eiendommer og gjennom spørrelister til kommunene. Det kom inn 414 svar, hvorav mange var preget av bekymring over utviklinga. Skogarealene syntes å være krympende, tregrensa ble antatt å være synkende og tømmerdimensjonene ble stadig mindre – hovedsakelig på grunn av hogster som ble gjennomført uten tanke på gjenvekst av ny skog. Dette gikk på ressursgrunnlaget løs, noe kommisjonen med utgangspunkt i skogens store betydning både på husholdsnivå og trelastens betydning som handelsvare betraktet som et «Nationaltab». Kommisjonen foreslo at skogeierne skulle gjøres ansvarlige for det etter hogster ble lagt til rette for gjenvekst – «være sig paa naturlig eller kunstig Vei» - innen rimelig tid. Skogeierne kunne la en viss mengde frøtrær bli stående, de kunne sette igjen frodig underskog av bartrær eller rett og slett plante slike trær. Tilsynsmyndigheten mente kommisjonen burde ligge hos lokale skogkommisjoner som skulle oppnevnes av kommunestyrene. Det ble også reist forslag om innføring av skogvedtekter med klare rammer for skogbehandlinga i hver enkelt kommune. Kommisjonens forslag møtte motbør i et storting der bøndene, som også utgjorde flertallet av skogeierne var tallrikt representert. De aksepterte etter hvert i en lov som hadde som siktemål å ta vare på verneskogen – bestand som gav beskyttelse mot et tøft klima, mot ras og flom (jfr. verneskogloven av 20. juli 1893). Det tok imidlertid over 30 år før stortinget vedtok at kommunene på frivillig grunnlag kunne formulere skogvedtekter. En lov som påla skogeierne «kulturplikt» (personlig ansvar for gjenreising av skog) på hogststedene fant flertallet av politikerne helt uakseptabelt. Slik sett løste heller ikke arbeidet til skogkommisjonen av 1874 det mest påtrengende problemet som hadde vært bakgrunn for at den ble oppnevnt.

Collapse text