Portrett av Olav [Peter] Nergaard (1861-1934), gardbruker og skogeier på Søstu Glomstad i Åmot i Hedmark. Bildet er tatt i et fotografisk studio. Nergaard var kledd i mørk dressj...

Olav Nergaard var eldst i en søskenflokk på sju og odelsgutt. Teoretisk kompetanse hadde vanligvis ikke særlig høy prestisje i slike miljøer, men Olavs far hadde teoretiske interesser som han ikke fikk tilfredsstilt, og derfor ønsket han at sønnen skulle få slike muligheter. Etter endt folkeskole i hjembygda ble han sendt til Hamar for å ta middelskole. Tre år seinere (1881) tok han artium i Kristiania. Deretter ble han immatrikulert som student ved Universitetet i Oslo, hvor målet var å ta teologisk embetseksamen. I mellomtida fikk foreldrene økonomiske problemer, og i 1882 gikk Søstu Glomstad på auksjon. Familien måtte flytte til ei lita stue og et liv i trange kår, og eldstesønnen måtte naturligvis avbryte studiene. Han vendte tilbake til hjembygda, der han virket som huslærer, og etter hvert ble gift med dattera til den mektige skogeieren Per Hovind. Svigerfaren og hans nettverk gav antakelig nødvendig økonomisk støtte til at Olav kunne kjøpe tilbake Søstu Glomstad på odelsretten sin. Her ble det travle år med gards- og skogsdrift, forretninger og et samfunnsengasjement, først i lokalpolitikken i Åmot, seinere også i fylkespolitikken, og i perioden 1900-1906 satt han på stortinget for partiet Venstre. Sammen med sambygdingene Tollef Kilde og Ole S. Aaset tok han initiativ til å skaffe hjembygda elektrisk energi, et prosjekt som for øvrig endte i katastrofe da flommen i Søndre Osa i 1916 rev med seg kraftverksdammen og ødela mye av anlegget. Som skogbruker fikk han større verdier å forvalte etter at kona arvet en god del, slik at familien til slutt satt med 27 000 mål skogsmark. Nergaard investerte i skogindustri, ikke bare på Rena, men også i Trøndelag. Han engasjerte seg dessuten sterkt i Hedemarkens Amtsskogselskap (Hedmark skogselskap), og han var blant initiativtakerne da Glommen skogeierforening ble stiftet i 1903. Her var han også styreleder en kort periode, men gikk av da han ble nedstemt i en sak der han hevdet innenbygdsboendes fortrinnsrett til konsesjon på skogeiendommer. Nergaard var også blant initiativtakerne til Glommen tømmermåling i 1911, han deltok i dannelsen av Det Norske Gjensidige Skogbrandforsikringsselskap i 1912 og stiftelsesmøtet for Norges Skogeierforbund i 1913. Historikeren Paul Tage Halberg omtaler ham silk: «Det er vanskelig å plassere Nergaard i en partipolitisk bås. I forsvaret av skogsbygdenes selvstendighet og økonomiske interesser trakk han veksler på alle de politiske partiene som kunne gi ham støtte. Nergaard var motsetningenes mann. Som skogeier og kapitalist var han likevel ikke på linje med den liberalistiske tenkningen i Høyre og deler av Frisinnede Venstre. Han motarbeidet treforedlingsindustriens ukontrollerte vekst, selv om han var tømmerbetinger for Borregaard. Som skogsbygdens talsmann så han også positivt på den industrielle utviklingen. Som kapitalorientert talte han likevel de små og undertrykte i skogsbygdene sin sak» (fra boka Bjelker i Bygde-Norge [1999], side 132). Det Olav Nergaard huskes best for i ettertid er den rollen han spilte etter at det engelske selskapet Kellner-Partington la ut Borregaard-fabrikken i Sarpsborg, som under 1. verdenskrig kjøpte om lag halvparten av slipvirket i Glomma-vassdraget. En slik virksomhet var det både i nasjonens og skogeiernes interesse å få over på norske hender, mente Nergaard og juristen Hjalmar Wessel, som han hadde samarbeidet med som investor i flere bedrifter i Trøndelag. I 1917 startet disse to aktørene sitt arbeid for å få skogeierne med seg i arbeidet med å reise kjøpesummen på bortimot sju millioner som de engelske eierne krevde. Dette skjedde i konkurranse med «Kiær-Fearnly-gruppen», som besto av investorer fra mer urbane miljøer. Det var Wessel og Nergaard som vant fram, dels fordi de greide å mobilisere skogeierne, men antakelig også fordi Wessel lyktes i å vinne statsminister Gunnar Knudsens og Norges Banks tillit. Kjøpsavtale ble inngått i oktober 1917, og det nye Aktieselskapet Borregaard ble stiftet i februar 1918. Wessel ble generaldirektør i selskapet fram til sin død, Nergaard var skogeierrepresentant i styret for selskapet han hadde bidratt til å stifte, og fabrikken han hadde vært tømmerbetinger for. Sjøl betraktet han hjemkjøpsprosessen som en stor seier for sin politiske strategi, hvor målet var å forene privatøkonomiske og samfunnsøkonomiske interesser.

Collapse text