• Slepebåten «Axel», som tilhørte Skiensvassdragets Fellesfløtningsforening, fotografert på Knardalstrand slipp og verft i Porsgrunn vinteren 1953-54, da fartøyet ble ombygd fra damp- til dieseldrift.  Her ser vi båten i en fase da man hadde demontert styrhuset, åpnet dekket, for å få ut dampmaskinen ogdiselmotoren inn.  Derfor er den sentrale delen av dekket overbygd med et presenningtelt, som skulle hindre at det kom snø og annen fukt ned i båten.  Dieselmotoren tok atskillig mindre plass enn dampmaskinen hadde gjort.  Dette muliggjorde også betydelige ombyggingsarbeider under dekk, hvor det ble mer lugarplass og mer tidsmessige innredninger.  Styrhuset (til høyre i bildet) ble imidlertid heist på plass igjen og gjenbrukt.
    Photo: Opheim, Ivar / Norsk Skogmuseum

Slepebåten «Axel», som tilhørte Skiensvassdragets Fellesfløtningsforening, fotografert på Knardalstrand slipp og verft i Porsgrunn vinteren 1953-54, da fartøyet

Sommeren 1903 ble den da nye direktøren i Skiensvassdragets Fellesfløtningsforening, ingeniør Emil Aubert, sendt til Gøteborg med et spesielt oppdrag fra organisasjonens styre: Han skulle reise til Gøteborg og «se paa nogle derfra tilbudte Baade og eventuelt afslutte Kjøb for en Sum af indtil 23 000 Kroner». Pengene ble tatt fra kassa til fløtinga i Ulefossvassdraget. Dampbåten Aubert kontraherte ved Wilhelmsberg mekaniske verksted hadde åtti hestekrefters dampmaskin, og fikk navnet «Axel» etter den forrige fløtingsdirektøren, Axel Borchgrevink. Fartøyet var altså tiltenkt slepeoppdrag i Ulefossvassdraget, der det skulle avløse den eldre dampbåten Kragnæs, som hadde trukket «tømmerklubber» over Vestvatna siden 1891. Det var i hovedsak her Axel gikk, sjøl om det hendte at den ble brukt til oppgaver i Norsjø- og Skiensområdet vinterstid, da Vestvatna var islagte. Driftssesongen der varte vanligvis fra månedsskiftet april-mai til november-desember. Sommeren 1924 ble båten beordret til Tinnålensa for å være i beredskap dersom lensa skulle svikte under flommen. Ellers gikk båten jevnt og trutt med tunge tømmerslep på Bandak, Kviteseidvatnet og Flåtevatn i Vest-Telemark, fra 1903 til 1938 med Jon Ulsnæs som skipper. «Baaden viste sig i alle Dele hensigtsmæssig og solid», heter det om Axel etter den første driftssesongen. Det later da også til at Axel gikk jevnt og trutt i mange år, uten store reparasjoner eller påkostninger. I 1936 fikk fløtingsstyret riktignok et tilbud om istandsetting av maskinen på Axel. Beløpet som ble nevnt tyder ikke på at det var noen alvorlig skade som måtte utbedres. I 1942 var S/S Axel involvert i et uhell med en lekter ved Strengen. Det endte med at lekteren grunnstøtte, og at firmaene D. S. Cappelen og Ivar W. Isachsen A/S fremmet et rettslig krav overfor Fellesfløtningsforeningen for kostnader og tap (drøyt 16 000 kroner) de var blitt påført i forbindelse med uhellet, som de mente Axel var årsak til. Fløtingsstyret aksepterte kravet under forutsetning av at firmaene ikke kom med ytterligere krav overfor båtføreren. I 1952 fikk Axel og slepebåtene «Erik» og «Ørnen» batteriradioer. En langt større moderniseringsinvestering ble gjort i 1953-54, da styret i Skiensvassdragets Fellesfløtningsforening i samråd med den nye fløtingsinspektøren, Einar Aasaaren, vedtok å bygge om Axel fra dampdrift til dieseldrift. I tillegg til skifte av maskin, ble også lugarer og styrhus fornyet. Arbeidet ble utført ved Knardalstrand Slip & Verft i Porsgrunn. Båten fikk en dieselmotor av merket B & W Alpha med typebetegnelsen 403 V 0. Med denne motoren skulle båten kunne yte 180-200 hestekrefter. Dette innebar at trekkrafta økte, samtidig som mannskapet kunne reduseres med et par mann. Dermed oppnådde man altså en betydelig effektiviseringsgevinst. Uttaket av den store dampmaskinen innebar også at det ble mer plass under dekk. Opprinnelig var det tre lugarer. De to dekksmennene hadde plass lengst framme i piggen, der det var så trangt at de ikke begge kunne stå oppreist samtidig. Bakenfor hadde skipperen en lugar aleine, som var tre-fire ganger så stor. Maskinisten hadde lugar akterut. Etter ombygginga var det også tre lugarer, og skipperen, som hadde plass for skrivebord, hadde det stadig mer romslig enn de andre. Men ellers var standarden nokså lik. Dampmaskinen hadde gitt varme også til lugarene, og med dieselmotor som trekkraft måtte det også installeres dieselbasert ovnsfyring. Etter ombygginga ble det offisielle navnet på fartøyet endret fra «Axel» til «Axel Borchgrevink», men i dagligtale fortsatte telemarkingene å bruke det opprinnelige, korte navnet. Omkring 1970 begynte tredekket på Axel å bli dårlig. Fløtingsstyret vurderte både å tette det med ei glassfiberhinne og å legge et helt nytt ståldekk, noe som ikke var helt ukomplisert fordi det forutsatte en del kostnadskrevende tilpasninger av bærekonstruksjonene for det nye dekket. Styret nølte på grunn av kostnadene. I 1971 var lekkasjene blitt så store at det ble lagt takpapp på dekket som et midlertidig tiltak. Nå fikk Knardalstrand Slip & Verft i oppdrag å legge nytt dekk, et arbeid som ble utført vinteren 1971-72. Axel fikk radarutstyr i 1981 og nye dieselfyrte varmeovner i 1983. Båten fortsatte å slepe tømmer på Vestvatna, men etter 1990 krympet volumene. I slutten av dette tiåret var leveransene ved den eneste gjenværende utislagsplassen ved Bandak så små at det bare var snakk om tre-fire slep mellom Dalen i vestenden av Bandak og Kåsa øverst i Bandakkanalen hvert år. Da det i 1999 ble klart at den slepebåten Axel hadde en drivstofflekkasje som det vil koste en del å få reparert, bestemte styret i Skiensvassdragets Fellesfløtningsforening at den 96 år gamle slepebåten skulle selges, og at den nye båten «Triset» skulle tas opp slusene til de få slepeoppdragene man fortsatt hadde på Vestvatna.

  • Tags

+ Add


Add a comment

Add to a folder

Order this image

Share to