Vegskilt i Hegnadalen ved Hovinvegen [riksveg 364] i Notodden kommune i Telemark. Skiltet er kvitt med svart skrift og svarte symboler. Det peker vestover, hvor det er to kilomet...

Elva Raua renner inn i Tinnsjøen østfra. Den har et nedslagsfelt på snaut 160 kvadratkilometer og er om lag 25 kilometer lang. Raua har sine øverste kilder i flere mindre bekker som samles i Gåstjønn i Rollag. Derfra renner vannet sørover i Gåstjønnåe til det når Øvre og Nedre Bjorvatn i Tinn. Øst- og sørover derfra skifter elvedraget navn og kalles Bjorvassåe. Denne åa renner til Sandvatnet og Holmevatnet, som bare skilles av en smal landrygg med en passasje som heter Mælåe. Nedenfor Holmevatnet renner Holkåe gjennom et slakt, skogrikt terreng til nok en innsjø, Reisjåvatnet. Derfra renner elva Raua vestover, først gjennom Raufossen, så videre vestover mot Tinnsjøen. Dette vassdraget går gjennom flatere og mer skogrikt lende enn mange av de andre vassdragene i Tinn. Derfor var fløtinga i dette vassdraget viktig. Ved det vanskeligste hinderet for å få tømmeret fram, Raufossen mellom Reisjåvatnet og Tinnsjøen, ble det bygd tømmerrenne. Da denne renne viste seg moden for utskiftning i midten av 1920-åra valgte Skiensvassdragets Fellesfløtningsforening å få sprengt en tømmertunnel i fjellet her i stedet. Tunnelen var i bruk fra 1929 til slutten av 1960-åra.

Fram til 1880-åra far tømmerfløtinga i vassdragene i denne delen av Telemark administrert av Cappelen-familien, som eide mye av skogen i denne delen av fylket. Seinhøstes i 1886 lanserte styret i Skiensvassdragets Fellesfløtingsforening, der Didrik Cappelen var leder, et forslag om at elvene Måna, Gøyst, Mår, Austbygdåi, Skjerva, Raua, Kåla, Fulldøla og innsjøen Tinnsjå skulle innlemmes i organisasjonen. Tømmerleverandørene skulle få styrerepresentasjon med en presentant fra Lisleherad, en fra Gransherad, en fra Hovin og to fra Tinn. Disse styremedlemmene skulle ha en stemmerett som var begrenset til saker som gjaldt de delene av vassdraget som rant gjennom den enkeltes heimbygd. I forbindelse med omorganiseringa av fløtinga tilbød Didrik Cappelen Skiensvassdragets Fellesfløtingsforening å overta Gimsøy-godsets fløtingsinnretninger i det østfjellske vassdraget for en sum på 56 000 kroner, et tilbud han presiserte at han bare ville la bli stående til utgangen av februar 1887. Løsningen ble at kommunene i området kjøpte de anleggene som lå innenfor sine grenser, for så å gi dem til den nye fellesfløtingsforeningen. Umiddelbart etter at fløtinga i de mest sentrale delene av vassdragene i Øst-Telemark var innlemmet i Skiensvassdragets Fellesfløtningsforening kjøpte organisasjonen en slepebåt som dro tømmeret i bunter fra elveosene ved Tinnsjøen og fram til Tinnoset. Dette innebar ei betydelig effektivisering av fløtinga i denne regionen. Etter dette gikk fløtinga i dette området sin gang i årtier. For Rauas del ble den nevnte bygginga av en tømmertunnel forbi Raufossen i perioden 1925-1929 en milepæl.

Etter 2. verdenskrig ble vegnettet i denne delen av Telemark stadig utvidet og forbedret. Dette førte til at stadig mer tømmer ble transportert med lastebiler. I 1960-åra ble det innmeldt svært lite tømmer til Raua og Austbygdåe, og for 1966-sesongen at det var vanskelig å få noen til å påta seg fløtingsakkordene for akseptable priser. Skiensvassdragets Fellesfløtningsforening ville imidlertid nødig gi opp fløtinga. Foreningen greidde å opprettholde fløtingstilbudet for de billigste sortimentene, gran og sulfatfuru. Ville skogeierne selge dyrere sortimenter, måtte de finne kjøpere som var villige til å hente tømmeret. At man ikke tilbød fløting av sagtømmer skyldtes at betongforblendingene i tømmertunnelen fra andre halvdel av 1920-åra nå var så forvitret at tømmeret hadde satt seg fast. I 1964-sesongen skjedde dette tre ganger. Det ble foretatt visse reparasjoner, uten at dette eliminerte problemene. Tømmerproppene i Rautunnelen innebar livsfare for fløterne som skulle løsne virket. Med de beskjedne tømmermengdene som ble innmeldt til fløting her i slutten av 1960-åra var det ikke økonomisk forsvarlig å sette i gang storstilte restaureringsarbeider. 1968 ble det siste året Skiensvassdragets Fellesfløtningsforening hadde fløting i Raua. Året etter ble tømmeret kjørt fram på hjuldoninger. Kort tid seinere proklamerte det nye selskapet Tinn Trelast at de ville kjøpe alt bartrevirke som soknet til Tinnsjøen og elvene Skjerva og Raua. Dette førte til at all fløting i dette området ble avviklet etter 1970-sesongen.

Collapse text