Fra en av mosemaskinene ved Glennetangen lense i nedre Glomma. Fotografiet er tatt nordover (motstrøms) fra den såkalte «brøkkerbrua», den faste konstruksjonen i ytterenden av anl...

Glennetangen lense ble bygd etter et vedtak som ble gjort av styret i det nyetablerte Glomma fellesfløtingsforening i 1936, like etter sammenslutningen av Christiania Tømmerdirektion og Fredrikstad Tømmerdirektion. Vedtaket ble gjort fordi ledelsen i den nye organisasjonen var smertelig klar over at effektiviteten ved Nes lense, som hadde vært i drift siden 1908, og som lå noen kilometer høyere oppe i elva, aldri kunne bli helt optimal. Ved Nes var det problemer med strøm, og i perioder også med vind. Reguleringstiltakene som fulgte stadig flere kraftverksdammer i nedre Glomma førte dessuten til at fløtingsarbeidet i denne delen av Glomma måtte forseres i perioder da kraftverkene så seg råd til å slippe mye vann forbi dammene, noe som skapte kapasitetsproblemer ved Nes-lensa. Undersøkelser hadde vist at både strøm- og vindforhold var bedre på strekningen Glennetangen – Finnskott. Flyttinga av et slikt stort lenseanlegg var imidlertid en kostbar affære, som tømmerkjøperne ikke torde gi seg i kast med før de to gamle fellesfløtingsforeningene i vassdraget var slått sammen til én. Vedtaket om å bygge et nyanlegg ble altså gjort i 1936. Arbeidet med å bygge den nye lensa ved Glennetangen begynte året etter, og anlegget sto ferdig til bruk i 1938. Glennetangen lense gjennomgikk en større ombygging tidlig i 1960-åra, og anlegget var i bruk inntil fløtinga i vassdraget ble avviklet i midten av 1980-åra. Mot slutten var Borregaard fabrikker den eneste bedriften som fikk tømmer via vassdraget, så da ble det mindre sorteringsarbeid, men naturligvis mye sopping (bunting) med sikte på tømmersleping i det østre elveløpet. Lenseanlegget på Glennetangen fikk ei kraftig oppsamlings- eller beholdningslense, som startet ved Lystadtangen i Skiptvet på vestsida og ved Finnskott i Rakkestad på østsida. Nederst i beholdningslensa ble tømmeret sluppet inn i sorteringslensa gjennom to såkalte ”søkker”. Nedenfor ble det fordelt på fem avdelinger, som endte i hver sin mosemaskin. På vegen mot disse maskinene ble tømmeret sortert etter påslåtte øksemerker i ”lommer”. Når disse var fulle ble virke fra samme lomme (med samme merke) ble sluppet samlet ned til mosing. Før ombygginga tidlig i 1960-åra var sorteringsanlegget om lag 2 000 meter langt og hadde 120 båser. Etterpå ble anlegget forkortet til cirka 1 100 meter og antallet båser ble redusert til 42. Denne endringa speilte både strukturelle endringer i tømmermarkedet (færre, men større bedrifter kjøpte tømmeret) og i den tilgjengelige teknologien.

Collapse text