«OVENFOR TINFOS 3-7-07 Kl. 2 1/4 Em.»

Tinnåa kommer fra Tinnsjøen, og den tar også opp vann fra sideelver som Kåla, Tjåga og Fulldøla. Etter å ha passet Lisleherad kirke forandret den en gang uregulerte Tinnåa karakter fra å være forholdsvis stilleflytende til å bli ei stri elv. De siste fem kilometerne ned mot Heddalsvatnet har et samlet fall på bortimot 90 meter. På denne strekningen var det ikke bare stryk, men også flere høye fossefall. Øverst lå Svelgfoss, et trangt juv med et fire og en halv meter høyt stup fulgt av en langstrakt foss. Nedenfor fulgte Lienfoss med tilhørende stryk og et fall på seksten meter, Sagafoss med ti meters fall og Tinnfoss med et fall på nitten meter. Særlig Svelgfoss og Tinnfoss skapte problemer for fløtinga. Det krevdes mye vann for å få tømmeret gjennom Svelgfoss uten brekkasjer. Mye vann skapte imidlertid problemer når fløtingsvirket skulle forbi Tinnfoss. Der var det nemlig et skjær i elva. Ved stor vannføring skapte dette skjæret en strømvirvel, som fikk stokkene til å hope seg opp i digre hauger oppover i elveløpet. Her ble det investert mye kreativitet i å bedre fløtingsforholdene. Fra 1840-åra og framover ble det utført sprengingsarbeider og andre tiltak som skulle gjøre det enklere å få tømmeret velberget forbi alle de naturlige hindringene på strekningen fra Svelgfoss ned til Heddalsvatnet. Tidlig på 1900-tallet ble elveløpet og fløtingsforholdene radikalt endret. Da ble det foretatt omfattende reguleringsarbeider som gav energi til den storstilte industrireisinga på Notodden, og parallelt med dette ble det bygd renner som skulle ta tømmeret trygt forbi de vanskeligste partiene. Det var imidlertid ikke alltid at interessene til Skiensvassdragets Fellesfløtningsforening og de nye industrielle aktørene ved vassdraget var samstemte. Dette fotografiet ble tatt i samband med en strid som oppsto mellom fellesfløtningsforeningen og Tinfos Papirfabrik i 1907.

1907 var en sesong Skiensvassdragets fellesfløtningsforening, virkeskjøperne, skogeierne og tømmerfløterne hadde sett fram til med en viss forventning. Dette året ble det innviet ei ny tømmerrenne som skulle ta lasten velberget forbi Svelgfoss og Svelgfossjuvene. Det hadde imidlertid skjedd andre endringer i vassdraget også, som skulle vise seg å få dramatiske konsekvenser for fløtinga og kvaliteten på det virket som nådde Tinnålensa i Heddalsvatnet. Tidspunktet for tømmerslipp fra Tinnosdammen ved utløpet av Tinnsjø ble bestemt ut fra vannstandsmerker etter erfaringene å dømme skulle gi brukbare fløtingsforhold. Det ble foretatt et prøveslipp fra Tinnoset 14. mai, og dagen etter var den regulære fløtinga i gang. Den 16. mai kunne folk observere et nytt fenomen nedenfor Tinnfossen, som ble kalt «Tinnfoss-sveiva». Her hadde det oppstått en strømvirvel i sonen der vann fra østre og vestre fosseløp møttes. Da fløtingsdirektør Ragnvald Bødtker fra Haldenvassdraget og en del andre eksperter kom for å se på fenomenet to uker seinere anslo de at cirka 100 tylfter tømmer, godt over 1 000 stokker, virvlet i en runddans i vannet, bare øyeblikksvis avbrutt ved at en stokk kilte seg fast mot stein på elvebotnen eller mot bergveggen på vestsida av løpet. Når så strømmen og presset fra det øvrige tømmeret fikk den fastkilte stokken til å knekke, fortsatte runddansen. «Sveiva» trakk til seg mye av virket som kom ned Tinnfossen og gav stokkene hard medfart for de ble kastet ut av strømvirvelen igjen. En del ble brukket og mange viste seg å være splintret fra rotenden og oppover etter møtet med stri strøm og skarpe steinblokker. Runddansen med store mengder stokker i strømvirvelen førte dessuten til stor slitasje på yteveden. Skadene rammet særlig de beste sortimentene – kvalitetstømmer som skulle blitt telegrafstolper eller råstoff for trelastproduksjon. Trelastfirmaet Aall-Ulefos rapporterte om at mellom en tredel og halvparten av det virket de hadde kjøpt i Tinnvassdraget var så skadd at det bare var brukbart til ved. Stolpeleverandørfirmaet E. Thorsen & Co. i Porsgrunn var vant til at 15 prosent av virket de kjøpte i dette vassdraget ble ødelagt under fløtinga, men at forholdene var langt verre i 1907. Det lengste stolpetømmeret var skamfert i endene slik at det måtte kappes, og dermed sank salgsverdien betydelig. Verst var det naturligvis med det kostbare stolpetømmeret som var så ødelagt at det bare kunne selges som ved. Fløtingsdirektør Bødtker skal ha karakterisert «Tinnfoss-veiva» som «den mest fuldkomne ødelæggelses-maskine for tømmer, som han nogenside har seet». Problemene ble så store at fløtinga ble stanset 1. juni 1907.

Hva var så årsaken til dette nye fenomenet, som både vanskeliggjorde fløtinga på en elvestrekning hvor det alltid hadde vært krevende å få fram tømmeret og bidro til å ødelegge mye av tømmret. Fellesfløtingsforeningens folk hadde klare oppfatninger om dette. De pekte på at Tinfos Papirfabrik i løpet av foregående vinter hadde erstattet en gammel tredam litt ovenfor fossen med en ny betongdam ytterst mot sjølve fallet. Samtidig hadde fabrikken sprengt ut bortimot 3 000 kubikkmeter fjell for å skaffe seg et nytt vanninntak. Fabrikken og kraftstasjonen fabrikken hadde fått reist nedenfor fossen hadde et vannforbruk på 43 kubikkmeter i sekundet, og dette inntaket bidro, sammen med den nye dammen, som hevet vannspeilet på vestsida ovenfor fossen, til å endre strømforholdene nedenfor. Talsmennene for Skiensvassdragets Fellesfløtingsforening mente at håndteringa av massene fra sprengingsarbeidene ved vanninntaket også bidro til problemene. Sjøl om noe av steinen ble brukt til å drøye betongen ved støpearbeider og noe ble transportert over til østsida på taubane, ble størstedelen av sprengingsmassene fjernet på billigste måte: De ble kastet i fossen, der møtet mellom tømmer og den skarpkantet bruddsteinen bidro til skader og slitasje på stokkene.

Med utgangspunkt i denne forståelsen av hvorfor «Tinnfoss-sveiva» hadde oppstått stevnet Skiensvassdragets Fellesfløtningsforening Tinfos Papirfabrik for forlikskommisjonen med krav om at bedriften skulle reversere det de hadde gjort i vassdraget eller på annen måte sørge for en tilfredsstillende passasje for tømmeret, og at de skulle betale erstatning for skadd og ødelagt fløtingsvirke. Partene ble raskt enige om å få foretatt et rettslig skjønn som skulle avgjøre saken. Det ble imidlertid en lang og vanskelig sak, der ulike oppfatninger om årsakene til og omfanget av skadene var stridstemaer. Saken var komplisert, også fordi Ole Halvorsen Holta, som var hovedeier og styreleder i Tinfos Papirfabrik også var styreleder i Skiensvassdragets Fellesfløtningsforening, som målbar alle de andre tømmerkjøpernes interesser i denne saken. Papirfabrikken og dens advokat kom etter hvert på defensiven, men de greide å forhale prosessen, slik at det tok fire år før skjønnsretten i Nedre Telemark sorenskriveri avsa sin kjennelse. Den fastsatte at Tinfos Papirfabrik skulle betale Skiensvassdragets Fellesfløtningsforening – på vegne av de skadelidte tømmerkjøperne – en erstatning på 25 000 kroner, samt bære saksomkostningene. Dette dreide seg om betydelige beløp i 1911. Tinfos Papirfabrik anket imidlertid skjønnet, og ankesaken verserte for Bergen overrett i ytterligere to og et halvt år, og ble til slutt anket inn for Høyesteretts kommisjon for skriftlige saker i 1916-17. Utfallet ble imidlertid det samme: Tinfos Papirfabrik måtte betale erstatning og bære saksomkostninger for de langvarige forhandlingene i laveste rettsinstans. Erstatningsbeløpet bl2 25 000 kroner og saksomkostningene endte på 8 146 kroner, betydelige beløp i 1916.

I mellomtida later det til at kreftene i vannet og tømmerets sammenstøt med bruddsteinsmassene i elveløpet hadde «renset» elveløpet og dermed løst de verste problemene Tinfos Papirfabrik gjennom sitt anleggsarbeid hadde skapt for fløtinga. Allerede da Skiensvassdragets Fellesfløtningsforening dristet seg til å gjenoppta fløtingsarbeidet i midten av juni 1907 viste det seg at «Tinnfoss-sveiva» hadde spaknet betydelig, og at omfanget av skader på tømmeret var mer «normalt».

Collapse text