Tømmerhaug ved Sagafoss i Tinnåa i Notodden kommune i Telemark (da dette fotografiet tatt het kommunen «Hiterdal» [Heddal]). Fotografiet viser barket fløtingstømmer som hadde hopet seg opp mot ei bergflate og mot en skådam (ledeskjerm i tømmerkistekonstruksjon) slik at den dekket størstedelen av fossløpet. Stokkene sprikte i ulike retninger mens vannet fosset kvitskummende forbi. Vannhastigheten kan ut fra bildet å dømme muligens virke noe større enn den egentlig var i og med at datidas fotografer måtte operere med lange eksponeringstider. Ved elvebredden i forgrunnen lå en del barket fløtingstømmer. På skådammen skimter vi fem tømmerfløtere som ved felles anstrengelser forsøkte å løsne stokker i den nedre delen av haugen. Bakenfor, til høyre og til venstre for tømmerhaugen, skimter vi dam- eller skjermkonstruksjoner, som antakelig skulle bidra til at virket kom inn i fossen på den måten fløterne ønsket. Til venstre i bildeflata lå det en bordkledd toetasjes bygning, muligens ei mølle. Fjellknausene og åsryggene i bakgrunnen var kledd av barskog. Fotografiet er, ifølge innskrift nederst til venstre på bildeflata tatt 18. juni 1907 «kl. 10 ½ Fm. », altså klokka 10. 30. Dette fotografiet er det fjerde av 30 som ble tatt på oppdrag fra Tinfos Papirfabrik sommeren 1907 med sikte på at de skulle brukes som bevismateriale i en rettstvist mellom denne bedriften og Skiensvassdragets Fellesfløtningsforening. I andre halvdel av mai 1907 hadde det nemlig vist seg en ny, kraftig strømvirvel i Tinnåa nedenfor Tinnfossen – «Tinnfoss-sveiva». Den trakk til seg en masse tømmer som ble gående i en runddans der kontakt mellom tømmerstokkene og mellomstokken og steinmasser på elvebotnen ifølge fløtingsforeningen og tømmerkjøperne forårsaket brekk, sprekkskader og kraftig slitasje på yteveden. Fløtingsforeningen mente videre at årsaken til at Tinnfoss-sveiva oppsto var arbeider Tinfos Papirfabrik hadde fått gjort foregående vinter. Tinnfossen hadde to løp, og papirfabrikken hadde sitt vanninntak i det vestre mens Skiensvassdragets Fellesfløtningsforening brukte det østre som tømmerløp. Vinteren 1906-07 erstattet papirfabrikken en provisorisk tredam bedriften hadde hatt litt ovenfor fossestupet med en noe høyere betongdam som lå nærmere fallet. Dette påvirket fordelinga av vann mellom de to fosseløpene. Samtidig ble det sprengt ut bortimot 3 000 kubikkmeter fjell ved bedriftens vanninntak, og en betydelig del av bruddsteinen etter sprenginga ble tippet i fossen. Administrasjonen og generalforsamlinga (årsmøtet) i Skiensvassdragets Fellesfløtingsforening var overbeist om at disse tiltakene var årsak til at det hadde oppstått en ny, kraftig strømvirvel som førte til omfattende skader nedenfor Tinnfossen. De krevde derfor at Tinfos Papirfabrik skulle bringe elveløpet tilbake i den stand det hadde vært før de nevnte arbeidene og betale erstatning for de ekstraordinære skadene på de andre tømmerkjøpernes last. Fabrikkens talsmenn mente at fabrikken, som disponerte fallrettighetene måtte ha anledning til å gjøre inngrep i vassdraget, og de benektet at skadene på tømmeret i hovedsak kunne tilskrives den nye strømvirvelen – Tinnfoss-sveiva. I stedet pekte de på skader som kunne ha oppstått høyere oppe i vassdraget – særlig i Skjerva, ei vilter elv som munnet ut i Tinnsjøen, og i den fotograferte haugdannelsen i Sagafoss. Elveinspektør Hølje Høljesen Kopsland fra Gransherad fortalte under rettsforhandlingene at haugen hadde begynt å bygge seg opp den dagen dette fotografiet ble tatt. Dermed ble påstikkinga i Svelgfossrenna ovenfor stanset, og fløterne arbeidet i to dager med bryte tømmeret løs, uten å lykkes. Da de kom tilbake for å fortsette den tredje dagen var tømmeret borte. Vitnet Torkil Taraldsen Sagafoss, som arbeidet i sliperiet på Tinfos og bodde like ved, fortalte at han og kona hadde blitt vekt av to kraftige smell natta mellom 18. og 19. juni, og antydet at det var fløtere som nattestid hadde sprengt haugen med dynamitt for å bli kvitt en vanskelig utfordring. Advokaten til Tinfos Papirfabrik brukte dette vitnemålet til å argumentere for at brekkasjeskadene hadde oppstått ovenfor Tinnfoss-sveiva, som resultat av fløternes egen uvørenhet. Mer om tvisten om Tinfoss-sveiva under rubrikken «Andre opplysninger».
Photo:
Wangberg, Johan [Konstantin]
/
Anno Norsk skogmuseum