Hankekjøring i Vestre Gausdal i mars 1967. Fotografiet er tatt idet kjørekaren Reidar Solberg og hesten hans kommer ned til brøytet bilveg og velteplass med ei vending tømmer. Vi ser hesten forfra, og i bakken ovenfor ser vi fremre delen av hankevendinga. Her er stokkene kjedet sammen, to og to med noenlunde like lengder, lenket til foregående stokker ved hjelp av baklenker eller «baklekkjer», som gausdølene sa. Dette var korte kjettingstubber med «bleiggjer» eller «pjekser» i ytterendene. Disse kjettingene ble tredd gjennom «øyer» i toppendene på tømmerstokkene, før pjeksene altså, ble slått inn i endeflatene på foranliggende stokker. Slik kjedet altså kjørekaren sammen en lang kjede av stokker til ei hankevending. Ei vanlig hankevending for hest i Vestre Gausdal besto av om lag tre tylfter (36 stokker) tømmer, men under gode forhold ble det kjørt hankevendinger på opptil 100 stokker. Hvor stor vendinga var i dette tilfelleet vet vi ikke. Her, nede i bygda, gikk kjørevegen i forholdsvis åpent lende. Vi ser at kjørevegen er ført gjennom en åpning i skigarden. Like ved vegkanten, til venstre i bildeflata, ligger et lite hus av bordkledd bindingsverk. Fotografiet ble tatt i mars 1967, da Kjell Søgård og Tore Fossum fra Norsk Skogbruksmuseum gjorde opptak til en kulturhistorisk dokumentarfilm om tømmerkjøringstradisjoner i Vestre Gausdal.
Photo:
Fossum, Tore
/
Anno Norsk skogmuseum
